Hvem tar kampen om friske midler til skole- og barnehagesektoren?

Debatt: Trondheim var landets første storby med full barnehagedekning. Det har imidlertid kostet, kvantitet har gått på bekostning av kvalitet.

Publisert

Koronapandemien har rammet en hel verden på brutalt vis, og vi begynner å se konturene av koronaregnskapet og hvilke konsekvenser det vil få for kommuneøkonomien. Politikerne har måttet gå til drastiske innsparinger, og ingen tjenesteområder går fri. For skoler og barnehager i kommunen vil dette få dramatiske konsekvenser når høsten kommer og et nytt skole- og barnehageår starter.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i nettavisen Nidaros 5. juli.

Allerede før koronasituasjonen var Utdanningsforbundet Trondheim svært bekymret for den økonomiske situasjonen for oppvekst og utdanning. Vi har i flere år gjentatte ganger vist hvordan midler som var tiltenkt sektoren har gått til andre formål, noe som har ført til et akkumulert underskudd der lederne i skoler og barnehager for hvert år som går står i en tøffere og tøffere spagat mellom hva som er økonomisk forsvarlig og hva som er pedagogisk forsvarlig.

Første storby med full barnehagedekning

Trondheim var den første storbyen i landet med full barnehagedekning. Det er noe vi med rette kan være stolte over, men det har kostet. Den raske utbyggingen førte til voksesmerter der midler til drift ikke fulgte veksten i tilstrekkelig grad. Kvantitet har gått på bekostning av kvalitet.

Koronasituasjonen har lært oss noe viktig om hva kvalitet i barnehagen kan være. Etter at barnehagene åpnet opp igjen fikk barn, foreldre og ansatte noen interessante erfaringer takket være smitteveilederne. Tiltakene som måtte følges førte til økt bemanningstetthet og færre barn i hver gruppe. For å kunne gjennomføre dette ut fra de økonomiske rammene, var konsekvensen at åpningstiden måtte reduseres. Barna fikk kortere oppholdstid. Summen av disse endringene har mange ansatte og foreldre pekt som svært positive for barna. Debattinnlegg på debattinnlegg har bekreftet at disse rammefaktorene har ført til glade og trygge barn med mer overskudd om ettermiddagen. Foreldre sier at det har vært fint å levere og hente barnet til samme ansatt hver dag, og at små grupper har gitt økt trivsel. I denne ekstraordinære situasjonen fikk de ansatte tid til hvert enkelt barn, barn med behov for ekstra oppfølging fant sin plass i fellesskapet fordi kompetente ansatte hadde tid og mulighet til å følge dem opp.

Kvalitet koster

Erfaringene fra disse ukene har i Trondheim ført til at oppvekstdirektøren har ønsket å utrede en politisk sak om permanent redusert åpningstid i barnehagene. Dette er et forslag som er blitt blankt avvist av ordføreren, og som nå er lagt dødt. Ordføreren kommenterer saken i et debattinnlegg i Adresseavisen 23. juni: «Tilbakemeldingen om at kvaliteten oppleves som bedre med mindre grupper og flere ansatte er ikke overraskende. Kvalitet handler i stor grad om voksentetthet». Kvalitet koster. I forkant av valget i 2019 stilte Utdanningsforbundet Trondheim som sitt viktigste krav for barnehage at bemanningsnormen skal gjelde i hele barnehagens åpningstid, et krav åtte av ti politiske partier i Trondheim stilte seg bak. Vi mener at en innfrielse av dette kravet, kombinert med lavere gruppestørrelser, er det viktigste for å kunne gi et best mulig pedagogisk tilbud til barnehagebarna. Dette vil ifølge oppvekstdirektøren koste 500 millioner kroner dersom åpningstiden ikke skal røres. Hvordan harmonerer dette med varslede kutt?

Innsparingene i kommuneøkonomien vil ramme skolene hardt. Når høsten kommer vil det være færre ansatte ved mange skoler. Dessverre opplever vi en kommuneledelse som skaper et vrengebilde av situasjonen ved å påstå at det er innføringen av minstenorm for lærertetthet som har deler av skylden for denne utviklingen, senest ved en uttalelse fra skolesjef Eva Lise Belboe til Adresseavisen 19. juni der hun beklager at lærernormen har strammet inn handlingsrommet om hvorvidt skolene har råd til å ansette andre yrkesgrupper.

Minstenormen for lærertetthet

Utdanningsforbundet så det som et viktig gjennomslag da minstenorm for lærertetthet ble vedtatt av Stortinget i 2017. Normen innebærer at det skal være en øvre grense for hvor mange elever det skal være per lærer. Fra august 2019 innebærer dette 15 elever på 1.-4. trinn, og 20 elever på 5.–10. trinn. Dessverre har denne normen for alvor vist hvor stram skoleøkonomien er i Trondheim. Det har aldri vært hensikten at minstenormen skulle resultere i at andre yrkesgrupper måtte ut av skolen. For å bygge laget til eleven trenger vi både lærere, spesialpedagoger, miljøarbeidere, vernepleiere, helsesykepleiere og assistenter. Alle disse yrkesgruppene bidrar til at skolen ivaretar sitt samfunnsmandat. Lærernormen skal være et «gulv», men blir dessverre ofte oppfattet som et «tak» noe som innebærer at det i praksis ikke blir penger igjen til å bygge resten av huset. Dette var aldri hensikten da normen ble innført. Det skal være rom for både lærerne og de andre yrkesgruppene. I Trondheim ser vi at den stramme skoleøkonomien fører til at mange årsverk fra de andre yrkesgruppene bli overtallige og forsvinner ut av skolen. I tillegg vet vi at flere skoler til høsten står i fare for å bryte den lovpålagte minstenormen for lærertetthet som en konsekvens av innstrammingene.

I de ukene skoler og barnehager var stengt, var det mange stemmer som snakket høyt om sine bekymringer for barn i sårbare situasjoner. Det er derfor ekstra uheldig at det denne høsten blir kutt, og ikke friske midler, som både skoler, barnehager og støttesystemene sårt trenger for nettopp å kunne ivareta disse barna.

Både kommuneledelsen og politikerne i Trondheim har høye ambisjoner for oppvekstområdet. Oppvekststrategien SteinSaksPapir ble vedtatt av et enstemmig bystyre i 2018 og i en handlingsplan på 21 punkter skisseres det hvordan kommunen skal nå målet om å bedre barn og unges oppvekstvilkår. Det er mange gode intensjoner i denne handlingsplanen, og en styrking av laget til barnet/eleven er essensielt. Dette står i sterk kontrast til den virkeligheten jeg har beskrevet ovenfor.

Camilla Trud Nereid er en kreativ og initiativrik oppvekstdirektør som stadig ønsker at kommunen skal delta i ulike piloter der Trondheim som universitetsby skal være først ute og helst best i klassen. Det er selvsagt positivt å ha ambisjoner på vegne av barna, men vi opplever at ambisjonene ikke står i stil med ressursene.

Teori og praksis henger dårlig sammen

For ledere og lærere i skoler og barnehager kan det oppleves som både krevende og provoserende når teori og praksis henger så dårlig sammen. Som tillitsvalgte opplever vi at gapet mellom ambisjoner på den ene side og økonomiske rammer på den andre side fører til stor slitasje for dem som jobber innen oppvekstområdet og som ser konsekvensene av de trange budsjettene i sin arbeidshverdag.

Utdanningsforbundet ser det som en viktig oppgave å informere om konsekvensene kuttene vil få, både til foreldre og politikere, slik at virkelighetsbildet blir tydelig. Kutt i tjenesteområdet vil føre til dårligere kvalitet. Det går ut over barna. Dersom vi ønsker å strekke oss mot de ambisjonene kommuneledelse og politikere har for oppvekstområdet må kampen om friske midler tas med nasjonale myndigheter. Vi håper dette er en kamp vi kan kjempe sammen framover mot neste valg.