Datadrevne politiske drømmer
Politikerne bør vende tallene ryggen og heller spørre seg hva slags skole de ønsker.
Nylig var det høringsfrist for Kunnskapsdepartementets
forslag om å innføre nasjonale register med personopplysninger om barn i
barnehager og grunnskoler.
Bakteppet for forslaget er at det er behov for mer kunnskap
om hvordan barn har det i barnehagen og skolen. Departementet skriver at
hensikten er å lage en mer treffsikker politikk som kan gi mulighet til å følge
opp elevene. De understreker også at registrene «vil gi grunnlag for bedre
statistikk og ny forskningsbasert kunnskap».
Elise Farstad Djupedal
er stipendiat i pedagogikk ved NTNU. Hun har en bred interesse for spørsmål om politikk, skole, ulikhet og inkludering. For tida jobber hun med et historisk doktorgradsprosjekt om grunnskolen som kunnskapspolitikk.
Departementet beskriver de nye registrene som en
sammenstilling av data som staten allerede har tilgang på. Slik framstår
forslaget som smått og lite inngripende. Det er derfor interessant at forslaget
har møtt motbør nettopp for å være svært inngripende.
Lærerprofesjonens etiske
råd og Utdanningsforbundet er to av høringsinstansene som stiller seg kritiske
til at registeret skal få en sentral rolle i utviklinga av framtidas barnehage
og skole.
Troen på den feilfrie politikken
Det er liten tvil om at registrene er tiltenkt en sentral
rolle i politikken. Forslaget hviler på ideen om at store mengder data på
individnivå – altså om enkeltelever – vil kunne brukes til å utforme en bedre politikk
med større effekt. Det kan virke som om etablering av disse registrene bygger
på en drøm om at politikk kan bli feil- og risikofri, for å gjenbruke utdanningsfilosofen
Gert Biestas ord.
Politikk handler ikke lenger om å ville, sier han kritisk, men
å diskutere resultater og effekten av evidensbaserte tiltak.
Det gir gjenklang også her til lands. Det virker som om
myndighetene tror de kan ta mer treffsikre avgjørelser og utforme en mer presis
politikk bare de får nok data. Denne datadrevne drømmen kommer ikke bare til
syne gjennom registrene som er foreslått. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun
blir ofte sitert på at bedre oversikt over resultatene i skolen vil gi flere
svar. Det samme sa direktøren i Utdanningsdirektoratet Morten Rosenkvist da han
ble intervjuet i Klassekampen før jul.
Flere svar, men ikke nødvendigvis bedre
Vil mer data kunne gi flere svar? Registrene kan åpenbart gi
flere svar. Det er likevel uklart om de vil gi bedre svar. Tall er sjelden så treffsikre som vi håper på, og
det er derfor naivt å tro at registrene vil gjøre det enklere å ta gode
politiske avgjørelser. Dataene vil aldri bli så entydige at de vil peke ut en
bestemt politikk. I store datasett vil det være mulig å løfte fram tall som både
viser framgang og tilbakegang på det samme saksfeltet.
Sistnevnte er en
utfordring når tallene blir en del av det politiske ordskiftet. Det er ikke
vanskelig å se for seg hvordan det blir en partipolitisk kamp om desimaler for
å fortelle bestemte historier om skoleutviklinga. Slik vil registrene kunne
forsterke en pågående tendens: Enkelttall vil bli løfta fram av myndigheter og
politikere for å understreke egen politisk suksess og andres fiasko.
De siste tiårene har det politiske ordskiftet i økende grad
dreid seg om å diskutere (nedslående) resultater og effekten av enkelttiltak.
Det er vanskelig å se at den allerede velutbygde og ressurskrevende resultatstyringa
har gitt en bedre skole. Kanskje politikerne gjør lurt i å vende tallene ryggen
og heller spørre seg selv hvilken skole og hvilket samfunn de vil ha?