Frafall fra videregående koster mye, både for ungdommene det gjelder og for landets økonomi.
Frafall fra videregående koster mye, både for ungdommene det gjelder og for landets økonomi.

Frafall er et spørsmål om verdighet

Debatt: Mange snakker om at frafallet fra videregående må stoppes. Hvordan kan vi endre systemet for å hjelpe elevene?

Publisert   Sist oppdatert

Frafall koster mye, både for ungdommene det gjelder og for økonomien i landet.

De politiske partiene er opptatt av at flere elever må fullføre videregående opplæring. Statsminister Erna Solberg har lovet at 5000 flere skal fullføre. For frafall koster mye, både for ungdommene det gjelder og for økonomien i landet.

I løpet av mine 14 år som lærer og sosiallærer og snart fem år som avdelingsrektor på en institusjonsskole har jeg møtt mange elever som er i ferd med å slutte, eller i ferd med å komme seg på fote igjen med sin egen utdanning og utvikling.

Årsakene til at noen slutter å komme på skolen er naturligvis mange og sammensatte, men de elevene som blir ofre for skolefrafall, kan jo anklage skolesystemet, oppvekst og foreldre, seg selv eller alle. De anklager nok ofte seg selv og pakker bort skammen så godt det lar seg gjøre.

Mennesker eller prosjekter

Vi som har ansvar for innhold og struktur, må tenke system. I møte med barn som strever vil det være systemet som skal utfordres, og her kolliderer fort menneskene i systemet og de politiske prosjektene. Jeg husker godt han på 9. trinn som trengte noe annet og noe mer i sin personlige krise. Systemets svar var å glemme saken hvis det skulle koste penger.

Det ligger alltid et spørsmål om tilhørighet i kortene, fordi det handler om grunnleggende behov for å høre til og for å mestre noe i hverdagen.

Ungdomstrinnet blir avslørende og komplisert for de mest sårbare i samfunnet. Risikoen blir stor for å miste seg selv i denne sårbare fasen av livet, og de som jobber i skolen og andre gode hjelpere som gjerne vil være betydningsfulle, kan fort kjenne maktesløshet.

En elev som mislyktes og gjorde alt annet enn fag på ungdomstrinnet, fortalte meg at det ikke var vits i å jobbe med fagene fordi pappa hadde fortalt at du måtte ha gode karakterer for å få til videregående og å lykkes som voksen. Karakterprosjektet kunne han ikke tro på, hverken i matematikk eller engelsk, og derfor lot eleven være å streve for ikke å skulle bli avkledd hver dag. Eleven ville heller ikke snakke med noen om det som ikke fungerte. Denne eleven hadde åpenbare talenter på andre områder enn det teoretiske, og det er noe jeg har erfart i mange sammenhenger.

Verdighet for de sårbare

Karakterene er som lyskastere på det som ikke fungerer.

Noe sier meg at vi vil se stadig flere elever som lammes av prestasjonsangst. Når kun de beste karakterer er gode nok, da får elevene kanskje ikke til å øve i frykt for å skulle bli sett som annet enn den perfekte. Slike elever kan ha fastlåste tenkesett. På den annen side må systemet håndtere de som ikke vil bli avslørt på manglende kunnskap og kapasitet? Elevene tåler ikke at hele verden (klassen, venner, foreldre osv.) skal få avsløre alle manglene eller tilkortkommenheten. Karakterene er som lyskastere på det som ikke fungerer, og hvordan skal elevene da oppleve tilhørighet i det gode selskap og utvikle sine talenter?

Vi har ikke en skole i Norge som møter alle elevers grunnleggende menneskelige behov. Jeg møter elever i krise hver dag – kriser som speiler noe fra aller øverste politiske og administrative samfunnsnivå så vel som nærmiljø-belastninger.

Hva om systemet hadde innebygget en verdighet for dem som ikke tåler det «snevre» teoretiske fokuset som ungdomstrinnet har? Hva om det på vitnemålet i 10. trinn for eksempel kunne stå: dokumentert, delvis, opplæring i praktisk yrkesfag? Ved å la enkelte elever få følge en faglært person i et yrke, tidlig nok, – som en del av opplæringen – ville vi kunne snakke om verdighet for flere av de mest sårbare. Dette handler helt konkret om ikke å miste seg selv, og i neste omgang da ha muligheten til å mestre videregående skole.

Oppvurdering av yrkesfag

Hvis vi skal kunne møte grunnleggende menneskelige behov i 13-16-årsalderen, vil det for noen elever bety mestring av praktiske aktiviteter/yrker, og da ville det vært nyttig om samfunnet heiet på det. Vi har fortsatt en jobb å gjøre på flere nivåer med å motvirke en offentlig langvarig nedvurdering av yrkesfag. Jeg var på besøk på en skole for en tid siden og fikk opplevelsen av at yrkesfaglig studieretning nærmest var et fremmedord. For noen år tilbake var en norsk politiker på reise i andre land og spurte kritisk en gutt på 12 år som hadde valgt yrkesfaglig studieretning: «Er du ikke redd for at dette valget kommer for tidlig, slik at du vil angre det senere?» Dette spørsmålet ble ikke stilt til kameraten som hadde valgt studiespesialiserende retning.

Den overordnede nedvurdering av yrkesfag har så stor betydning fordi barn og unge sammenligner seg.

Den overordnede nedvurdering av yrkesfag har så stor betydning fordi barn og unge sammenligner seg. Sammenligningens iboende beinkrok trenger ikke forsterkning. En annen side av dette er kanskje også at vi lærer barna våre til å tro at alt er mulig og at de skal kunne stå helt fritt til å velge. Det kan de selvfølgelig ikke. Vi må møte behov for å mestre hverdager slik at elever får lyst til å gjøre mer av noe som er bra for dem. Interesser og anlegg er forskjellige.

Utvid det normale

At vi skal «bli best i skolesammenheng i hele verden» og driver med rangering av skoler, er i seg selv et tenkesett som står i veien for noe. Skolesjefer og rektorer sammenligner og nedvurderer implisitt. Hva gjør lærere med sin klasses prestasjoner? Hva gjør elevene med sine prestasjoner? Når pappas forventninger til karakterer som en speiling av utdanningsministerens, blir stående i veien for utvikling, ja da trengs et system som er rigget for å møte grunnleggende behov på en annen måte. Dette burde en rådmann være opptatt for elevens skyld og i neste omgang på sikt – også for økonomiens del.

Frafall i videregående utdanning handler for meg mest av alt om å bygge inn verdighet i grunnskolen: å utvide det normale, respektere forskjellighet i en bred tilnærming når vi utvikler talenter.