Det er lov å tenke seg om to ganger

• Audun Torsteinsen er lektor ved Bodø videregående skole

Barneombudet har nylig sagt et tydelig nei til skolegudstjenester, som begrunner sitt negative syn på skolegudstjenester blant annet ut fra at verken elevene eller lærerne ønsker å videreføre denne tradisjonen.

Som lærer tas jeg altså til inntekt for et syn på skolegudstjenester som jeg er fullstendig uenig i. Men så kan jo Barneombudet vise til at mitt eget fagforbund, Utdanningsforbundet, har denne oppfatningen.

Ja, det stemmer at Utdanningsforbundet i en høringsuttalelse i sommer har sagt nei til skolegudstjenester. Riktig nok er man ikke imot skolegudstjenester som sådan, men siden det bare er Den norske kirke som kan tilby dette i hele landet, er det en diskriminerende ordning, hevder man. I praksis blir det dermed umulig å arrangere skolegudstjeneste, siden elevene ikke kan få tilbud om tilsvarende arrangementer i andre trossamfunn som de ulike elevene er medlemmer av.

I praksis vil dette si at Utdanningsforbundet sier nei til skolegudstjenester.

Med dette som utgangspunkt vil jeg utfordre mitt eget forbund: Hvor stor andel av lærerne i forbundet mener dette? Hvor stor andel av lærerne i Utdanningsforbundet har gitt uttrykk for at tradisjonen med skolegudstjenester, for eksempel før jul, med rett til alternativ aktivitet for elever som ikke vil delta, – hvor stor andel av lærerne har sagt fra at denne tradisjonen bør opphøre?

Jeg er enig i at den offentlige skolen skal være en fellesarena med respekt for ulike livssyn. Men jeg klarer ikke med min beste vilje å se at den formen for deltakelse i skolegudstjenester, for eksempel før jul, som er vanlig mange steder, er et brudd på dette prinsippet. Det å la barn og ungdom få møte julebudskapet i kirken, der skolen legger til rette for en alternativ aktivitet for de som ikke ønsker å delta, er ikke noe annet enn å gi barna opplevelsesdrypp fra den lange og dype tradisjonen som kristen tro er og har vært i vår kultur.

Prester og andre velutdannede kateketer og diakoner i kirken er i all hovedsak i stand til å møte barn og ungdom på en respektfull måte. Kristen forkynnelse er ikke hjernevask, men å peke på noe utenfor oss selv, som vi selv velger hvordan vi vil forholde oss til. (At det unntaksvis finnes forkynnelse som kan kalles skremselspropaganda, endrer ikke på dette).

Rundt omkring i landet vårt er det over tiår utviklet gode tradisjoner og et godt samarbeid mellom kirke og skole om skolegudstjenester, for eksempel i Rønvik menighet i Bodø, der jeg bor. Ved en av skolene i menigheten er det tradisjon for at de ulike klassetrinnene har sitt spesielle ansvar for julegudstjenesten i Rønvik kirke. Skal dette opphøre? Mener det forbundet jeg er medlem av at dette er en mild tvang til tro, eller en overkjøring av de barn som ikke vil delta eller har foreldre som ikke vil la barna sine komme i kirken? Hindrer denne tradisjonen virkelig inkludering?

Ved Bodø videregående skole, der jeg underviser, er det tradisjon for å la de elevene som vil, få være med på en juleavslutning i Bodø Domkirke, som ligger noen steinkast unna skolen. Her bruker skolens musikk- og danseelever å dele med oss andre musikk, sang og dans, alt avstemt i forhold til den høytiden vi går inn i i desember. Sentralt i kirkerommet henger Jesus på korset. Både tekstene i musikken og kirkekunsten forkynner et kristent budskap. Som om ikke det var nok, blir til og med juleevangeliet lest. Kirken bruker å være full ved denne anledningen. Er det Utdanningsforbundets mening at denne aktiviteten bør opphøre, siden skolen ikke tilbyr en alternativ aktivitet akkurat i disse to timene?

Jeg tror både Utdanningsforbundet og Barneombudet bør se på i hvor stor grad kirken er en medspiller på områder som de fleste mener er viktige: Menneskeverd, nestekjærlighet og miljøengasjement, for eksempel. At kirken også er en bærer av tro, står ikke i motsetning til disse fellesverdiene, men er faktisk selve grunnlaget for at kirken har disse verdiene. Når det er slik, bør Utdanningsforbundet støtte opp om de tradisjonene for skolegudstjenester som har utviklet seg. Barn og ungdom har ikke vondt av å møte kirken på kirkens egne premisser, i en gudstjeneste. De har ikke vondt av å høre om Jesus, av folk som faktisk tror på ham.

Det er lov å tenke seg om to ganger

Jeg vil utfordre mitt eget forbund til å se på denne saken en gang til. Har virkelig et flertall av medlemmene den oppfatningen, at skolegudstjenester bør opphøre? Hvis man er usikker på det, bør man undersøke saken nærmere og vurdere saken på nytt.

Man bør også reflektere over følgende spørsmål: Er det virkelig nødvendig å fjerne skolegudstjenestene, i alle deler av landet, av hensyn til inkludering og likebehandling? Etter hva jeg har forstått, er det ikke muslimer eller katolikker eller andre religiøse minoriteter som har krevd en slutt på denne ordningen, selv ikke i Oslo, der det er mange med slik minoritetsbakgrunn.

Dersom Utdanningsforbundet ikke engang er villig til å se på saken på nytt og fatte et vedtak på et mer demokratisk grunnlag, er det etter mitt syn sterkt beklagelig. Jeg er heller ikke akkurat glad for at jeg som lærer tas til inntekt for Barneombudets negative syn på skolegudstjenester. Hva dette får å si for mitt medlemskap i Utdanningsforbundet, vet jeg ikke ennå.