Jeg viser til Harstad Tidende av 13.2.02.
Tema: For lite skole, for mye barnehage i 1. klasse.
Jeg er "tungt" utdannet for barneskolen, og er
mor til barn i grunnskolen uavbrutt siden 1974. Mine to yngste
går nå i ungdomsskolen.
Jeg er spesialpedagog og har omfattende erfaring på
småskoletrinnet de siste 20 år.
Jeg er ikke politiker, men er sterkt opptatt av skolens status,
tilstand og daglige virke. Nå vil jeg gjerne formidle hva jeg
mener om 1. klassene i den norske skolen.
I 1997 fikk jeg en klasse med 25
7-åringer som kom fra 6-årsgrupper, barnehager,
dagmammaer og hjemmemammaer. Det var en erfaringsmessig sammensatt
gruppe barn. Slik var det før.
Så kom 1. klassen for 6-åringene.
Som lærer så jeg intensjonen med denne som svært
hensiktsmessig: Å harmonisere gruppen for skolefaglig
undervisning fra 2. klasse av.
For to år siden tok jeg ett år som
annenlærer og norsk 2-lærer i 1.klasse. Jeg fikk se at
det var altfor omfattende læringsmål for disse ungene, og
da i forhold til L 97.
Når departementet nå skal vurdere
læringsinnholdet i 1. klassene, så håper jeg at dere
grundig tar i betraktning følgende:
1) - noen av disse barna kan snakke så dårlig at de av og
til ikke skjønner det mest alminnelige av hva læreren
sier.
2) - noen barn får lov av foreldrene sine å plage andre,
- de "tar igjen".
3) - de motoriske ferdighetene er for sterkt nedadgående hos
dagens unger.
Til pkt. 1: Jeg har i mange år "verket"
for å få kontakt med "noen" som kan hekte
helsesøstrenes kontakt med fireåringene til skolens
verden. Foreldrene skulle nesten måtte skrive under på at
de skal snakke mye med ungen sin. Hvis du bare visste hvor
mange 1.klassinger som ikke kan tolke en setning som har mer enn
fem ord!
Daglig travelhet, TV, video, data m.v. har
ført til at man i altfor mange norske hjem kommuniserer med
korte budskap, gestikulering og tonefall. Dette kan kalles
sosiolekt, og ble forsket på av Bernstein & Bernstein i
negerkvartaler i USA midt på 60-tallet. Foreldrene må
komme til den forståelse at blikkontakt, godt språk og
oppriktig interesse for hva ungen mener om stort og smått
utvikler skolemodenhet. Dette kunne jeg skrive mye mer om,
men....er det noen som er interessert nok?
Til pkt. 2: Hvordan ville du hamle opp med
dette problemet?
I klasserommet og i skolegården er disse ungene ofte mobberne.
"Angrep er det beste forsvar" og ungene hevder seg ved" å
trø" på andre. Dette er en av urofaktorene som vi jobber
sterkt med det første skoleåret. Hvis vi skulle hatt
leseopplæring i egentlig forstand dette skoleåret, er det
fare for at disse ungene ville bli skoletapere, for de klarer knapt
å tenke på annet enn sin egen posisjon i hierarkiet. Jfr.
Maslows behovspyramide.
Til pkt. 3: Ungene trenger å røre
på seg. På min skole er det altfor lite plass og
smått med muligheter til å gi et godt tilbud til fysisk
utfoldelse. Derfor, hvis jeg fikk bestemme, skulle alle elevene
på alle klassetrinn i barneskolen ut på 20 minutters
spasertur hver dag. Veldig mange blir kjørt med bil til
skolen, og den nevrologiske utviklingen lider. Vi ser veldig stor
forskjell på de ungene som kommer fra "friluftshjem" og dem
som ikke gjør det.
Etter dette skjønner du nok hvorfor jeg
sier:
- reduser de akademiske læringsmålene for 1. klasse i L
97; lærerne stresser mye mot disse målene, og
sosialiseringsprosessen blir kanskje ikke "ferdig" til 2. klassens
fellesundervisning.
- gjeninnfør karakterer for oppførsel og flid i
barneskolen.
- bestem at alle norske skoleelever skal ut og gå 20 minutter
hver dag.
Takk for oppmerksomheten!
