- Ta vare på skolens samfunnsmandat

Imsens tema på Utdanningsforbundets utdanningspolitiske konferanse i dag var «Hvem skal styre skolen? Om forholdet mellom nasjonale mål og lokale styringsstrategier.»

– Ta vare på skolens samfunnsmandat. Stimuler de skolebaserte strategiene innenfor rammen av de nasjonale læreplanene. Ta vare på enkeltelevens rett til likeverdig opplæring og sosialt fellesskap og fall ikke for fristelsen å fjerne spesialundervisningen. Foreta en gjennomgang av den nye kommunaliseringen, var rådene Imsen hadde til den nye kunnskapsministeren.

I sitt foredrag pekte hun på at temaet om hvem som bør styre skolen har vært debattert internasjonalt og nasjonalt i 25 år.

– Det handler om hvem som eier barna våre, samfunnet eller foreldrene. Det handler om forholdet eierskap og styringsrett.

Hun tok også for seg spørsmålene: Hva er de overordnete nasjonale målene i norsk utdanningspolitikk? Hvilke styringsstrategier anvendes for å nå disse målene? Hvilke komplikasjoner er det i forholdet mellom mål og styringsstrategier?

– Med L97 ble trivselseleven erstattet av kunnskapseleven. Clemet har fremhevet nytteperspektivet med grunnleggende ferdigheter. Hernes var den første til å betone det kulturelle fellesskapet. Under Clemet var klassefellesskapet og det faglige fellesskapet i ferd med å forsvinne. Clemet klaget over forskjellene i skolen, men fjernet klassefellesskapet. Imsen mente det var en tydelig dreining mot individualisme og instrumentalisme i Clemets skolepolitikk.

Hun pekte på fire overordnete mål for skolen som hun mente lå til grunn for kvalitet: Skolen har et reproduktivt siktemål ved at den skal verne om kunnskap og kultur. Den skal være identitetsskapende og hjelpe elevene i deres utvikling. Den skal ha et produktivt siktemål ved å gjøre elevene til gagnlige og selvstendige mennesker og den skal skape likhet og likeverd.

– Alle ingrediensene må være til stede hvis skolen skal ha høy kvalitet. Det er ikke kvalitet å bare terpe fagkunnskaper, og heller ikke å bare ha elevens trivsel for øye. Noen mener det er kvalitet når kunden er fornøyd. Men slike kriterier hentet fra næringslivet kan man ikke anvende på skolen. God utdanningspolitikk er å balansere mellom ulike og til dels uforenlige mål.

Imsen gikk også igjennom styringsstrategiene for skolen: Sentral styring, lærer- og skoleinitiert utvikling, kommunal styring og nyliberalistisk markedsstyring. Den lærer- og skoleinitierte styringen har vært støttet av de sentrale myndighetene, men forutsetter at det gis handlingsrom. De nasjonale læreplanene må ikke være for stramme. Kunnskapsløftet er et godt eksempel på en læreplan som bygger opp under en skolebasert strategi. Men vi vet mange lærere satte pris på at L97 hadde sterke føringer på innhold.

Ny kommunelov

– Gjennom hele 1900-tallet har det vært en arbeidsdeling mellom stat og kommune Men det skjedde en endring i arbeidsdelingen med ny kommunelov i 1993. Den ga kommunene større myndighet og handlefrihet. Skolesjefene ble fjerne og rektorene oppgradert. Imsen beskrev tonivåkommunene og mente de ikke var til det bedre.

– Kommuneloven er bare tilsynelatende en desentralisering. Kommunene fikk frihet til å organisere seg selv, men det er egentlig målstyringstanken satt ut i live. Kommunene skal innordnes under den statlige målsettingen.

Særlig kritisk var hun til den nyliberalistiske styringsstrategien med konkurranseutsetting, stykkprisfinansiering og fritt skolevalg.

– Ideologien handler om å utløse dynamikken i markedskreftene, men så langt kom vi heldigvis aldri her i landet. Den baserer seg på en tankegang om at kunden alltid har rett og tar utgangspunkt i en ytre form for motivasjon som en slags "gulrøtter" som bonusskoler og demonstrasjonsskoler. Det innebærer også en stor grad av desentralisering som mange i skolen er tilhenger av. Det ser vi når så mange som 200 skoler har startet med kunnskapsløftet. Det bygger på en tilsynelatende tillit til lærerne. Men hva skal man da med de nasjonale prøvene? spurte Imsen.