Barnehagedrift til barnets beste eller som investeringsobjekt?

Debatt: Det er misvisende å påstå at det ikke er utbytteproblematikk i barnehagesektoren.

Publisert

For snart halvannet år siden varslet daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner strengere regler for pengebruk i barnehagene. Ifølge Sanner var mangel på økonomiske tilsyn et problem. Noe av bakgrunnen for dette var en rapport som Agenda Kaupang publiserte i 2017, som viste at kun en prosent av barnehagene hadde hatt økonomisk tilsyn. «Vi vil ha et strengere regelverk, sa Sanner og viste til at det også skulle være åpent og gjennomsiktig slik at det skal være mulig å følge pengestrømmene i sektoren.» (Utdanningsnytt.no, 20. februar 2019). Det skal også nevnes at det de siste årene hadde vært en rekke mediesaker som satte private barnehager i et uheldig lys, der investeringer og personlig fortjeneste helt klart var motiverende faktorer for å befinne seg i barnehagesektoren.

Våren 2019 sendte derfor Kunnskapsdepartementet ut et høringsnotat med forslag til endringer i barnehageloven med forskrifter. På oppdrag fra departementet utarbeidet både BDO og Telemarksforskning rapporter som ble vist til i høringsnotatet.

Følgende er hentet fra høringsnotatet:

«Siden barnehagesektoren snart er ferdig utbygd, har private barnehager blitt et knapphetsgode med en varig og sikker kontantstrøm fra offentlige tilskudd og foreldrebetaling. Det gjør at private barnehager er et interessant investeringsobjekt for ulike typer investorer.»

Noe som er bekymringsverdig på flere måter. Ikke minst med tanke på barnas rettigheter og de ansattes arbeidsforhold. Men, også med tanke på alle pengene som staten spytter inn i sektoren.

I stedet for å ha en helhetlig gjennomgang av hele barnehageloven, så ble deler av forslagene til endringer behandlet den 08.06. 2020. Når resten av forslagene til lovendringer skal behandles, er ennå ikke fastsatt.

I denne runden ble blant annet formuleringen om at private barnehageeierne skal kunne ha et «rimelig årsresultat» fjernet fra barnehageloven, og erstattet med en tekst som sier at barnehagene fritt skal kunne disponere overskuddet. Så hvordan kan det være et skritt i riktig retning? Hvis målet er at pengene skal komme barna til gode, for det var vel noe av hensikten med å gjøre endringer?

Det er også besluttet å opprette et nasjonalt tilsyn, med 20 ansatte som får i oppgave å kontrollere 3000 barnehager. Kent Gudmundsen (Høyre) i utdannings- og forskningskomiteen har uttalt at dette skal økes til 30 ansatte ganske raskt, noe som helt sikkert vil være nødvendig. Spørsmålet er om det også er nok ressurser? De står uten tvil overfor omfattende og krevende arbeid som blir beskrevet på en glimrende måte i boka «Privatskoleparadokset», av Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Selv om boka handler om privatskoleområdet, så er det absolutt sammenliknbart med barnehagesektoren.

En rapport fra Statistisk sentralbyrå i 2018 viser at private barnehager gikk med 1,2 milliarder kroner i overskudd i 2018. I underkant av 10 prosent, nærmere bestemt 111 millioner kroner, ble betalt i utbytte til eierne i 2018, mens 14 prosent av overskuddet, 166 millioner kroner, ble overført som konsernbidrag. Hva som skjer med de pengene, er det ingen som har oversikt over. Det vil si at 277 millioner kroner ble fjernet fra barnehagene i 2018. I tillegg åpner nå den nye lovformuleringen for at barnehagene fritt skal kunne disponere overskuddet så lenge kravene i paragraf 14 a innfris. Så hva betyr egentlig det? Vil det si at i 2018 kunne potensielt sett 1,2 milliarder kroner forsvunnet ut av barnehagene for godt? Ifølge Statistisk sentralbyrå så var overskuddet på 1,2 milliarder kroner også i 2017. Det er store summer vi snakker om. Og mye av det kommer åpenbart ikke barna til gode.

Kan det sies at Grunnlovens paragraf 104 eller Barnekonvensjonen artikkel 3 – til barnets beste – blir ivaretatt når så mye penger tas vekk fra barna? Penger som for eksempel kunne blitt brukt på forsterket grunnbemanning eller økt vikarbudsjett. Er dette virkelig noe myndighetene kan stå inne for?

Dette uttaler Morten Thuve fra BDO og Trond Erik Lunder i Telemarksforskning i et intervju med Fagbladet den 15.06.2020:

«Både Thuve i BDO og Lunder i Telemarksforsking sier at hva eierne tar i utbytte, sier lite om hva de faktisk sitter igjen med: – Tallet på hva som er ført som utbytte er ikke relevant for debatten om profitt. De store midlene har vært tatt ut gjennom oppbygging av egenkapital og påfølgende salg eller mulighet for salg, eller de har blitt tatt ut gjennom interne transaksjoner. Direkte utbytter har alltid vært små i sum. Enkelte barnehager har tatt ut store beløp gjennom utbytteposten, men uten at dette har vært hindret av formuleringen om «rimelig overskudd, skriver Lunder i et epost-intervju med Fagbladet.»

Med andre ord blir det relativt misvisende å påstå at det ikke er utbytteproblematikk i barnehagesektoren. Pengene forsvinner også på andre måter, og uansett hva det kalles er det dårlig nytt for de barna og ansatte det gjelder, som er de som merker pengelekkasjen på kroppen i det daglige. Der profittfokuset forekommer. For hva er det som tilsier at for eksempel et utenlandsk oppkjøpsfond ikke kjøper seg inn på barnehagemarkedet for å tjene penger? Det er i beste fall naivt å tro noe annet.

Det må være legitimt å spørre om regjeringen har hasteinnført endringer av barnehageloven som i praksis vil gi dårligere kontroll av pengebruken og større muligheter til å ta ut utbytte av et eventuelt overskudd?

For å synliggjøre hvordan tilskudd og foreldrebetaling kan misbrukes, så ønsker jeg å vise til to ferske eksempler. Første eksempel er fra en nylig utkommet tilsynsrapport utført av Oslo og Viken Fylkeskommune, som konkluderer med følgende:

«Et vedtak i denne størrelsesorden vil ramme barnehagen hardt økonomisk. I mange tilfeller kan dette være en uheldig løsning for barna i barnehagen. Vi mener likevel at dersom tilbakebetalingskravet på kr 4 069 175 nedbetales over en periode på fire år, reduseres risikoen for at det går utover barna.»

Barna i Gråtass barnehage AS avdeling Torp skal med andre ord straffes dobbelt! Det er ikke eier som skal betale tilbake det som urettmessig er brukt til blant annet en BMV og Mercedes, fiktive lønninger og leilighetskjøp i Tyrkia, men barnehagen. Barnehagens driftsbudsjett skal altså belastes i fire år framover. Eierne får ei ripe i lakken og kan fortsette driften, mens barna og de ansatte må betale prisen.

Eksempel nummer to er hentet fra Utdanningsnytt.no sin reportasje om 100meterskogen barnehage på Grefsen i Oslo:

«Ti år med barnehagedrift har gitt drøyt 100 millioner kroner i inntekter fra offentlige tilskudd og foreldrebetaling. Av dette har rundt 25 millioner kroner gått til Irina Jonsson gjennom lønn, utbytter, husleie og konsernbidrag.

Nå har hun hatt tilsyn fra myndighetene, og kravet om tilbakebetaling er på 1,5 millioner kroner. I tilsynet undersøkte kommunen kun to av de 11 årene hun har drevet barnehagen.

Det kan se ut som tilbakebetalingen skal dekkes inn gjennom barnehagens framtidige inntekter. Er det barna som nok en gang vil betale prisen?» Publisert på Utdanningsnytt.no den 01.02. 2020.

Dessverre kunne jeg vist til langt flere eksempler der tilskudd og foreldrebetaling har «lekket» ut av barnehagene de siste årene. Og når vi gang på gang leser om liknende tilfeller som dette så er det trist og provoserende for foreldre og ansatte i seriøse og gode private barnehager, da det bidrar til mistenkeliggjøring av alle private barnehager. Det fører også til at enkelte kommuner skrur til effektiviseringskrana for å kunne gi mindre tilskudd til de private. Barna blir dermed taperne i alle barnehager! Det er derfor synd at regjeringen ikke benytter anledningen til å stramme opp hele § 14 a i barnehageloven skikkelig, slik at begrensingene på hvordan offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal brukes kommer langt tydeligere fram. For meg er det opplagt at teksten i Lov om barnehager burde henge sammen med Grunnlovens § 104 eller Barnekonvensjonen artikkel 3 – til barnets beste! Sånn blir det åpenbart ikke praktisert av alle per i dag, uten at det nødvendigvis blir sett på som ulovlig. Og da er spørsmålet om vi kan fortsette å ha det slik?

Jeg ønsker helt til slutt å vise til et utdrag som Utdanningsforbundet skrev i høringsuttalelsen til forslag til endringer i barnehageloven med forskrifter:

«Vårt standpunkt er at barnehagedrift er en velferdstjeneste som hverken skal drives med økonomisk overskudd som hovedformål, eller styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Utdanningsforbundet mener at både kommuner og private barnehageeiere har behov for å sikre en økonomisk buffer for trygg drift av barnehagene, men vårt primærstandpunkt er at disse midlene skal forbli i barnehagen Med andre ord: det skal ikke være mulig å hente ut overskudd, eller på annen måte overføre overskudd til eierne, fra barnehagedriften.»

For meg er det en selvfølge.