Åtte grep for en bedre Osloskole

Osloskolen står foran et lederskifte. Marte Gerhardsen går av som utdanningsdirektør i juni, og vi ønsker Marius Arnason Bøe velkommen som ny leder. Det blir spennende å se hva han vil prioritere fremover. Jeg har noen forslag til hva som bør gjøres, men først kan vi ta en titt på bakteppet.

Nasjonale prøver viser at hver femte tiåring i Oslo ligger på laveste mestringsnivå i lesing, regning og engelsk. Dette høres kanskje ikke så dramatisk ut, fordi Oslo tross alt skårer bedre enn andre kommuner i landet. I snitt. 

Oslos «gode» resultater skyldes at visse elever trekker snittet rimelig greit opp. Jeg snakker om dem som bor i landets dyreste boliger på bestemte steder i byen vår. Der er det færre enn 10 prosent av elevene som skårer på laveste mestringsnivå i lesing. I fjonge bydeler finner vi en rekke skoler der færre enn 5 prosent av elevene ligger på nivå 1. I motsatt ende har vi skoler der flere enn 40 prosent av elevene ligger på nivå 1. Disse enorme resultatforskjellene mellom skolene i lille Oslo blir kamuflert hvis man bare forholder seg til gjennomsnittet.

Resultatene synes i stor grad å sammenfalle med elevenes levekår. Den slags systematikk kan vi ikke lenger akseptere. Dersom vi skal klare å heve leseferdighetene, på begge sider av byen, må Osloskolen bevege seg i en vitenskapelig retning. Jeg har vært lærer her i over 14 år, men jeg har aldri lagt merke til at Osloskolens ledelse har vist interesse for det man kaller evidensinformert undervisning. Det mener jeg man bør gjøre noe med.

La oss for eksempel se til Morningside Academy i Seattle, USA. Der bruker de så effektive metoder at skolen kan tilby en «money back guarantee». Foreldrene får tilbake skolepengene dersom eleven ikke går frem med minst to semestre per semester i det faget som barnet strever mest med. 

Eller hva med skolene i byen Steubenville i Ohio. Det er en fattig by i det amerikanske rustbeltet, der omtrent alle elevene blir betegnet som «economically disadvantaged»”. 80 prosent av elevene er så fattige at de kvalifiserer til å få gratis eller billigere lunsj på skolen. Resultatene i lesing er derimot oppløftende. Elevene skårer blant de ti prosent beste i hele USA. Hvorfor er det sånn? Er det fordi lærerne i denne byen bruker metoder som de mener passer godt for akkurat sine elever? Nei, det er ikke derfor. Skolene satser rett og slett på noe som virker, generelt. I Steubenville trener barna på lesing hver morgen fra 09:00 til 10:30. Elevene leser da høyt i kor, de mottar eksplisitte instruksjoner, elevene er lærere for hverandre, de øver på å lese med flyt, de lærer bokstavlyd før bokstavens navn og de går i nivådelte klasser. I den vitenskapelige litteraturen ser vi at slik praksis allerede har dokumentert effekt. Skolene i Steubenville har oppnådd suksess ved å simpelthen stjele fremgangsmåter som har virket andre steder. Den slags tyveri bør også Osloskolen gjøre seg skyldig i. 

Å være lærer er et praktisk yrke. Et håndverk. På lærerutdanningen er min erfaring at man legger mye vekt på danning og relasjonsbygging, men studentene øver ikke på de spesifikke undervisningsmetodene som oftest virker best. Studentene lærer heller ikke hva de helt konkret kan gjøre for å skape arbeidsro i klasserommet. Selvsagt er det viktig å ha en god relasjon til elevene sine, men det er ingen metode. Det er et helt vanlig mål.

Lærere og lærerutdannere bør snarlig fatte interesse for fremgangsmåtene «Direct Instruction» og «Precision Teaching». I tillegg kan de sjekke ut «ClassWide Peer Tutoring», «Cover-Copy-Compare», «Good Behavior Game», Rosenshines ti undervisningsprinsipper og «Cognitive load theory». Den vitenskapelige forskningslitteraturen er et skattkammer for en lærer som ønsker å bli en bedre praktiker.

Noen vil kanskje argumentere for at man med dette truer lærerens metodefrihet. Poenget er snarere å invitere skolens lærere til å fylle verktøykassa med metoder som hittil har vært ukjente for dem, men som likevel har god effekt.

Jeg husker reklamekampanjen man brukte for noen år siden for å inspirere ungdommer til å velge lærerutdanning. «Har du det i deg?» het den. Man så vel for seg at læreryrket er et slags kall der man må trekke opp metoder fra hatten, uten å ta hensyn til hva forskning har å si om hva som faktisk virker. 

Som om klasser allikevel er så forskjellige fra hverandre, hvilket krever at læreren uansett må være kreativ når det gjelder hvilke metoder man tror passer best for sin tilsynelatende helt unike og «komplekse» gruppe. Denne forestillingen henger også sammen med pedagogikkens seigeste myte: at elevene våre har helt ulike «læringsstiler», eventuelt at det finnes syv intelligenser. Sånt tøv fører plutselig til at elevene sitter og former ukas bokstav i plastelina, i tilfelle noen av dem er «taktile». Misforstå meg rett: Skolen bør satse mer på kunst og håndverk, men barn lærer ikke å lese ved å gjennomføre aktiviteter som egentlig ikke har så mye med lesing å gjøre.

For hvert år som går er det vanskeligere å finne stolthet i læreryrket. Legene strutter av stolthet, og de nyter enorm respekt, høy lønn og status. Legene jobber ikke etter innfallsmetoder, og de har det ikke «i seg». De er i stedet slaver for vitenskapen. Dette tror jeg er mye av grunnen til at leger og lærere har ulik status.

For å løfte lærerens status og for å gjøre Osloskolen til verdens beste skole, har jeg noen forslag som jeg håper den nye direktøren vil la seg inspirere av:

1. Lesing må bli Osloskolens kjernevirksomhet

Vi må tilby systematisk leseopplæring med eksplisitt undervisning innenfor tradisjonen "phonics". Phonics dreier seg om å lære barna sammenhengen mellom lyder i det muntlige språket og bokstavene i skriftspråket. Elevene lærer da delene (lydene) av et ord først, i motsetning til fremgangsmåten «whole language» som dreier seg om å jobbe med ordet først, og deretter delene som ordet består av. Har du et barn som gjetter mye under lesingen? Kanskje læreren har lent seg litt vel mye til «whole language». Dessverre!

Planen for leseopplæring bør følge elevens progresjon, uavhengig av hvilket ukenummer man finner i skolens årshjul. Nivådelte grupper for lesetrening bør brukes fra starten av. Elevens alder er irrelevant.

2. Arbeidsro nå!

I klasser med god struktur og arbeidsro er det lettere å arrangere betingelser for læring. Klasseledelse skal være evidensbasert med gode systemer for positiv forsterkning. Good Behavior Game og Mystisk Elev er eksempler på to tiltak som bør prøves i klasser med mye bråk. Læreren bør primært ringe hjem når eleven gjør noe bra. I dag ringes det oftest hjem når eleven har gjort noe dårlig.

3. Mindre elevgrupper og smartere assistentbruk

For å sikre god oppfølging bør klassene i Oslo ha maks 18 elever. Hver kontaktlærer bør få sin egen assistent. I dag blir assistenter brukt som støtte i klassen eller på enkeltelever. Arbeidsoppgavene blir dermed ofte uklare. Osloskolen utnytter ikke potensialet som ligger i disse uvurderlige fagarbeiderne (et forslag til ny yrkestittel).

4. Mer praktisk undervisning for noen

Vaktmester, kontoransatte og renholdspersonell kan også få pedagogiske roller. Elever som trenger praktiske avbrekk i løpet av skoledagen bør få det.

5. Eksperiment-skoler.

Det er behov for mer forskning for å avdekke hva som virker, og for å luke ut ineffektiv praksis. Osloskolen kan være en spydspiss i så måte. Kommunen bør tildele enkelte grunnskoler rollen som lab-skole. Dette kan være skoler som har et formalisert og nært samarbeid med forskningsmiljøer ved universitetene. Formålet er å utvikle enda flere metoder som virker. Og selvfølgelig undersøke om allerede etablert praksis har god eller dårlig effekt. Erfaringer fra de ulike eksperimentene kan deretter deles med andre skoler.

6. Legg ned PPT

Ja, du leste riktig. Da sparer kommunen mer enn 260 millioner kroner hvert år, og elevene vil ikke merke den store forskjellen. Problemet er at en pedagogisk-psykologisk tjeneste er et lovpålagt tilbud. Derfor kan man ikke skrote ordningen. Man kan likevel gjøre noe med organiseringen, slik at tjenesten blir ugjenkjennelig, til det bedre. De ansatte i PPT er dyktige pedagoger og psykologer (på papiret, i hvert fall, for ingen har vel noen gang sett dem i en opplæringssituasjon). Vi trenger uansett deres kompetanse der hvor elevene faktisk er. Derfor bør de ansettes direkte i skolene som spesialpedagoger, psykologer og systemveiledere. Den sakkyndige vurderingen bør dessuten utarbeides som en spesialpedagogisk opplæringsplan, i tett samarbeid med eleven, foresatte og lærere. Plutselig forsvinner behovet for å utarbeide IOP i tillegg. Kontorlokalene til PPT kan selges.

7. Fysiske lærebøker og håndskrift

Kvaliteten på elevenes håndskrift er nå på et historisk bunnivå. Barna skriver «funksjonelt» nå til dags, men det er uten orden, og det er slettes ikke pent. Håndskrift bør prioriteres på barneskolen. PC-er kan innføres fra 5. trinn. Når det gjelder læreverk, altså fagbøkene, er det i dag opp til hver enkelt lærer eller team hva skolen velger å kjøpe inn til trinnet. En ekspertgruppe i etaten bør i stedet velge ut hvilke lærebøker skolene skal bruke.

8. Tydeligere profil og flere spesialgrupper

En aldri så liten hjertesak til slutt. Det er for få spesialgrupper i Oslo. Foreldre til elever med funksjonsvariasjoner bør kunne søke seg til riktig skole på en enkel måte, med løpende opptak. Den årlige søknadsfristen er 1. desember. Det er uholdbart. Sjansen for å få plass er dessuten liten. Elevene bør få anledning til å prøve ut ulike spesialgrupper før man bestemmer seg, og samtidig beholde plassen på nåværende skole under utprøving. "Særskilt elevpris" er i dag en pengesum skolen får hvis eleven har diagnosen barneautisme, utviklingshemming eller multifunksjonshemming. Midlene bør heller tildeles basert på elevens reelle behov, ikke bare diagnose.

Til den nye utdanningsdirektøren:

Osloskolen har alle forutsetninger for å bli verdens beste skole hvis man følger en vitenskapelig vei. Den nye utdanningsdirektøren kan virkelig ikke akseptere fire-fem års forskjell i leseferdigheter mellom den best rangerte og den dårligst rangerte skolen i Oslo. Osloskolen bør ha ambisjoner om å ta i bruk så gode metoder at man kan kompensere for lave sosioøkonomiske forhold i bestemte områder av byen. Velkommen skal man være, og lykke til!