Skal skolen ta igjen det tapte?

Debatt: Noen betraktninger om skolens formål og pedagogiske virksomhet i lys av korona-pandemien.

Publisert

Siden myndighetene valgte å stenge skolene 12. mars, har korona-pandemien snudd opp ned på hverdagen til både elever og ansatte i skolen. I første omgang betød dette at alle involverte i rasende fart måtte tilpasse seg en virkelighet hvor hjemmeundervisning var den nye normalen. Dernest, da skolene åpnet igjen, tilpasning til nye regler, rutiner og undervisningspraksiser.

I forbindelse med gjenåpningen har det også foregått en offentlig debatt om hvilke prioriteringer skolen bør gjøre i tiden fremover.

I en kronikk i VG skriver skoleforsker Robin Ulriksen at han frykter en «generasjon skoletapere», og at skolene frem mot sommeren nå må gjøre alt de kan for å ta igjen all den læringen som har gått tapt de siste ukene.

I et annet innlegg presenterer pedagogene Lauren McNamara og Pasi Sahlberg et svært annerledes perspektiv på saken. I motsetning til Ulriksen er Sahlberg og McNamara mer bekymret for (en potensiell) mangel på friminutt enn fallende læringstrykk. Som de selv skriver (min oversettelse): «etter måneder med fysisk og psykisk isolasjon, stress og usikkerhet, vil elevene trenge et støttende, trygt og inkluderende miljø hvor de kan være sammen med hverandre – mye mer enn de har behov for å ta igjen skolearbeid».

I et innlegg på Utdanningsnytt.no 8. juni kritiserer leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, begge innleggene som ble nevnt over. Særlig er han kritisk til at ideen om at skolen skal «ta igjen det tapte». «Nei – skolen er ikke slik!», skriver Handal, og det er lett å være enig i det. '

Like fullt mener jeg at disse innleggene åpner opp for en viktig prinsipiell debatt, som handler om hva slags skole som er ønskelig i tiden fremover – både på kort og lang sikt. Det ligger i krisenes natur at de bidrar til å sette normalen i perspektiv. Når man rykkes ut av det som er velkjent, og ikke lengre bare kan fortsette som før, kan man komme til å begynne å stille spørsmål ved status quo.

Om viktigheten av å snakke om skolens formål

Når man stiller spørsmål ved det hverdagslige og ureflekterte nærmer man seg raskt noen av pedagogikkens dypeste og viktigste spørsmål. Her: Hvorfor går elevene på skolen i det hele tatt, og hva er formålet med det? Slike spørsmål innbyr til hva den pedagogiske filosofen Nel Noddings (2003) kaller for ‘formåls-snakk’ (aims talk på engelsk); en tematisering av skolens overordnede formål. I motsetning til mer konkrete og spesifikke læringsmål er disse formålene vanskelig både å måle og å forfølge direkte.

Som Noddings (2003; 2007) skriver, er det langt fra alle som ser formåls-snakkets betydning. Noen begrunner dette i at vi på tvers av tid og rom stort sett er enige om skolens viktigste formål. For eksempel vil de færreste være uenige i at to av skolens primære oppgaver er å kvalifisere elevene til arbeidslivet og å danne dem til demokratisk samfunnsliv. Med utgangspunkt i amerikansk kontekst hevder Noddings dessuten at mange lærere har liten tålmodighet for den slags, fordi det oppleves så abstrakt og fjernt fra det de holder på med til daglig. Like fullt hevder Noddings (2007) at betraktninger om formål er helt avgjørende når en skal gjøre kloke valg omkring læreplaner og pedagogikk, så vel som utvalg og evaluering av læringsmål.

Skolens formål i lys av koronavirus-pandemien

Jeg er grunnleggende sett enig med Noddings, og vil tilføye at behovet for en opplyst samtale om skolens formål blir ekstra tydelig i dagens situasjon. Når Ulriksen i sin kronikk skriver at skolen skal ta igjen all den læringen som har gått tapt de siste ukene, forankrer han denne anbefalingen hovedsakelig i to formål. For det første viser han til samfunnsøkonomiske konsekvenser.

I dette ligger det implisitt at skolen skal produsere human kapital, slik at statens internasjonale konkurranseevne styrkes. Med andre ord er det snakk om et økonomisk motivert formål og argument. For det andre skriver han at krisen særlig vil kunne ramme sårbare elever, og at dette vil kunne gå utover deres kapasitet til å ta ansvar for eget liv i fremtiden. Han foreslår derfor blant annet intensivkurs for enkeltelever eller elever i små grupper, og at skolen bør vurdere å utvikle tilbud også utenfor ordinær skoletid og inn i ferien.

Jeg er ikke uenig med Ulriksen i at skolen bør bidra til en kompetent arbeidsstyrke. Og jeg deler hans bekymring for hvordan situasjonen kan ramme sårbare elever, og ser betydningen av det arbeidet skolen skal gjøre for disse elevene i tiden fremover. Like fullt mener jeg at den formålstenkningen som ligger til grunn for det han skriver er for snever, og bekymrer meg for at de rådene han gir ikke nødvendigvis er til det beste for elevene.

Mine innsigelser dreier seg primært om to ting – og de henger sammen. For det første er den tenkningen som legges til grunn og de rådene som gis basert på en for snever forståelse av skolens samfunnsmandat og hva slags mennesker det er skolen skal bidra til å fostre. For det andre viser de rådene som gis en manglende forståelse for hvilke behov og interesser barn og ungdom har, både generelt og under dagens situasjon spesielt.

Når McNamara og Sahlberg argumenterer for friminuttenes betydning, er deres utgangspunkt at skolen skal bidra til å fremme elevenes fysiske, sosiale og emosjonelle velvære og utvikling. Det som betyr aller mest for barn og ungdom i alle aldre, skriver de, er sosial kontakt, vennskap, å føle seg akseptert og å høre til. Ifølge dem er det nettopp derfor friminuttene er så viktige, fordi det er den eneste tiden i løpet av skoledagen som fasiliterer elevene med et ustrukturert miljø, og slik fungerer som en viktig setting for elevenes velvære og utvikling. Grunnleggende sett mener jeg dette er et betydningsfullt perspektiv, og et nødvendig korrektiv til den type skoletenkning Ulriksen bedriver.

At utdanningsforskere kan tenke så ulikt om hva skolen er til for, og hvilke prioriteringer som bør gjøres, er i seg selv et tankekors. Slik jeg ser det understreker det et av Noddings’ (2003) grunnleggende poenger, at formåls-snakk er av avgjørende betydning for at skolen skal kunne fatte kloke valg omkring hele sin pedagogiske virksomhet.

I den forbindelse har jeg to håp for tiden fremover. For det første håper jeg at alle som ønsker en god skole, i stort og smått, bidrar til å holde denne samtalen gående frem mot og over sommeren. For det andre at de politiske og pedagogiske beslutningene som tas tar utgangspunkt i elevenes velvære og utvikling bredt forstått. Det innebærer selvsagt faglig undervisning og læring, men ikke bare det. Som McNamara og Sahlberg skriver, kan det av og til være vel så viktig med et friminutt.

Litteratur

Handal, Steffen (2020). Hva betyr det å «ta igjen» skole? Hentet fra: https://www.utdanningsnytt.no/korona-steffen-handal-utdanningsforbundet/hva-betyr-det-a-ta-igjen-skole/245071

McNamara, Lauren & Sahlberg, Pasi (2020). Kids will need recess more than ever when returning to school post-coronavirus. Hentet fra: https://theconversation.com/kids-will-need-recess-more-than-ever-when-returning-to-school-post-coronavirus-139165?fbclid=IwAR3OBZwslZCtgwmEiNIUoOlPz4zcbmmq2oQH0C8-kuhx4mAMahOek4__tzc

Noddings, Nel (2003). Happiness and Education. Cambridge: Cambridge University Press

Noddings, Nel (2007). Aims, Goals and Objectives. Encounters on Education, vol. 8, vår 2007, s. 7-15

Ulriksen, Robin (2020). Får vi en generasjon skoletapere? Hentet fra: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vQM7kl/faar-vi-en-generasjon-skoletapere