Nasjonale prøver som pedagogisk verktøy – politikernes glemte intensjon?
Publisert
Jeg har registrert at det fra politisk hold har blitt foreslått å gjøre nasjonale prøver om til utvalgsprøver, og at min doktoravhandling delvis brukes som grunnlag for forslaget. Avhandlingen er blitt blir redusert til et spørsmål om hvorvidt de nasjonale prøvene har noen verdi for lærerne.
Det at mine funn gir grunnlag for et slikt forslag, kan synes å handle om at politikerne har oversett formålet med min avhandling og glemt en sentral intensjon ved de nasjonale prøvene. Jeg finner det derfor nødvendig å komme med noen korrigeringer. Mine funn gir ikke grunnlag for et slik fortolkning, først og fremst fordi jeg ikke forsker på nasjonale prøver i seg selv, men på hvordan ledelse som mikropolitisk praksis foregår gjennom forhandling om mening, makt og posisjonering i skolens indre liv. Min forskning retter seg mot kunnskapsarbeid i skolen, brytninger mellom utvikling og kontroll samt spenninger mellom styring og tillit. Jeg anvender teorier som tar for seg ulike roller som fremtrer når politiske intensjoner skal forstås og forhandles om i skolen. La meg kort oppsummere hvilke funn som kan løftes frem fra avhandlingen min om det som berører nasjonale prøver og belyse betydningen av disse funnene slik jeg ser det.
Hovedfokuset i mitt doktorgradsarbeid er altså knyttet til feltet ledelse og styring av utdanning, der intensjonen med nasjonale prøver er brukt som eksempel på politisk styring. Ved hjelp av intervjudata, observasjoner og spørreundersøkelse til lærere i en kommune, der dataene ble samlet over et og et halvt år var formålet å belyse hvordan spenninger, meningsforhandling og forståelse for politisk styring utspiller seg blant skolens aktører.
Blant de tolv skolelederne som ble intervjuet fra til sammen fire skoler, var det ulike holdninger til prøvene, men det ble gjennomgående uttrykt et ønske om mer informasjon fra sentralt hold, særlig når det gjaldt den pedagogiske bruken. De to lærergruppene som ble observert på niende trinn, uttrykte i tillegg ønske om mer avsatt tid til arbeidet. Spørreundersøkelsen ble besvart av 176 lærere fra 13 aktuelle skoler i kommunen, og kan selvsagt ikke si noe om norske lærere generelt. Intensjonen med spørreundersøkelsen var å studere sammenhengen mellom ledelsens tilrettelegging og håndtering av de politiske forventningene og lærernes bruk av resultatene og holdninger til prøvene. Halvparten av disse lærerne savnet også mer informasjon og kunnskap om prøvene og til bruken av dem, men bare en av fem mente at prøvene ikke hadde noen pedagogisk nytteverdi. Mest interessant i lys av mine forskningsspørsmål var imidlertid den tydelige sammenhengen mellom lærernes praksis og holdninger og ledernes tilrettelegging. Ledere som satte av tid og oppfordret lærerne til å bruke resultatene, hadde også lærere som faktisk brukte prøvene, og ikke minst som opplevde dem som et nyttig verktøy.
På Utdanningsdirektorates nettsider informeres det om at de nasjonale prøvene skal danne grunnlag for underveisvurdering (pedagogisk verktøy med «små» data) og kvalitetsutvikling på alle nivåer i skolesystemet (styring med «store» data). I tillegg til styringsdimensjonen er de nasjonale prøvene altså ment å skulle gi lærere i alle fag informasjon om hver enkelt elev sin kompetanse i grunnleggende ferdigheter og hvordan resultatene kan brukes til å tilpasse opplæringen for elevene. Fra og med 2018 er det utviklet et mer brukervennlig veiledningsmateriale til lærerne, og forhåpentligvis er usikkerheten omkring bruken av resultatene på skolenivå redusert.
Likevel er det trolig fortsatt et visst gap mellom den rollen som prøveresultatene er ment å ha for vurderingsarbeidet til lærerne i skolen, og den rollen de i realiteten har ved mange skoler. Den todelte intensjonen med at nasjonale prøver både skal være et styringsverktøy (de «store» dataene) og et pedagogisk verktøy (de «små» dataene) kan være en av årsakene til at lærere og skoleledere etterlyser mer kunnskap om pedagogisk bruk av prøvene. De store dataene og sammenlikningene mellom kommuner og skoler vil fort kunne overskygge den pedagogiske verdien av prøvene.
Hovedkonklusjonen i min avhandling er at det fortsatt er behov mer informasjon ut til dem som faktisk skal håndtere disse prøvene, og det må avsettes tid til dette arbeidet i skolen. Sist, men ikke minst, er det nødvendig med mer forskning på feltet som samtidig søker å undersøke flere aspekter innenfor ledelse og styring, kunnskapsarbeid i skolen, brytninger mellom utvikling og kontroll samt spenninger mellom styring og tillit.
