Frigjøringskampen i Litauen 1944 – 1953
Få kjenner til at det raste en blodig frigjøringskrig mellom litauiske soldater og Den røde hær i snart 10 år under og etter den andre verdenskrig. Tapene var store, på begge sider, og på litauisk side ble om lag 22 000 drept.
Disse styrkene la vekt på å opptre i uniform som en hær med nasjonalitetsbetegnelse og angivelse av rang på uniformene. De litauiske soldatene sparte gjerne den siste kulen til seg selv, de visste hva som var i vente hvis de ble tatt til fange: tortur, rettssaker og henrettelse. Dette er etter mitt skjønn et soleklart brudd på krigens lover, med andre ord krigsforbrytelser. På russisk side vil en sikkert si at krigen i Litauen var bekjempelse av ”banditter”, og at Litauen og de andre baltiske statene var en del av det daværende Sovjetunionen. Men til dette kan en svare at Stalin-Hitler-paktenes hemmelige protokoller som ”ga” de baltiske statene til Stalin, neppe er gyldig folkerett for etterkrigens Europa. Denne anneksjonen var heller ikke internasjonalt anerkjent, kun med unntak av Sverige.
Krigen i Litauen kan en dele inn i tre forskjellig faser:
– 1. fase varte fra juli 1944 til mai 1946. Kampene var da voldsomme med et litauisk tap på mer enn 10 000. Små byer ble tatt, lokale quisling-avdelinger ble avvæpnet og okkupantenes kontorer ble ødelagt. De store tapene førte til at taktikken måtte forandres.
– 2. fase varte fra mai 1946 til november 1948. De litauiske avdelingene ble da oppdelt i mindre avdelinger som gjemte seg i godt kamuflerte bunkere. I denne perioden det opprettet en felles kommando for alle litauiske styrker som sloss mot den sovjetiske okkupasjonshæren. Det ble også tatt kontakt med Vesten, uten at hjelpen kom. Man trodde faktisk – en stund – at Atlanterhavserklæringen om frihet og demokrati også gjaldt for dem som kom under Stalins diktatur.
– Den siste fasen varte til i mai 1953. Og til tross for brutal undertrykkelse og tvungen kollektivisering holdt fortsatt 2000 partisaner fram med væpnet motstand mot okkupasjonsmakten. I denne perioden jobbet man fra motstandshold også mye med propaganda og utgav aviser, bøker og løpesedler. Opplagene varierte fra noen hundre til 5000. Denne publiseringen vart helt fram til 1959.
– Den siste motstandsmannen skjøt seg selv i stedet for å overgi seg så sent som i 1965, og en partisan kom ut fra sitt skjulested i 1986.
Kjempet skogsbrødrene – som de også ble kalt – forgjeves? Det er i hvert fall ikke usannsynlig at den russiske innvandringen til Litauen ble mindre enn den ellers ville ha blitt på grunn av den sterke væpnede motstanden. Det var også kamper mot den sovjetiske hæren både i Estland og i Latvia, men i atskillig mindre skala. Bare i Vest-Ukraina var det kamper i samme skala som i Litauen. En utstilling som nå vises i Stockholm om denne frigjøringskampen kommer i mars til Oslo, og er et verdig monument over den væpnede motstandskampen som er lite kjent i Vest-Europa. Skogsbrødrene kjempet for Litauen og vil aldri bli glemt i sitt hjemland. Mer informasjon finner du på nettet på adressen genocid.lt.
