- Gi elevene mulighet til å vise hva de kan – med nødvendige hjelpemidler, skriver lærer Carl A. Myrvang.
- Gi elevene mulighet til å vise hva de kan – med nødvendige hjelpemidler, skriver lærer Carl A. Myrvang.

Hvem har vi nasjonale prøver for? Det kan ikke være elevene.

Debatt: Har noen av de som utformet nasjonale prøver, noensinne prøvd å få en klasse med tiåringer til å holde fokus i 90 minutter?

Publisert

Dette debattinnlegget ble først publisert på bt.no

Vil du kjenne på fravær av mestring? Gjør dette: Finn frem noe du er skikkelig dårlig på, gjerne noe du får vondt i magen av å bare tenke på. Sett av nitti minutter og «gjør ditt beste», alene på en stol med en pult foran deg, uten tilgang på hjelpemidler eller muligheten til å snakke med noen. Det er lange 90 minutter. Fullfører du med flagget til topps, tror du?

I disse tider skal landets femteklassinger måles og veies i lesing, regning og engelsk, i prestisjeprosjektet Nasjonale prøver. Her skal vi lære mer om hva elevene behersker, og ikke behersker.

La oss fokusere på lesing. Alle landets 5.-klassinger (en stor andel av dem er fremdeles ikke fylt ti år innen NP avholdes), skal sitte pal i 90 minutter og lese om lag fem ulike tekster i ulike sjangere, og besvare fem–seks spørsmål til hver tekst. Det kan være enkle spørsmål, men også tolkningsspørsmål som går på elevens leseforståelse. Alt sammen vel og bra hver for seg.

Men jeg lurer på: Har de som utformer nasjonale prøver for 5. trinn, noensinne forsøkt å få noen titall tiåringer til å holde fokus på én oppgave i 90 minutter, uten å kunne samarbeide eller stille spørsmål?

Jeg har mine tvil. Hvis du styrer klassen med hard hånd, kan du lykkes med å få elevene til å sitte stille en god stund. Men å tvinge noen til å fokusere? Å tvinge en 10-åring (eller 9-åring) til å lese en helt tilfeldig tekst de ikke har noen indre motivasjon for å lese, og besvare ulne spørsmål til denne, og så gjenta dette fem ganger i løpet av halvannen time?

Dette skjer: Eleven later som hen leser. Eleven trykker på et svaralternativ, uten å egentlig reflektere over verken spørsmålet, svaret, eller teksten hen skal ha lest. Eleven klikker «neste», og gjentar prosessen.

Noen elever kan holde fokus en stund til og svarer etter beste evne på både tekst en, to og tre. Og så oppdager de at de har 20 minutter igjen til å besvare de to siste tekstene, og må skynde seg gjennom de siste oppgavene.

Og jo da, vi kan ta pauser underveis, men logistikken kan fort bli utfordrende når 32 prosent av klassen ble ferdig før første pause, og du vet at 15 prosent av elevene dine ikke kommer til å bli ferdig om du så gir dem en hel uke.

Selvsagt er det mange elever som står på, gjør sitt beste og ønsker å få til så mye som mulig – og lykkes. Og er du lærer, kan du sannsynligvis med stor sikkerhet peke på de fem elevene i klassen som sitter tiden ut bare for å dobbeltsjekke alle svarene sine, og som du vet kommer til å lande i øvre ende av skalaen.

Lærerne kjenner elevene

Og dette er greien: Før prøven begynner, kan lærerne på trinnet med rimelig stor sikkerhet plassere elevene i svarkategori tre (flink), to (middels) eller én (svak).

Vi vet jo hvilke elever som kan holde koken i 90 minutter. Vi vet hvem som er usikre og velger å ikke ta prøven på alvor for å unngå nederlag. Vi vet hvilke av elevene som er gode tekniske lesere, som har god leseforståelse og som har gode lesestrategier, og alle kombinasjonene midt imellom.

Vi vet alt dette, fordi elevene leser i timene våre. Elevene våre låner bøker på biblioteket, og vi ser hvem som låner de 10-siders Topp Faktabøkene med stor skriftstørrelse og enda større bilder, og vi vet hvem som leser Amuletten, Kattekrigerne og Harry Potter.

Vi vet også hvem som sitter med øyne og øre på stilk når vi diskuterer demokrati, miljøvern, omsorg og engelsk grammatikk – og vi vet hvem som heller ville sittet i sandkassen og gravd vollgrav rundt sandslottet sitt.

Kort sagt: Vi kjenner elevene våre svært godt. Og ikke et vondt ord om verken Topp Fakta eller sandkasser. Det skjer mye glimrende læring der!

I tillegg gjennomfører de aller fleste skoler flere kartleggingsprøver på egen hånd. Vi kartlegger, noterer, observerer og vet. Og er det elever vi er spesielt bekymret for, har vi måter å håndtere det på også.

Så hvem er det egentlig vi tar nasjonale prøver for?

Så hvem er det egentlig vi tar nasjonale prøver for? Det er neppe for elevenes del, deres direkte læringsutbytte av NP er tilnærmet null. Det er neppe for lærernes eller foreldrenes del, vi kjenner ungene våre allerede.

Er det mediene, som kan slå stort opp hva som er «taperskolene» i kommunen? Er det rektorene, som ved flere anledninger har innrømmet at skolens resultater på NP kan ha direkte innvirkning på lønnen deres? Er det forskerne, som klør etter tallmateriale de kan forske på og mene noe om?

Jeg vet ikke. Men jeg er ganske sikker på at det ikke er for elevene, og heller ikke for lærerne.

Gjør prøvene til utvalgsprøver

Kanskje trenger departement og storting objektivt tallmateriale. Men gjør prøvene til utvalgsprøver, da. Eller del prøvene opp i mindre biter og spre dem litt mer utover.

Gi elever som har god forståelse, men lavt lesetempo, eller norsk som andrespråk, mulighet for lesestøtte. Eller sett folka som utformer prøvene til å faktisk lage gode undervisningsressurser vi kan bruke for å trene elevenes leseferdigheter, i stedet for et verktøy som forteller oss ting vi vet fra før.

Gi elevene mulighet til å vise hva de kan – med nødvendige hjelpemidler.