Eksamen i kroppsøving kan gi faget økt anerkjennelse

Debatt: Å eksaminere eller ikke eksaminere, det er spørsmålet. Men hva er svaret?

Publisert   Sist oppdatert

Jeg skal ikke gi noen fasit her og nå, men jeg vil komme med noen betraktninger og noen tilsvar på innlegg i debatten omkring endringene som er foreslått i eksamensforskriften i grunnskole som nå er ute på høring. Endringene omfatter alle fag i skolen, men mine kommentarer tar utgangspunkt i faget kroppsøving.

Et utvalg har vurdert dagens eksamensordning og en prøveordning der eksamen inngår også i de praktiske skolefagene. Resultatene fra den toårige prøveordningen høster gode erfaringer med en slik eksamensordning, og utvalget anbefaler derfor å innlemme alle fag i eksamensordningen. Det er selvsagt utfordringer som f.eks. hvordan man skal organisere dette. Lærerne som deltok i prøveordningen rapporterte også dette krever god, og kanskje en bedre kompetanse enn det de innehar i dag, omkring vurdering og tilrettelegging for en slik vurdering. Ut fra de tilbakemeldinger som presenteres i rapporten er det også gledelig å se at departementet ønsker at det skal brukes en praktisk-muntlig form på en slik eksamen og at de videre oppfordrer til at flere fag kan benytte denne formen til fordel for en muntlig eksamen. Denne dreiningen mot mer bruk av det praktiske, og vektlegging av dette til eksamen er positivt på mange plan, og kan være etterlengtet i flere fag.

Byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV) viser i et debattinnlegg bekymring for hva en innføring av eksamen i praktisk-estetiske fag kan medføre for elevene, og går til motmæle mot høringsforslaget fra Utdanningsdirektoratet. Thorkildsen mener at fagene kan stå i fare for å bli for «teoretiske» om eksamen blir en av vurderingsformene i fagene. I utgangspunktet blir elevene vurdert i kroppsøving, og de får en standpunktkarakter ved utgangen av 10. trinn. Å innføre en vurderingsordning til ser jeg ikke skulle endre på hva man vurderer i faget. Kompetansemålene er og blir de samme om man gir en eller to vurderinger. I tillegg er eksamensformen foreslått lokalgitt, slik at det er faglærere på skolen og i fagnettverk som vil bestemme tema og innhold i disse eksamener, og slik sett kan de bestemme hva de legger vekt på av det mangfoldet av kompetansemål som faget inneholder og som skal vurderes etter 10. trinn.

Å frykte en «teorisering» av faget kan kanskje spores tilbake til vår egen tid på videregående der man gjerne hadde egne økter i klasserom med teori i kroppsøving, for så å skulle besvare en teoriprøve som dannet deler av grunnlaget for karakteren. En slik polarisering av teori og praksis var vanlig, men er heldigvis på vei bort i skolen. Med inntog av gode pedagogiske rammeverk som tar i bruk digital teknologi kan man nå i mye større grad fusjonere praktisk, kroppslig og kognitiv læring. En slik måte å jobbe på i kroppsøving har faktisk vist seg å øke både læringen og motivasjonen for deltakelse samt verdien de tillegger faget, spesielt blant jentene. (se f.eks. https://doi.org/10.3389/feduc.2019.00114, https://doi.org/10.23865/jased.v2.916 og https://doi.org/10.23865/jased.v4.1197 ). I motsetning til hva Thorkildsen mener, så blir elevene mer motivert for kroppsøving når de også får kontekstualisert den praktiske aktiviteten og den kroppslige læringen med mer kognitivt rettet kunnskap.

Videre skriver Thorkildsen at «Skolen er teoritung og ensrettet allerede i dag», og at elevenes motivasjon lider under dette. Faget kroppsøving har aldri hatt som mandat å være en slags motvekt til det teoretiske i skolen. Kroppsøving er et fag med en egen relevans og sentrale verdier, egne kjerneelementer og egne kompetansemål. Kroppsøving er et kompetansefag, og disse kompetansene blir vurdert ved utgangen av grunnskolen og synliggjort i form av en karakter. Om man får mulighet til enda en karakter i faget, slik den er hos alle andre fag enn de praktisk-estetiske fagene, ja så er det en anerkjennelse av kroppsøvingsfaget som et kompetansefag, og ikke minst en anerkjennelse av elevenes kompetanse i faget. Det gir også en verdsetting av faglærernes kompetanse i kroppsøving, og en anerkjennelse av oss som utdanner kroppsøvingslærere. Dersom kroppsøving skal tilsidesettes som en rekreasjonsarena kan vi like godt avskaffe faget og ha lengre friminutt. Forskning (se f.eks. https://doi.org/10.1080/13573322.2019.1573421) viser at faget i lang tid har slitt med nettopp denne oppfattelsen i norsk skole og blant norske elever, og den tankegangen som Thorkildsen representerer bidrar lite til å hjelpe oss i å rette opp dette bildet. Vi må la kroppsøving få være kroppsøving på fagets egne premisser og med et faktisk mandat i skolen om å øke kompetansen til elevene i nettopp de kompetansene som er operasjonalisert gjennom læreplanen. Gjennom utprøvingen referert til tidligere viste analysen av spørreundersøkelsen at:_ «De fleste skoleledere har et inntrykk av at holdningene til fagene i noen eller stor grad har endret seg hos lærere og elevene som deltar i utprøvingen, og 9 av 13 skoleledere mener at eksamen kan bidra til å styrke disse fagenes status. Dette inntrykket deles av lærerne hvor 82 % mener at lærernes og elevenes holdninger til faget har endret seg i noen eller i stor grad, og 87 % av lærerne mener at eksamen i noen eller stor grad kan være et tiltak for å styrke fagenes status» (side 15).

Siden de mer teoretisk rettede fagene i skolen oppleves av elevene, ifølge Thorkildsen, som umotiverende, så er dette en utfordring som må adresseres de fagene, de faglærere og de fagmiljø. Det vil være oppgaven til f.eks. norsk og matematikk å gjøre den undervisningen interessant, elevsentrert og elevaktiv. Hvordan man velger å undervise og vurdere i kroppsøving skal legges i hendene til det fagmiljøet og de faglærerne, og de skal ikke være underlagt et skjult mandat i å være en slags motvekt eller demning til det teoritunge i skolen.

Jeg er veldig enig i det Thorkildsen skriver videre om at «for å gi disse fagene et reelt løft, må vi prioritere tid, ressurser og lærerkompetanse i praktisk og estetisk retning». Intensjonene er gode, men er det virkelig en satsning på de praktiske og estetiske fagene i skolen i form av at lærere tilbys etter- og videreutdanning. I en artikkel på Utdanningsnytt.no, skrevet av Kristine Høeg Karlsen med flere, viser de til at til sammen 305 lærere fikk tilbud i år, men de praktiske og estetiske fagene ble tilgodesett med 12 prosent av de tilbudte plassene. Til sammenligning er timetallet i disse fagene omkring 25 prosent av det totale timetallet i grunnskolen. Dette er alvorlig når vi vet at kun halvparten av lærerne som underviser i disse fagene i skolen, har formell kompetanse i fagene. Når skoleeiere fortsatt ikke gjør handling av intensjonene om styrking, så må andre løsninger gjennomføres. Kanskje kan den foreslåtte endringen i vurderingsforskriften bidra til at skoleeiere, de som faktisk bestemmer hvilke lærere som skal få hevet sin kompetanse i skolen, også prioriterer de praktiske og estetiske fagene i skolen. La oss håpe det.