Ill. Tone LIleng
Ill. Tone LIleng

- Misbruket av PISA må stoppes

Tenk hvis politikerne hadde brukt PISA konstruktivt! Da ville de naturligvis legge til grunn at skolesystemene som klarer seg best i PISA, bokstavelig talt skulle danne skole. Men de gjør det stikk motsatte.

Datoen for offentliggjøringen av PISA 2016 nærmer seg. Skolefolk verden over er ikke langt unna å gjøre i buksene av skrekk ved tanke på den kommende turen til gapestokken så snart pressen griper fatt i kortversjonens trelinjers konklusjoner. Det går maksimalt en time fra nyheten sprekker til apene suser gjennom luften i den retning de politiske vindene blåser, og jakten på syndebukker går i gang. Med katastrofale følger for verdens skolesystemer. 

 

Vreden mot PISA-programmet er forståelig, men det er egentlig ikke PISA-programmets skyld at skoleutviklingen verden rundt er i ferd med å spore av. Det finnes mange personligheter i og omkring PISA som har et stort engasjement i å skape bedre skolesystemer og med fornuftige ting å si om skolen. Men det er ikke disse som bestemmer hva PISA blir brukt til. De er ikke en del av den skolepolitiske beslutningsprosessen. Den ligger helt og holdent hos regjeringen, lovgiverne og et embetsverk som er gjennomsyret av jurister, økonomer og statsvitere; og i deres øyne er skolen bare ett av mange anliggender, som til og med ligger et godt stykke nede på listen over oppgaver. 

Tenk hvis beslutningstakerne hadde brukt PISA konstruktivt! Da ville de naturligvis legge til grunn at de skolesystemene som klarer seg best i PISA, bokstavelig talt skulle danne skole. På våre breddegrader tenker vi først og fremst på Finland. Men hva er det vi ser i stedet? 

 

Vi ser skolepolitikere som ustanselig snakker om hvor viktig det er at vi gjør det som virker, men som i praksis er revnende likegyldige. Ingenting ser ut til å rake dem mindre enn hvordan finnene har undervist de siste 30 årene: korte, men intense og sterkt lærerstyrte skoledager, høy grad av lærerautonomi og arbeidsglede blant lærerne, sikring av skyhøy lærerprofesjonalitet, tillit til lærerne og tett samarbeid med deres organisasjon, fravær av obligatoriske testregimer, eksamener, kontroll- og dokumentasjonssystemer, fravær av leksjoner. Overfor PISA kan vi legge haugevis av undersøkelser fra andre kilder, som underbygger historien. 

Vi ser, særlig i Danmark, skolepolitikere som systematisk trekker skolesystemet i stikk motsatt retning: lange, utflytende skoledager med uforberedte lærere, reduksjon av lærerautonomien, ødeleggelse av lærernes arbeidsglede, mistillit til lærerne og krig mot lærernes organisasjoner, invasjon av undervisningspersonell uten lærerutdanning samt en tsunami av testing, eksamener, styrings-, kontroll- og dokumentasjonskrav. I stedet for å følge finnenes eksempel følger våre skolepolitikere svenskene, som har PISA-rekord i resultatforverring. 

 

Det vi nå i 16 år har vært vitne til, er et skamløst politisk misbruk av PISA, hvor politikerne i land etter land plukker ut nettopp de detaljene som passer inn i deres på forhånd fastlagte dagsordener, og bruker dem til å legitimere den fremherskende og bevislig skoleødeleggende new public management. Hele barne- og ungdomsskolesystemets øvrige akademiske overbygning er fullt klar over det, men de sier med få hederlige unntak ingenting som kan siteres. Du biter ikke hånden som mater deg. 

Lærerne, som skulle være den bærende kraft i skoleutviklingen – hva er deres rolle her? Jo, politikere over hele verden kjemper mot dem, bortsett fra nettopp i Finland, Singapore og de andre PISA-toppnasjonene. Pussig sammentreff, ikke sant? Lærerne skal bare, som vår forhenværende danske PISA-boss nr. 1, professor Niels Egelund, uttrykte det, «holde kæft med al deres pis og se at komme i arbejdstøjet». 

 

Skole- og utdanningspolitikken er altså i praksis tatt ut av hendene til dem som brenner for saken og som vet noe om den. Den er nærmest blitt en del av den danske finans- og arbeidsmarkedspolitikken. Da skolereformen skulle presenteres i desember 2012, var begivenheten logisk nok lagt til finansdepartementet med daværende finansminister Bjarne Corydon som toastmaster. Undervisningsdepartementet er stort sett tømt for skolefolk. Det står igjen som minne om en ennå ikke så fjern fortid, hvor fagkunnskap og innsikt ikke ble ansett som et karrieremessig handicap, og skolefolk ikke flakset rundt som en flokk forskremte høns hver gang man kom viftende med et til formålet utvalgt testresultat. 

Meningen med PISA-programmet var ikke at det skulle føre til en avprofesjonalisering av skoleverdenen. Misbruket av PISA må stoppes, og et passende sted å begynne ville vært å kreve at PISA-resultatene som offentliggjøres 6. desember, blir gjort til gjenstand for en seriøs debatt. Det vil i utgangspunktet kreve at journalistene lar skolefolket og forskningen komme til orde i langt høyere grad enn politikerne, som for lengst har bevist sin mangel på evne og vilje til å føre en skolepolitikk som virker. 

 

  • Oversatt fra dansk av Endre Nygaard.