Ubehag i skjønnlitteraturen: ”Det fins ingen ord som kan fortelle de store om de små”

En rekke barn opplever flere former for skadelige krenkelser i sin barndom. Barnas store livsoppgave er å holde overgrepene skjult. De fleste klarer det (Søftestad:17). Det er dette vanskelige temaet Ingeborg Arvola skriver frem i romanen FORSIKTIG GLASS (2004). Fortelleren har mange tegn på omsorgssvikt. Hun prøver på ulike måter å fange de voksnes – og leserens oppmerksomhet. Hun viser mange tegn på at noe er galt. Klenging og klamring er sentralt. Dessuten klør hun over hele kroppen, særlig i rompa. Hun har råtne tenner og rugger ut de nye ettersom de kommer. Det er opp til leseren å se hva som skjuler seg bak tegnene.

Mottakelsen denne romanen har fått, viser hvor lett eller fristende det er å overse ubehag i litteraturen, på samme måte som i livet. Analyse av komposisjon og billedbruk avdekker imidlertid spor som sammen peker mot brutal omsorgssvikt. En original fortelleteknikk røper ”det uutsigelige”. Gjennom et metonymisert språk understreker Arvola at hennes hovedperson står på siden av seg selv: ”Munnen er vrang. Den nekter. (…) Munnen biter tennene sammen” (13). Barnet tingliggjør seg selv, men personifiserer tingene rundt. Det hun formidler er savn, kulde, ensomhet, spisevegring og uforutsigbar adferd. Dessuten formidler hun de voksnes fortellinger om hvordan hun igjen og igjen tar livet av kjæledyrene, sine og andres. De er nesten så hun tror på de voksnes påstander. Det avgjørende er om vi gjør det samme.
Terje Stemland anmeldte FORSIKTIG GLASS i Aftenposten 28.06.04. Han gir romanen god kritikk og konkluderer med at Arvola har skrevet sin beste roman til nå. Stemland legger særlig vekt på følgende:”At jenta er utsatt for omsorgssvikt, er sannsynlig, med spisevegring og annen oppmerksomhetssøkende adferd som resultat – forsømt er hun iallfall”. I Dagbladet 05.07.04 har Øystein Rottem lest teksten på denne måten ”(…) et sprakende fyrverkeri av festlige påfunn og fargerike innfall (…) Det er ingen grenser for hva hun kan finne på. I så måte ligner hun Emil i Lønneberget. (…) Forsiktig glass er ikke enda en ny roman om ”barnet-som –offer” – og takk og pris for det. En sprelsk og spenstig bok.”
Alle lesninger sier mer om selve lesningen enn om teksten. Barnets fortellinger kan imidlertid vise seg å være nøkler til hennes egen skjulte historie. Leseren utfordres her til ”å lytte til det som ikke kan bli sagt, men som prøver å gjøre seg selv hørt” (Readings, etter Søftestad:188)

Vildanden som spurv -  120 år etter
At barnet ikke har noe navn, understreker mangelen på tilhørighet og identitet. Det speiler det utrygge, uforutsigbare og nådeløse forholdet hun har til kollektivet med de ustabile voksne som omgir henne, og som hun, som lite barn, er avhengig av. Noen definert mor eller far fins ikke her. Tidsforløpet er ikke fastsatt i teksten, men vi følger dette løvetannbarnet fra hun, sammen med den røde plastspaden, blir utplassert alene i søla i ingenmannsland, til hun legger ”mine voksne” bak seg for godt. Vi hører aldri om barnehage og heller ikke skolegang, til tross for at hun åpenbart kan lese. Mangelen på skolegang kan skjules gjennom de stadige forflytningene og er en del av omsorgssvikten i denne boka. Barnet er heller ikke sosialisert til å leke/omgås andre barn. Venner er fraværende. Dette barnet er alene.
Romanen åpner med at leseren presenteres for barnets jakt på omsorg og varme, uttrykt som ønske om ”å være i de voksne”. Hun gjemmer seg i bunden av en sovepose og sover der sammen med en voksen, som ikke legger merke til sengekammeraten. Jenta er ”stille som ingenting” (12). Hun er usynlig. Årsaken til barnets ønske om å være ”i de voksne”, finner vi i hennes opplevelse av de voksnes kontinuerlige avvisning:
 
”(…) de vil ikke ha meg på fanget eller hengende i hånda” (11)
 ”De snur seg vekk” (11)
 ”Jeg blir deres grå hår, til å nappe ut og skylle ned i doskåla” (13)
”De kommer til å grave meg ned i en grøftekant som en død spurv med uryddige fjær” (13)
”Jeg er en stein som stjeler gleden ut av stemmene deres. En stor stein, et grått hår” (13)
”Mine voksne liker meg ikke. Uansett hva jeg gjør, det blir aldri rett” (55)
”De voksne vinner alltid. De er flere enn meg” (129)

Barnet har en strategi for å bli sett av de voksne: Hun gjør skandale i offentlighet, besvimer, løper gjennom brennende bål, klipper seg i tunga og slipper en brennende fyrstikk oppi flekkfjerningsflaska. Det mest effektive er spisevegringen. Gjennom dette formidler hun barnets redsel ved tanken på å miste ”mine voksne” og bli etterlatt alene. Men når hun prøver å argumentere for å få være med de voksne, slippe å bli overlatt til seg selv, kommer hun ikke langt. ”Det finnes ingen ord som kan forklare de store om de små. ”[…] tårene jager vekk ordene mine. […] Jeg har tapt” (13). ”To sjokolader blir trykket inn i hendene mine. Tårene klasker mot gulvet” (14). De voksne går og barnet er alene igjen bak den lukkede døra.

Vrengte paraplyer
Med den ødelagte paraplyen, signaliserer forfatteren at hun har gått på forfatterutdanning og lært om sentrale symboler i litteraturen. Arvola aktiviserer både et av Sigmund Freuds mange fallossymbol, og Dag Solstads metafor for eierens sammenbrudd. Hun aktiviserer begge fortolkningsmuligheter. Hun lar barnet finne en ødelagt paraply ute i søla, ta den med seg hjem og prøve å vaske og stelle den slik at den blir hel igjen, for deretter å sette den i gangen sammen med de andre paraplyene. Men den ødelagte paraplyen finner ingen nåde hos de voksne. Barnet må se – og høre - at den blir lagt i søpla. Hun personifiserer nemlig den ødelagte paraplyen. Den ser på henne gjennom husveggen (16), den kan både skrike (15) og hviske: ”kom snart, hvisker den, kommer du?” Ikke minst gråter paraplyen om nettene (16). Barnet projiserer muligens seg selv over i paraplyen. Komposisjonsmessig kan paraplyens historie være et litterært varsel om hva de voksne kommer til å gjøre med barnet. Er det kanskje slik at de voksne kvitter seg også med henne? Paraplybildet kan på den annen side også være et bilde på de voksnes mange sammenbrudd og jentas håpløse redningsaksjoner.
Men det fins også en mer positiv paraplyvariant i denne teksten. Under en slags visning av tegninger/ fotografier, tar jenta alle gjesteparaplyene med seg ut. Der slår hun dem opp og tenner et lys under hver. Slik gestalter hun små trygge familier som lyser håpefullt i mørket. Barnets ”kunstverket” stjeler de besøkendes interesse og blir en trussel for kollektivets behov for oppmerksomhet. Det tilgis ikke.

Telefonen klenger og klossen vil inn
Telefonen, som vanligvis er et middel til kontakt mellom mennesker, er også en trussel for kollektivet. Også telefonen er personifisert. Når den roper (16), tar jenta røret og lytter stumt til hun hører et klikk i andre enden. ”Jeg snakker med tausheten”, sier hun når de voksne spør. ”Tausheten spurte om jeg ville gå fra dere alle for å komme til ham”, sier kvinnen som er gjenstand for barnets klenging. Når barnet beskriver telefonen, beskriver hun egentlig seg selv: ”Telefonen klenger” […] ”Den krøller ledningen rundt føttene hennes” (17)
Lego er attraktive leker for kreative barn. Her får barnet lego av de andre barna som avlat fordi de holder henne utenfor leken. De voksne tror ikke barnet har fått legoen på ærlig vis. På seg selv kjenner man andre. Barnet hiver nå legoen ut av vinduet, men neste morgen ”sitter” en kloss på trappa. Den ”vil inn. Den har ventet hele natta. Den vil være sammen med meg” (35). Dette likner ikke så lite på den vrengte paraplyen.  Klossen har nemlig en sprekk som gjør den spesiell: ”Jeg forstår for en fin kloss det er”(Ibid). Men når verden går barnet imot, blir klossen plutselig kjempestygg. Det spesielle ved klossen gjør den stygg og ubrukelig. Slik blir barnets forhold til klossen en temperaturmåler på hvordan hun har det inni seg. Hun vil knuse den, men siden vil hun lime den ødelagte klossen sammen igjen.

Mine voksne
”Mine voksne” blir beskrevet som en flokk ansvarsløse tenåringer, totalt blottet for omsorgsfølelse for seg selv og andre. De drikker og røyker, de er ”fjerne” (16) – de snakker i munnen på hverandre med ”sovende ører” (27), de spiller høy musikk som plager andre og de stjeler. De gir blaffen i normer og regler i det borgelige samfunnet, og blir da også kastet ut fra sine midlertidige oppholdssteder omtrent like fort som de flytter inn. I den grad denne flokken foretar seg noe konstruktivt, kan det virke som de tegner eller maler. Det er bl.a. snakk om ”ark”og ”skisseblokk”. Som alle barn, er også denne jenta avhengig av ”sine” voksne. Men de voksne tar ikke omsorgen for barnet på alvor. Derimot ser barnet ut til å ta på seg omsorgsrollen for de voksne når det er påkrevet. Det er det ofte. Det kan virke som om de voksne er bortimot konstant rusa. ”De er i det fjerne, fremmede hummøret” (76) stive i blikket, langsomme i bevegelsene….”Har bædda” (82)
 
Hallusinasjon
Jentas tilbakevendende opplevelse av å være hallusinert, er et sentralt fortellergrep i romanen. Disse episodene er knyttet til det å gå gjennom veggen eller gjennom lukkede dører ( 28/29, 78/79, 117). Tapet av grepet på virkeligheten er det som gjør at leseren godtar at Arvola lar jentas fortelling fremstår som usammenhengende og fragmentarisk . Det er i fragmentene vi må søke etter mønster som gir mening. Hallusinasjonene kan ha ulike årsaker; at sulten gnager henne, at hun er dopa eller lider av abstinenssymptomer. For det er ikke vanlig drøm eller fantasi det er tale om i denne boka. Ved én anledning blir leseren vitne til at barnet blir dopa. Gjengen befinner seg på en ”mix av en moteoppvisning og en happening” (28). Jenta får et glass champagne ”som smaker vondt”, hun slipper glasset, blir følelsesløs i ansiktet, siden i hele kroppen. Hun går gjennom veggen – og lukkede dører. Hun befinner seg i rom som ikke fins…. Hun er i et kott sammen med en mengde utstillingsdukker, eller er det mennesker?
Neste morgen holder en av de voksne på å male et bilde som forestiller:

 ”et barn som klamrer seg fast til en død utstillingsdukke. De ligger i et halvmørkt værelse. Deler av flere utstillingsdukker er synlige. De drikker vin og stryker en skjorte. Rundt håndleddene henger tråder med papirlapper. Det står skrevet noe på dem. Jeg spør den voksne hva som står på lappene. Han ser ut av vinduet. Han går til bildet og henger et laken over det. Han studerer øynene mine, som om de er åpninger inn til en ukjent jungel. Han pirker seg i en tann. Hva står det? Spør jeg. Navnene våre, sier han langsomt. Hva står det på lappen til ungen? Spør jeg. Forsiktig glass, svarer han.” (s.30)

Dette tekststedet har vekt i kraft av at det er det eneste stedet i romanen der tittelen blir brukt.
Spørsmålet er altså ikke om dette barnet blir dopa, men om hun også går rundt med abstinenssymptomer. At det er derfor kroppen klør konstant, at hun har spisevegring, at hun står på siden av seg selv og har en uforutsigbar opptreden. Kanskje skjer det verre ting med dette barnet. Hun må betale dyrt for litt varme. Bl.a. må hun finne seg i å la seg sminke og bli tatt bilder av i perverse situasjoner.
Hva mer gjør de med henne, når hun er neddopa? Jeg-fortelleren er ikke i stand til å formulere dette gjennom språket. ”Språk og kognitive prosesser fungerer ikke i traumesituasjonen. Opplevelse av tid og sammenheng kan bli delvis borte” (Søftestad:85) Dette ville dessuten bli farlig for henne å snakke. De voksne svikter nemlig ikke bare i omsorgsrollen. Det er tegn i teksten på at de også begår direkte overgrep mot barnet. De råtne tennene er et dystert tegn på at noe er fryktelig galt. Som alltid skylder de voksne på barnet selv. Det skal ikke ha vært mulig å få i henne annet enn juice. Barnet beskriver flere steder hvordan de voksne er opptatt av å granske øynene hennes og konstatere at hun ikke husker noe av det som har foregått om natten. Problemet for jenta er at hun husker, men det må hun ikke vise, for da skjer det forferdelige.”Hun husker ingen ting”(35), sier en av de voksne. ”Husker du noe? spør de meg. Husker du noe fra i går? Ansiktet mitt blir et laken. Nei, sier jeg fort og smyger meg vekk fra bordet. […] Men så se på henne, sier en av dem. Ser hun ut som hun husker noe?” (37)
Barnet oppfatter at det er svært viktig for flokken at hun ikke husker. De er livredde for at noen skal få greie på noe, det vil si at barnet skal kommunisere det hun husker til utenforstående. Barnet er fanget i sin avhengighet av de voksne. Karakteristisk for et voldsoffer er at overgriper lykkes i å skyve all skyld og alt ansvar over på offeret. ”Overgrepsutsatte barn forteller sjelden om, eller mislykkes i å avsløre seksuelle overgrep” (Søftestad:29) Også Arvola lar den lille jenta holde på den vonde hemmeligheten sin. Men etter hvert gråter hun når ”noen bruker det jeg plutselig har bestemt er min kropp. Miiiin kropp”(62)
Det barnet trenger, er en strategi for å forsvinne når de voksne blir ”selskapelige”, ”mister bokstavene”, ”danser eller deiser inn i veggene”, ”krangler om følskene sine”(12), kort sagt blir det huseieren kaller ”vandaler” (20). Strategien er å gjemme seg under trappa, bak kofferten, under dyna, i soveposen… eller å bruke viskelæret… viske seg selv ut. Hun visker bort munnen på tegningen når den sinte voksne kommer.: ”Neida, hvisker jeg og visker, visker vekk munnen, visker videre på armen […] visker meg selv ut. Jeg har det fint, sier jeg og kikker opp på den voksne. Kjempefint, sier jeg til jenta på papiret. Hun er nesten borte. Hun forsvinner sammen med den voksne. Jeg setter viskelæret mot armen. Det gjør ikke egentlig vondt.”(45)
Det Arvola her beskriver, kjenner vi igjen fra vitnesbyrd fra seksuelt misbrukte barn. De prøver å være utenfor kroppen sin, utenfor seg selv, mens det unevnelige de ikke kan unngå, og langt mindre sette ord på, pågår. Misbruk fra en de er avhengig av. ”Fordi traumet ikke er kognitivt bearbeidet, finner ikke personen ord for det som har skjedd, og kan heller ikke sette minnene inn i en historisk eller tidsmessig sammenheng” (Søftestad: 85).  Barnet klipper busten av en pensel (43). Hun vil drukne seg i snø/ vaske seg ren (61). Hun får etter hvert sterkt behov for å kvite seg med kroppen sin. Barnet må forsvinne når den voksne tar henne med seg. Hun ”setter viskelæret mot armen”.

Kjæledyra
Også gjennom episodene med kjæledyra avslører Arvola det som skjer med dette barnet: ”Hun kan ikke drive på å drepe kjæledyra sine”, sier en av de voksne. ”Du må slutte å plage kjæledyra dine,” sier en annen. Men det er ikke barnets ansvar at hundehvalpen hennes fryser i hjel når flokken skal kjøpe hjembrent på vidda og bilen får motorstopp. Det er heller ikke hun som har bestemt at de voksne skal demonstrerer i Alta og etterlater henne alene sammen med noen digre bjeffende bikkjer. Når de voksne, etter ett døgn i arresten, kommer tilbake til bilen, har ungen stukket en pinne i halsen på en av bikkjene. Den er død. Det er ungen også - nesten.
Hjemme hos det gamle småbrukerparet, foreldregenerasjonen, den småborgelige kontrast til flokken, ligger en skilpadde i et kar med vann på 20. året i påvente av den forsvunne eieren. På oppfordring skrubber og renser jenta dyret, noe den ikke tåler. Hun legger seg selv i skilpaddekaret. Men det er ingen som ”hører” ropet om hjelp. Kattungen ligger hun i hjel i senga. Siden forsøker hun å gjemme den i krembollen (94). Til slutt sier en voksen med lav og truende stemme at hun har druknet den halte hamsteren hun kjøpte. Leseren kan ikke være sikker på dette, for de voksne er ikke til å stole på i denne teksten. Det virker som om barnet heller ikke er sikker på hva som egentlig har skjedd. Hun er stiv og tung i kroppen. Betale må hun likevel, flokken sender henne fra fang til fang, og etterpå får hun sjokolade, som vanlig.
Mishandlingen av kjæledyrene speiler den mishandling barnet selv er utsatt for. Hun er flokkens ”kjæledyr”, som blir mishandlet og pint, muligens til døde. Det er flere ting som understøtter denne hypotesen. Allerede i starten blir det klart at denne lille jenta har problemer med kroppen sin. Særlig med det som blir puttet inn i munnen hennes. Tennene viser seg ved tannlegebesøk å være råtne, ikke uvanlig hos misbrukte barn. Når de nye tennene kommer, rugger hun dem ut. Hun blir kvalm og kaster opp av alt som kommer inn i munnen, bortsett fra tørt knekkebrød. Munnen oppleves som en kloakk. ”Hun lever av luft og kjærlighet”, sier de voksne på spørsmål fra andre.”Alle ler” (25). Men latteren er et forheng. ”Spis noe, sier en av dem. Stemmen er advarende og munter. Ja, jenta må jo ha mat, sier den fremmede kvinnen. De voksne blir mørke i øynene” (ibid). Det er som jenta roper stumt om hjelp gjennom spisevegringen, uten egentlig håp om at noen skal forstå. Hun er, som alle små barn, henvist til sine voksne, på nåde og unåde. De voksne derimot, opplever at barnet forråder dem med sin måte å være på. Derfor vokter de på henne når hun er i kontakt med andre. ”Det er en mur av hindringer som demper, stopper og ugyldiggjør barns stemme” (Søftestad:57)
Jenta har altså problemer med at det hun får inn i munnen er vemmelig, skittent og gjør henne skitten. Selvfølgelig har hun også problemer med det som skal ut i andre enden. Det å gå på do og tisse får store dimensjoner. Mye dreier seg om det å bli våt – av tiss, av sølevann, av regn, av fiskeblod – eget blod. ”Maten har overtatt meg. Hvis jeg ikke gjør noe med en gang kommer jeg til å bli borte for bestandig. Jeg klipper armene av en jakke i gangen. Jeg kaster en hammer ut av døra. Jeg kryper under senga, men maten er inni meg, den trenger ikke lete etter meg, den bare er der. Jeg kan ikke gjemme meg.” (123)
Begynnelsen på slutten er at hun holder på å dø av forstoppelse. Siden blør hun neseblod. Ved sykesengen kommer det en liten innrømmelse fra en av de voksne: ”Kjære lille jenta vår, sier hun og puster med hele kroppen. Hva har vi gjort med deg?” (101) I neste øyeblikk er det blod over alt. Faktisk føler barnet at hun aldri har hatt det bedre. En dag prøver hun å rømme, forlate de voksne for godt: ”Jeg er et kjøleskap” (109). ”Jeg holder på å dø av savn” (110). Håpet er at noen skal savne henne, noen andre enn hennes voksne. I en dyrebutikk finner hun det hun søker: et tomt bur. Her vil hun bo. Her er det håp om å bli kjæledyret til den rette eier.

Hun holder på å dø av sult.
Hun svinner langsomt hen.
Det er hennes måte å unnslippe det helvete hun lever i.

Glassmetaforen
Knusing av glass er selvsagt en sentral metafor i romanen FORSIKTIG GLASS. Det er flere sentrale knusninger. Den første finner sted på nyttårsaften. En diger mann rekker barnet en rakett som er større enn henne selv. Hun holder, han tenner. Raketten går av ut gjennom kjøkkenvinduet i den leide boligen. Barnet er sekunder fra å bli ”knust”. Hendelsen forårsaker flytting. Neste gang det knuses er gjengen kastet ut for annen gang. De har søkt tilflukt hos tidligere venner hvor de har tatt seg til rette. Hos ”Gubben og kjerringa” drikker barnet saft av tynt glass og tar til slutt en bit av selve glasset. Også denne glassepisoden ender med at flokken forlater stedet (81). Siste gang vi møter glassknusing har jenta bygget seg sin egen hytte i skogen. ”Hytta er mer enn en hytte. Den er forskjellen på liv og død”(113), forklarer hun de voksne. Jenta fyller noen tomme vinflasker med vann. ”Flaskene er de voksne” (ibid). En dag hun kommer til hytta, er den ødelagt. Hennes eget hus, det som er forskjellen på liv og død, er invadert og tilgriset. Det lukter tiss. Alle flaskene unntagen en, er knust. Jenta knuser selv den siste.
Fra en posisjon der jenta selv holder på å bli knust av den digre mannen, (raketten på nyttårskvelden), tar hun selv over skadeverket gjennom å ta en bit av det tynne fine besteforeldreglasset. Når hytta og flaskene er knust, knuser hun selv den siste ”voksne”, vinflaska i restene av hytta. Det er ikke urimelig å lese knust glass her som bilder på seksuelt misbruk, selvskading og ønske om å utslette de voksne. Ødeleggelsen av hytta varsler barnets egen død.

Rotløs
Kapitteloverskriftene danner bevegelsesmønsteret og tempoet i romanen. Hele tre kapitler har tittelen ”Velkommen til oss”, noe som understreker oppbrudd og forflytning. ”C/O” viser til midlertidig opphold i nye og fremmede omgivelser. ”Post restante” indikerer reise. Mens ”Ukjent adresse” – kan bety at det ikke lenger er noen som vet hvor barnet befinner seg, at hun er kommet på avveie, at hun, for å bruke romanens hovedmetafor, er knust, rett og slett og død. Barndommens reise har mange stasjoner, mange oppbrudd - en reise til ukjent sted, uten mål og uten mening. Reisen er et hyppig forekommende litterært bilde på livet, men i denne romanen har ikke barnet noe annet utgangspunkt for reisen enn en sovepose. Dvs. hun har heller ikke noe sted å vende tilbake. Hun har, 120 år etter Hedvig, bare en vei å gå.
Hva skal vi si om denne reisen? Reisen fra det kalde Nord (Altasaken 79/80) mot det varme Sør (17. mai foran Slottet). Reisen – alltid i koffert: sovepose, hjelm og godteri, lommelykt og nykjøpt tegneserie, sovemedisin – oppkast. Hun går til bunden av havet – ”bunden av verden”( 128), hun gleder seg til verden skal revne, til katastrofen, og hun kan unnslippe. Til slutt løftes hun opp i lufta av en drage; ”Jeg spres mellom skyene som fnokk fra en løvetann” (134). Hun legger de voksne bake seg for godt. Leseren ser at dette er eneste farbare vei: bort, vekk, utenfor de voksnes rekkevidde. Hun sprenger seg ut fra et liv som tar forstanden fra henne. Døden er langt å foretrekke for livet, når man er en misbrukt liten jente, fange hos disse udyrene. Men dette er et uhyggelig, uhørt og uakseptabelt opprør for omgivelsene. Kanskje også for leseren.

”Expectation closes the gap”
”Det fins ingen ord som kan forklare de store om de små” (13), er jegfortellerens dyrekjøpte erfaring. Men Ingeborg Arvola har lykkes med sin døde ”spurv med uryddige fjær ”. Den hallusinerte jegfortelleren, parallellfortellingene om kjæledyra og knust glass utgjør en original, uvant og påtrengende komposisjon, som gir urovekkende og aktuelle tematiske assosiasjoner. Siri Hustvedt skriver i introduksjonen til sin essaysamling Mysteries of the Rectangle. Essays on Painting (2005): “All of us has a blind spot in each eye at the place where the optic nerve enters the retina, but we don’t experience that gap in our vision because we fill it in with what we expect to see. Expectation, born of experience, closes the gap”. Selv oppdager hun, som den første, Goyas selvportrett i hans mest kjente verk nesten to hundre år etter hans død. Dette illustrer det vanskelige i å observere, skrive om og bedømme kunstneriske uttrykk: Vi glemmer ofte å stille det grunnleggende spørsmålet: Hva ser vi her? Mottakelsen hos en høyt profilert kritiker viser hvor nødig vi vil se og høre om mishandling av barn. Det enkleste er å ofre barnet på normalitetens alter. ”(…) et sprakende fyrverkeri av festlige påfunn og fargerike innfall (…) Det er ingen grenser for hva hun kan finne på. I så måte ligner hun Emil i Lønneberget. (…) Forsiktig glass er ikke enda en ny roman om ”barnet-som –offer” – og takk og pris for det. En sprelsk og spenstig bok.”

  Offeret er alltid alene.

Litteratur:
Hustvedt, S. (2005). Mysteries of the Rectangle. Essays on Painting. New York: Princeton Architectural Press.
Søftestad, S. (2008). Avdekking av seksuelle overgrep. Veier ut av fortielsen. Oslo: Universitetsforlaget.

 
Ane Hoel (1945) er skuespiller, og høgskolelektor i norsk på Høgskolen i Hedmark. Siste publiserte artikkel ”Har vandra så langt – Halldis Moren Vesaas 100 år” i P2 akademiets skriftserie bind XLI, Transit 2009. Kommer: ”Hedda Gabler ensomhet”, P2 akademiet 06.03.2010. Ane.hoel@hihm.no