Sofie bruker egne erfaringer med psykisk vold til å hjelpe barnehagebarn

– Livsmestring er evnen til å takle det som kommer, i både med- og motgang. Det innebærer å våge – selv om muligheten for å feile er til stede. Livsmestring handler om ikke å knekke ved første utfordring. Vi må gi barna evnen til å reise seg og tørre å prøve igjen, sier barnehagelærer og styrer Sofie Elvebredd i Harbitz aktivitetsbarnehage i Oslo.

Hun sier barn trenger nødvendige verktøy for å komme forbi mentale, emosjonelle og sosiale hindringer for å kunne håndtere livet. Språk og motoriske ferdigheter er eksempler på slike verktøy.

 Utfordringer er ikke negativt

– Vi ville skape en barnehage der barn lærer å mestre livet. Derfor startet vi en aktivitetsbarnehage. Å være i aktivitet og å kjenne bevegelsesglede er en viktig del av livsmestringen. Sunn livsstil og mat- og måltidsglede er grunnleggende. Vi jobber med trygg tilknytning, som er en forutsetning for god fysisk og mental utvikling. I tillegg er vi opptatt av å fange opp vold og omsorgssvikt, sier Elvebredd.

Ingen går gjennom livet uten å møte utfordringer. Mentalt er det avgjørende å gi barna en god innstilling til utfordringer, ifølge Elvebredd.

– Dersom voksne ordner opp når et barn krangler med vennen sin, lærer ikke barna å takle konflikter selv. Vi må gå foran som gode rollemodeller og veilede. Barn trenger å erfare at det ikke er negativt å stå i utfordringer, sier Elvebredd.

– Hvis vi koster veien foran dem, fjerner vi de naturlige hindringene som skal bli større og større i livet, sier styreren.

Barn vil bli fratatt leker, få skrubbsår og oppleve ikke å ha venner.

– Motgang er sunt så lenge barna har verktøy – og støtte – til å takle det, sier Elvebredd.

Hun erfarer at det å takle motgang gir livsmestring i praksis.

– Et barn som ikke har lært seg det, vil for eksempel få problemer med å håndtere et jobbavslag som ung voksen, eller om kjæresten er utro. Mange ungdommer er deprimerte fordi de ikke takler livet, sier hun.

 Vil gi barna god selvfølelse

Målet er robuste barn. Med det mener Elvebredd barn som tåler en støyt. Barna skal likevel ikke håndtere alle utfordringer alene.

– Det er like viktig å kunne be om hjelp. For ingen skal stå alene dersom de ikke vil det, mener Elvebredd.

For å bli robuste trenger barna god selvfølelse og nok selvtillit til å håndtere det som kommer. Styreren erfarer at robusthet vokser frem når voksne tillater barn å kjede seg, gir dem lov til å krangle, lærer dem at erting ikke er mobbing, og lar dem få lov til å løse konflikter selv.

 Robuste voksne

I Harbitz aktivitetsbarnehage er de også opptatt av robuste voksne, som Elvebredd beskriver som en polstret vegg.

– Barn trenger en vegg de ikke får hjernerystelse av å stange i, men som heller ikke er så fleksibel at den forskyves. Robuste voksne står stødig og lar barna prøve og feile selv, sier hun. 

Voksne må være større og sterkere enn barnet, ifølge Elvebredd. Men det er ikke nok å være stor og sterk. Da blir man hard. Voksne trenger å være gode også. Men å «bare» være god kan gjøre oss svake og ettergivende. En voksen som balanserer disse egenskapene, oppleves som en trygg voksen. Barnehagen jobber mye med tilknytning og baserer seg blant annet på Circle of Security (COS), som bygger på tilknytningsteori og forskning.

– Robuste voksne stikker heller ikke hodet i sanden, men tør å tenke det verste når et barn har fysiske merker eller har en adferd som tilsier at barnet kan ha det vanskelig hjemme, sier hun.

 Vokste opp med psykisk vold

Da Elvebredd var 28 år og nyutdannet barnehagelærer, var hun på et seminar om vold.

– Psykisk vold ble definert for meg for første gang. Det var som å få et knyttneveslag i ansiktet. Det gikk opp for meg at jeg var voldsutsatt i barndommen, forteller hun.

Elvebredd understreker at hun har en veldig fin mamma, som hun har – og alltid har hatt – et godt forhold til. Faren er nå død.

– Pappa var ikke grei når mamma ikke var hjemme. Det var som regel ord, men han kunne lugge også. En gang han og jeg var alene og det var dårlig stemning, gikk jeg bare og la meg. Litt etterpå kom han inn på rommet med lys og hyggelig stemme og kommenterte at jeg hadde lagt meg uten å si god natt. Jeg lå med ansiktet mot veggen, og pappa tok tak i håret mitt. Han dro meg rundt. Nå var stemmen sint og mørk – og han sa: «Det gjør du FAEN meg ikke en gang til», sier Elvebredd. 

Det gjorde hun ikke. Faren var uforutsigbar, og hun ble et «lydig» barn.

Bruker egne erfaringer

Elvebredd følte hun gikk på eggeskall i barndommen. Hun visste aldri når de ville knuse.

– Psykisk vold kan være mer skadelig enn fysisk fordi den ikke synes. Den er vanskelig å se og få grep om, sier barnehagelæreren, som selv vokste opp i en familie som virket perfekt utad.

De bodde i villa, hadde to biler og hytte med båt, dro på fine ferier, og faren var engasjert i en losje.

– Jeg var 15 da vi flyttet fra pappa, og siden snakket jeg ikke med ham på 22 år – med unntak av da jeg spurte om han skulle ha pose i kassen på butikken der jeg jobbet i ungdomstiden, sier Elvebredd. 20 år gammel ble hun sykemeldt og begynte hos psykomotorisk fysioterapeut. Aldri hadde fysioterapeuten sett en så stiv kropp som hennes. I dag har Elvebredd bearbeidet erfaringene fra barndommen.

– Jeg bruker det jeg har opplevd aktivt. Det hjelper meg til ikke å stikke hodet i sanden. Vi kan ikke fortie, men må snakke temaet i hjel, sier Elvebredd.