En statsråd med vidd og tyngde

Dette er ikke bare ment som et minneord om den folkekjære politikeren. Det er snarere et ønske om å peke på en politiker som kom fra folket, en rekrutteringsbakgrunn som i dag blir mer og mer uvanlig.

Det ble slik at undertegnede fikk anledning til å følge ti utdanningsministre mer eller mindre tett i over 20 år. Derfor føles det naturlig å foreta et aldri så lite tilbakeblikk på denne tiden vel vitende om at ”sammenligning er djevelens bøyningsmønster”. Jon Lilletun er derfor mitt førstevalg. Denne frodige mannen som kunne skjemte med sin bakgrunn på en måte som skapte sympati og godt humør.

Da han tiltrådte som utdannings- og forskningsminister etter valget høsten 1997, var han allerede en politisk kraft for sitt parti. Det var modig gjort av statsminister Bondevik å gi han et av de største og på mange måter det mest ”tungrodde” departementet.
Lilletun overtok nøkkelen etter forgjengeren, Reidar Sandal (Ap), med smil og varme, mens forgjengeren med sin formelle lektorbakgrunn bokstavelig talt forsvant raskt fra arenaen.
– Eg har stort sett berre søndagsskule, eg. Slik hilste Lilletun de av oss fra pressen som var møtt fram for å bivåne skiftet.

Mye av Lilletuns tid gikk i begynnelsen med til å ”bli venner” med lærerne og lærerorganisasjonene. Da det daværende Lærerforbundet hadde landsmøte i 1998 på Gardermoen, var frustrasjonen over dårlig lønn blant adjunktene og lektorene på topp. Statsråden måtte tåle mange verbale svingslag og mer nøytrale sjeler syntes nok at han fikk vel mye juling.

Om kvelden skulle det være landsmøtefest. Hvem skrider inn på arenaen i stilig vossabunad, tar ordet og synger med klar stemme et vossastev. Beholder ordet den tilmålte tid og snur stemningen i salen 360 grader?

Reaksjonen lar seg ikke skildre i ord. Tidligere hadde statsråden snudd stemningen på Norsk Lærerlags landsmøte og høstet trampeklapp som ingen annen statsråd til dags dato.
Slik var Jon Lilletun. Men han var ikke bare en som behersket vidd, selvironi og humor bedre enn noen nålevende norsk toppolitiker. Han var levende interessert i å lære og følte seg like vel blant forskere og toppintellektuelle som blant uteliggere.

Skolehistorikeren Alfred O. Telhaug har foretatt en kritisk gjennomgang av utdanningsministre etter krigen. Her skårer Lilletun høyt, og han har satt spor etter seg.

Jon Lilletun ble sørlending etter hvert. Akkurat som en av hans yndlingsdiktere. Østlendingen Jens Gundersen ble etter hvert kjent for sine innsiktsfulle viser der han laget både tekst og melodi. I dødsannonsen siteres et par linjer fra ”Fiskerens aftensang”: ”Sett løkt på brygga imot kveld og ta imot meg når jeg kommer.”

En strofe fra et annet av Jens Gundersens dikt kan også passe på Jon Lilletun: ”...sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjerns spor.” Vår Herre har god råd når han nå har tatt fra oss en politiker av Jon Lilletuns format.