Fortvilet og utslitt

Ja, så klarte jeg ikke mer, da! Sitter her nå og er sykmeldt – egentlig ”psykmeldt” – fordi jeg ikke klarte jobben min, og føler meg som en skikkelig dårlig lærer som ikke takler hverdagen.

Jeg var nyutdannet lærer i 2001, etter å ha omskolert meg, og gledet meg stort til å ta fatt på lærergjerningen. Men jobb var det ikke lett å få, nei, og jeg har gått fra det ene vikariatet til det andre og skiftet arbeidssted hele seks ganger i årene som har gått. Bare det siste året har jeg byttet arbeidsplass tre ganger, og nå sa det plutselig stopp.

Det er en stor påkjenning å skifte arbeidssted uansett hvilket yrke man har, men i skoleverket er det helt spesielt. Man må ikke bare forholde seg til nye rutiner og nye kolleger, men må også lære elevene å kjenne. Har man i tillegg kontaktlærerfunksjon (som jeg har hatt), skal man ha et godt samarbeid med hjemmene, og her er ofte ”kulturen” veldig forskjellig fra sted til sted.

Jeg har tidligere klart å tilpasse meg alle mine arbeidsplasser på en god måte, og har trivdes veldig bra, men hver gang jeg må slutte på en skole for å begynne ved en ny, føler jeg meg som en plante som rives opp med roten for å plantes et nytt sted. Og det er jo en grense for hvor mange ganger en plante kan tåle slik behandling før den visner og dør.

Så nå sitter jeg har og føler meg både ”vissen” og utslitt, og klarer ikke å tenke på at jeg skal tilbake til lærerjobben min noen gang – nok et vikariat som går ut i mars neste år.

Dette er trist og veldig synd, for jeg vet innerst inne at jeg gjør en god jobb med elevene. Men det sliter meg ut å bli ”plantet om” hele tiden, og bare tida vil vise om jeg klarer å gå tilbake til et yrke som jeg føler er veldig riktig for meg, men som akkurat nå viser seg å være for tøft!

Hvis jeg makter å ”reise meg” igjen, har jeg bare ett ønske: å få en fast jobb et sted hvor jeg kan ”slå rot” og engasjere meg uten å frykte at jeg må rives opp med røttene atter en gang!!

(Redaksjonen kjenner til innsenderens navn)