Kunsten å svekke språkfagene gjennom altfor mange hjelpemidler på eksamen

Debatt: – Eksamen i språk skal måle språkkunnskaper, ikke kreativ avskrift av tekster.

Publisert

Åpent brev til Utdanningsdirektoratet fra fremmedspråklærere ved videregående skoler

Den nye skriftlige eksamensformen i fremmedspråk har mange kvaliteter. Elevene får vist språkkompetanse på ulike måter. Derfor er det synd at eksamensformen blir ødelagt av alle hjelpemidlene elevene kan bruke.

Det er bra at problemet med oversettelsesfunksjonen i Word eller andre skriveprogram nå sies å være løst, ved at kandidatene skal bruke et program som hindrer bruk av slik funksjonalitet. Det gjenstår imidlertid én utfordring: Alle de andre hjelpemidlene.

Vi mener den nye eksamensformen i Fagfornyelsen legger for stor vekt på å måle det å søke kunnskap, ved hjelp av alt for mange hjelpemidler, som tekster, lærebok, grammatikkbøker og egne notater. Den forhåndsinnlærte kunnskapen har også en verdi, som kunnskap for kunnskapens egen skyld. Slik kunnskap får man i mindre grad målt når eksamenskandidaten blir plassert ved et koldtbord av hjelpemidler. Det vi da måler, er noe annet enn virkelig kommunikativ kompetanse i språket, i forhold til det nivået de skal måles etter.

På nivå 1, men også på nivå 2, kan oppgavene bli for vanskelige, for å unngå at elevene skriver for mye av deler av medbrakte tekster. Da får ikke kandidatene vist i hvilken grad de får til å bruke språket fritt, på det nivået de måles. Kandidatene får ikke vist hva de har lært i klasserommet, av språkbruk knyttet til nivå A2 i den europeiske referanserammen, for eksempel, når oppgavene tilpasses til at de kan bruke mange hjelpemidler.

Eksamen i språk skal måle språkkunnskaper, ikke kreativ avskrift av tekster.

Men er det i det hele tatt et problem, dette å kunne bruke bøker, tekster, grammatikk og egne notater på eksamen? Ja, det er faktisk det. Vi blir som sensorer for ofte nødt til å stille oss selv det ubehagelige spørsmålet: Hvor mye av besvarelsen er avskrift av andres arbeid, avskrift fra tekster i læreboka eller andre kilder, kilder eleven har skaffet seg basert på en antagelse om hvilke emner det kan bli aktuelt å skrive om? Man trenger ikke, som elev, være rakettforsker for å gjette hvilke temaer det kan bli snakk om på eksamen, og da kan man jo ta med seg en del aktuelle tekster, som utskrift.

Når alle hjelpemidler er tillatt, bortsett fra internett, oversettelsesprogrammer og oversettelsesfunksjonalitet, er ikke avskrift nødvendigvis juks lenger, men mye avskrift gjør det vanskelig å bedømme elevens faktiske kompetanse i faget. Hva gjør vi da, som sensorer, når vi ikke kan dokumentere at en stor del av den produserte teksten er avskrift, selv om vi skjønner at den er det? Hva gjør vi, når vi skal sette karakter på tekster som synes å være skrevet av en morsmålsbruker, også på nivå 1? Vi kan jo ikke bare la være å sette gode karakterer på det som i seg selv, som besvarelse, viser høy måloppnåelse.

Det er en fallitterklæring for vurderingsarbeidet, når vi som sensorer for ofte skjønner at noen skriver altfor mye av andres tekster, uten at vi kan bevise det. Det demotiverer, fordi vi da ufrivillig bidrar til et urettferdig inntak på studier, der noen kommer inn på bekostning av dem som sliter seg fram til karakterene.

For mange hjelpemidler på eksamen er til hinder for læring i faget

Bruken av de mange hjelpemidlene får også en annen uheldig konsekvens. Mange elever mister en del av motivasjonen for å lære seg det ordforrådet og de språklige redskapene de trenger for å kommunisere. De kan jo bare slå opp i ordbøker, grammatikk og tekster om emner det spørres om i oppgavene når de har eksamen.

Selvsagt er dette en dårlig læringsstrategi, men da må ikke vi som skole støtte opp om dette, ved å tillate såpass mange hjelpemidler under eksamen. Det er alvorlig. Det kan virke som de som bestemmer hvordan eksamen i fremmedspråk skal se ut, ikke tenker at dette er noe praktisk og pedagogisk problem av betydning. For oss som har lang undervisningserfaring, er dette nokså opplagt.

Det er ikke for seint å snu: La elevene få vise hva de kan, uten andre hjelpemidler enn Ordnett!

2022 var forhåpentligvis det siste pandemiåret uten eksamen. Vi mener det er et udiskutabelt gode, at elevene blir prøvd på det de kan av andre fagpersoner enn faglæreren. Eksamen er en utenfra-vurdering og en tilleggsvurdering av elevens kompetanse, som gjør det mer sannsynlig at eleven kommer ut med riktige karakterer på vitnemålet. Den er også en svært relevant trening til senere studier, som i større grad vurderes med eksamen. Eksamen må med andre ord beholdes av hensyn til rettferdighet i bedømmelsen av elevenes måloppnåelse og med tanke på den studieforberedende læringen.

Siden den nye eksamensformen på fremmedspråk ikke ble satt ut i livet for vanlige elever i fjor vår, har Udir enda tid til å tenke seg om. Ut fra våre erfaringer som fremmedspråklærere ber vi om at dette ene punktet i en ellers forbedret eksamensform for fremmedspråk blir endret, punktet om hjelpemidler. La elevene heller få ta eksamen uten andre hjelpemidler enn Ordnett!

Dersom det ikke lar seg gjøre å la elevene skrive på datamaskiner som er låst til kun å fungere som skriveredskap, uten oversettelsesfunksjon eller mulighet for å kommunisere eller bruke nedlastede tekster, ber vi om at eksamen gjøres med penn og papir (selvfølgelig med unntak for elever med dysleksi eller andre skriveutfordringer). En måte å gjøre dette på, er den ikke-digitale måten det tyske Goethe-instituttet gjennomfører sine språkeksamener på, eksamener som er knyttet tett opp til de europeiske referanserammene for språkferdigheter. De samme gode oppgavene som er tenkt gitt digitalt, i oppsettet fra UDIR, kan også gis på papir. I utgangspunktet tar vi imidlertid for gitt at det blir mulig å gjennomføre eksamen (og tentamen) digitalt, der PCen i skrivesituasjonen er låst til kun å være et skriveredskap.

Ved å ta bort det meste av hjelpemidlene sikrer vi at elevene er motivert til å lære mer gjennom den tida de har fremmedspråk, og vi får satt mer rettferdige karakterer. Fremmedspråkene får også økt status som kunnskaps- og ferdighetsfag, noe som er nødvendig i en globalisert verden, ikke minst i et lite språkområde som det norske/skandinaviske. At vi også utdanner mennesker til å tenke selv, mer enn å skrive av brokker av andres kunnskap, må jo også være bra, sett ut fra Fagfornyelsens vektlegging av den utforskende og kritiske eleven.

Med hilsen og forventning om et imøtekommende svar fra Udir, fra fremmedspråklærere ved videregående skoler:

  • Audun Torsteinsen
  • Trond Espen H. Hansen
  • Maria Berg Jørgensen
  • Sissel Arnette Skoglund
  • Maria Isabell Pizarro Diaz
  • Fabienne Renda
  • Roberto O. Yucaza Diaz
  • Veronica Terjesen
  • Karina Nilsen
  • Gudrun Giske
  • Bella Crespin
  • Camilla Lambine-Christensen
  • Elisabeth Kjelstrup
  • Ingrid Dammen Vindenes
  • Giuseppe Zonno
  • Marit Glad Solstrand
  • Isabel Cardona Kristiansen
  • Marianne Øvervatn Dalfest
  • Marit Berg Larsen
  • Morten Steiner
  • Jens B. Kyed
  • Siv Furunes
  • Jo Helge Ansnes Schei
  • Marte Lovise Aune
  • Maria Eigenbrodt
  • Rafael Monge
  • Marte Bjørkmann
  • Anna Åsa Laurén-Kristiansen
  • Einar Sødergren
  • Christiane Mentzen
  • Eline Høiberget
  • Kari Haugen Bader
  • Jan-Erik Frantzhus
  • Trond Nerland
  • Johanne Nordhagen
  • Kristin Aarsland
  • Ann Kristin Tokheim Allaico
  • Tove Williksen Haug
  • Kirsti Moe (pensjonist)
  • Barbara Riefenstahl
  • Merete Hoel
  • Maria Saanum
  • Larissa Coll Blomhoff
  • Majbritt Pauladottir
Powered by Labrador CMS