Å yrkesrette undervisningen er ikke lærerens ansvar alene

Hele 25 prosent av elevene som gikk ut av ungdomsskolen i 2014, hadde karakteren 2 eller 1 i matematikk. Dette har vært en vedvarende problematikk, og i 2011 initierte derfor regjeringen prosjektet Fellesfag, yrkesretting og relevans (FYR) for å stimulere flere lærere til å yrkesrette undervisningen. Gjennom FYR-prosjektet har målet vært å gi flere elever en matematikkopplæring som har vært rettet mot det yrket elevene ønsker å utdanne seg til. Å tilby elevene en undervisning som er mer relevant for det yrket elevene skal utdanne seg til, viser seg å være mer motiverende for elevene, noe som igjen vil medføre at flere gjennomfører sitt 4-årige utdanningsløp. Når antall stryk i matematikk øker, og frafallet i videregående opplæring heller ikke går ned, kan det være ting som tyder på at dette målet ikke er nådd.

Som lærere på yrkesfag opplever vi ofte at mange av elevene som begynner på VG1 Restaurant- og matfag gir tilbakemelding om at matematikk er vanskelig. Som programfaglærer har vi ingen forutsetninger for å tro at de elevene som starter på en kokk- eller servitørutdanning har lavere kompetanse i matematikk enn andre elever når de går ut av ungdomsskolen. Ofte opplever vi også at elevene mener at de ikke trenger å lære matematikk nå når de starter på en yrkesfaglig utdanning. De skal jo bare lage mat og derfor trenger de ikke lære å legge sammen eller gange. Vi opplever også at altfor mange av yrkesfagelevene avslutter skolegangen før de har tatt eksamen eller at de stryker i matematikk. Dette er en ønsket situasjon fordi dette kan medføre at altfor mange elever ikke får nødvendig kompetanse til å utføre de arbeidsoppgaver et yrke krever, eller til å håndtere vanlige oppgaver som å forstå hvordan de skal levere selvangivelse eller håndtere sin personlige økonomi. Et spørsmål vi ofte har stilt oss er:

Hvorfor er det så mange elever som sliter i matematikkfaget?
Å velge yrke er en viktig beslutning for den det gjelder. Når ungdommene som ønsker å bli ingeniører, rørleggere, kokker og frisører, opplever at de ikke får en opplæring som er relevant for det yrket de har valgt å utdanne seg til, må vi ta det på alvor. Samfunnet har ikke råd til å la elevene få opplæring og kunnskap i noe de føler de ikke har bruk for i livet sitt. Forskning som blant annet er gjennomført av Hilde Hiim ved Høyskolen i Oslo og Akershus, viser at mange elever, spesielt på yrkesfag, ikke føler at matematikkopplæringen er relevant for det yrket elevene har tenkt å utdanne seg i. Når elevene må bruke mye tid på aktiviteter de ikke føler de har bruk for, kan dette medføre at de får store utfordringer med motivasjon og derfor få et dårligere utgangspunkt for å gjennomføre den planlagte skolegangen eller å ta fagbrev.

Med utgangspunkt i denne problemstillingen har to programfaglærere og to matematikklærere ved en større yrkesskole på Vestlandet gjennomført et aksjonsforskningsprosjekt hvor de sammen med elevene har gjennomført fem ulike yrkesrettede matematikkprosjekt hvor de har tatt med seg matematikken inn på verkstedet for å utføre yrkesrettede oppgaver i tråd med utdanningsprogrammet.
Matematikkopplæringen skulle gi elevene mulighet til å bruke matematikk inn i arbeidsoppgavene de utførte på verkstedet, og som skulle være direkte relatert til den matematikken faglærte yrkesutøvere bruker for å utføre yrket sitt.
For at vi skal kunne lære elevene et yrke, er det nødvendig at de får helhetlig opplæring. Elevene skal lære å bli en yrkesutøver, de skal ikke bare lære å gjøre enkeltvis oppgaver tatt ut av sammenhengen.

For at elevene skal få opplæring i å bli kompetente yrkesutøvere, er det nødvendig at de får opplæring hvor der hvert tema er en del av yrkeskunnskapen og ikke opplæring hvor stykkevis og delt. Gjennom dette prosjektet oppdaget vi at det var mange ting som påvirket mulighetene for å yrkesrette opplæringen.

Eksamen vil også påvirke undervisningen gjennom skoleåret. Det er naturlig at lærerne legger opp undervisningen gjennom skoleåret i tråd med avsluttende eksamen. Når eksamen ikke yrkesrettes, kan det være at matematikklærere ikke ønsker å yrkesrette undervisningen.

Dagens ordning i Kunnskapsløftet er lagt opp slik at det tilbys et ulikt antall yrker innen hvert utdanningsprogram. Ett spørsmål vi stiller er: Hvordan kan lærere yrkesrette opplæringen på for eksempel restaurant- og matfag når utdanningsprogrammet leder til 11 yrker? En elev som ønsker å bli kokk, trenger ikke oppleve det som relevant å regne med pi ved å dekke opp bord, selv om en servitør gjør det. Når elevene skal arbeide med praktiske yrkesrettede arbeidsoppgaver på verkstedet, som er relevante for deres eget yrke, kan dette by på store utfordringer for læreren. Da er det store sjanser for at elevene må arbeide med oppgaver som ikke oppleves som relevant.

Andre utfordringer vi støtte på, var at arbeidsmengden på de lærerne som deltok, ble mye større når vi yrkesrettet undervisningen enn når vi underviser matematikk i klasserommet uten at vi har praktiske oppgaver relatert til yrket. Lærerne, og spesielt de deltakende matematikklærere, må opparbeide seg kunnskap i de ulike yrkene, både gjennom å samarbeide med programfaglærere for å utarbeide undervisningsopplegg og for å delta i undervisningen til hverandre for å få større kompetanse både i verkstedet og i faget. Dette er tidkrevende, og mange lærere kan derfor kvie seg for denne økte arbeidsbyrden. Det kan være vanskelig å få til samarbeidstid i arbeidstiden, da fellesfaglæreren har undervisning når programfaglæreren ikke underviser. Og omvendt. Mange fellesfaglærere underviser i ulike utdanningsprogram og får store utfordringer med å tilegne seg mange ulike yrker som de skal til rette legge undervisningen for. Det er derfor nødvendig å la fellesfaglærere undervise i få utdanningsprogram og ha en kontinuitet i fagene for å gi lærerne tid til å tilegne seg den nødvendige kompetanse i de ulike yrkene. Når lærere flyttes fra utdanningsprogram til utdanningsprogram,  forsvinner viktig og nødvendig kompetanse. Vi har funnet støtte i disse erfarte funnene i forskning Trøndelag Forskning og Utvikling har gjennomført i 2014. Der har de spurt ulike lærere om deres erfaring.

I VG 19.8 skriver Røe Isaksen at «Matematikkompetansen til barna skal forbedres gjennom fornyelse av fagene og økt motivasjon». Han skriver ingenting om hva som skal til for å øke elevenes motivasjon i de ulike fagene. Han skriver at andel barn som har lave karakterer i matematikk skal reduseres, og antall barn og unge som skal presentere på høyt nivå i matematikk skal øke. Men han sier ikke noe om hvordan dette skal gjennomføres. Dette til tross for at forskning gjort av Nilsen og sund viser at elever som opplever en relevant opplæring får bedre motivasjon og at fravær av relevans reduserer motivasjonen. I tillegg mener utdanningsministeren at lærernes kompetanse i realfag skal forbedres slik at matematikkopplæringen skal bli bedre.

Vår forskning viser at det er ikke læreren alene som har det hele og fulle ansvar i hvilken grad undervisningen i norsk skole skal være motiverende for elevene. Vi foreslår at utdanningsministeren løfter blikket og ser ut over hva som skjer i det enkelte klasserom. Vår forskning viser at skal lærere være i stand til å gjøre opplæringen mer relevant for elevene for deres yrkesvalg, må det også gjøres endringer i organiseringen av opplæringen. Her må både politikere, skoleeiere og skoleledere ta ansvar.

Vi foreslår at utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen ser nærmere på disse punktene:
At det rettes et kritisk blikk på antall yrker i utdanningsprogrammene. Vi foreslår at antall programområder reduseres og at antall utdanningsprogram økes, slik at det er mulig for lærere å tilrettelegge opplæringen for at elevene skal oppleve undervisningen som relevant for deres yrkesvalg. Vi må redusere bredde opplæringen og heller gi elevene dybdekompetanse.

At skoleeiere/skoleledelse fastsetter samarbeidstid mellom programfaglærere og fellesfaglærere og lar fellesfaglærere få mulighet til å være på samme utdanningsprogram over tid.

At skoleeiere gir frihet til den enkelte skole å utarbeide eksamensoppgaver i tråd med hva elevene har arbeidet med gjennom skoleåret.

Dina Gaupseth og Elin Nålsund er faglærere i restaurant- og matfag med mastergrad i yrkespedagogikk