Hurra, barnet mitt går på en PALS-skole!

Men det er visst inn for tiden – belønningssystemer og sånt. Og da er det bra. Inn er bra.

PALS er et godt valg for oss. Se – der sa jeg det. Var jeg ikke flink nå? Jeg lot være å argumentere og godtok det som atferdspedagogene har funnet ut at er best for oss. Jeg tok det gode valget! Fornøyd nå! Og jammen fortjener jeg en belønning. Jeg får knapp nr.1 på en snor – vel vitende om at det venter en ordentlig belønning når jeg har samlet ti. Oi, unnskyld – ikke belønning (nå tenker jeg norsk igjen) – oppmuntring heter det på PALSk. Og sanksjoner kalles for konsekvenser. Jaja, språksminking er kreativt. Kreativt er bra.

Nå skal jeg gjøre rede for hvorfor PALS er et godt valg for oss. Nei, jeg lar meg ikke avfeie med at "det virker", som er den forskningsmessige "dokumentasjonen". PALS skal ha den respekten at man går skikkelig inn i sakene; Hvordan og hvorfor virker det? Og hvorfor er det eventuelt bra på lang sikt – noe som fortsatt ikke er forsøkt dokumentert?

La oss begynne med det som er positivt med PALS, og hva jeg kan lære av dette. Man skal alltid begynne med det positive – det har jeg lært på lærerskolen.

· Tydelige voksne. De voksne på skolen viser tydelig hva som forventes av elevene. Dette kan jeg som grensesetter lære mye av. Jeg må presentere tydelig hvem jeg er for at andre skal kunne respektere mine grenser.
· Positiv grensesetting. De er også tydelige på å sette positive grenser; altså vise hva som er innenfor grensene – ikke bare kjefte når man trakker utenfor.
· Ros. Jeg trenger å bli flinkere til å bemerke det som er positivt med andre. Greier jeg ikke å anerkjenne andre mennesker, kan jeg i det minste prøve å rose dem.
· Positiv involvering. Jeg må huske å se barnet mitt – bli kjent med dets interesser og involvere meg i det. Jeg må rett og slett ha nok tid til å bli kjent med mitt eget barn.
· Effektive og gode beskjeder. Jeg bør lære meg å bli mer konkret når jeg skal uttrykke hva jeg ønsker.

Dette går jo lekende lett! Nå har jeg samlet en knapp til; så har jeg to. Jeg ser "oppmuntringen" oppmuntre meg der i nær fremtid! Dermed blir jeg motivert til å skrive videre.

Så kommer det som er mer betenkelig med PALS. Egentlig bør jeg nå nevne bare ett negativt punkt etter bare fem positive. Så jeg må velge… Nei – jeg tror faktisk ikke jeg velger noen. PALS er jo et godt valg. Punktum. Bra?

Å? Mener du det? Fikk jeg en knapp nå igjen? Ja, jeg tok et godt valg, det stemmer. Tusen takk! Nå har jeg tre.

Vel; her er flere positive trekk ved PALS. Disse er positive fordi de krever rimelig stor grad av kompensasjon fra foreldrenes side. Jeg skal siden forklare hvorfor det er bra.

· I menneskesynet bak et belønningssystem blir barna redusert til manipulerende objekter som skal temmes – fra å være samhandlende subjekter som er født med samarbeidsvilje og -evne.
Her kreves mye kompensasjon fra foreldrene for å gi barna den respekten de fortjener. Jeg må ha tid til å se og anerkjenne barnet mitt. Det er viktig å huske ikke først og fremst å skryte av det barnet presterer eller hvordan det adlyder meg, men å anerkjenne selve barnet. Overflatisk skryt om prestasjoner og oppførsel kan gi god selvtillit, men gir ikke nødvendigvis næring til barnets selvfølelse og bygger ikke nødvendigvis opp barnet.

Jeg må anerkjenne barnets samarbeidsvilje fra det er nyfødt og svare med samme samarbeidsvilje. Samarbeid med barn er ikke å få gjennom min vilje hele tiden – det må jeg innse. Jeg må ikke ødelegge samarbeidsevnen som barn er født med, ved å innbille meg (og dem) at de bare er ute etter å utnytte meg. Jeg må vise barna at jeg ser deres samarbeidsvilje og sosiale kompetanse, sånn at de kan få lov til å bevare disse egenskapene!

Enda en knapp? Ikke nå, takk – jeg skriver… Nei takk, sier jeg. Ikke forstyrr!

Jeg må også la barna bli kjent med sine egne personlige grenser. Hvis man ikke er klar over sine egne grenser og kan vise andre hvor de går, kan ikke andre klare å respektere dem. Skolen har ett sett regler og klare grenser. Jeg må lære datteren min å finne sine grenser. Per skal ikke la være å klå på min datter fordi skolereglene eventuelt forbyr det, men fordi hun ber han om å la være. Ole, derimot, kan for tiden få lov – fordi hun tillater det.

Jeg må la barna være delaktige i å lage familiens kjøreregler. Ved å kjenne på behovene for regler, blir man i stand til å forstå hvordan gode regler bør være og hvorfor. Dermed vil respekten for reglene komme naturlig. Hvis alle regler blir tredd over en ovenfra, vil en måtte være lydig for å følge dem. Utfallet/oppførselen ved respekt og lydighet kan til forveksling være ganske lik, men bak ligger en himmelvid forskjell. Det ene har i seg forståelse og er varig og oppbyggende. Det andre trenger ikke å gjelde når makthaverne ikke er til stede, og det vil lett skape opposisjon heller enn samarbeidsvilje.

Knapp nummer fem? Javel – sleng den inn, men jeg er litt opptatt akkurat nå. Ble litt ivrig, skjønner du. Jeg er faktisk faglig interessert i dette. Og så gjelder det jo mine egne barn. Jasså – knapp nummer seks fordi jeg tenker på mine egne barn? Hm, takk. Hva kan jeg gjøre for å få flere knapper, tro? Jeg får skrive noe mer som er bra med PALS…

· Lærerne og foreldrene mister en del av sin innflytelse i skolen fordi det forventes lojalitet til dette programmet.
Dette er positivt fordi at når noe blir fratatt oss, blir vi mer bevisste på hvilke rettigheter vi burde hatt.

Hva, enda en knapp? Kommer helt utav det her… æææh… her skulle jeg skrive om at det er foreldrene som har hovedansvaret for barnas oppdragelse. Og at hjem-skole-samarbeidet ikke bør drives bare på skolens premisser, og om personlige relasjoner… Men det var visst nok til å få en knapp, så hvorfor fortsette? Neste punkt!

· Mange foreldre får en interessekonflikt med skolen når de ønsker at barna skal være utforskende, kritisk tenkende og selvstendige – når programmet til enhver tid forteller skolen, lærerne, foreldrene og barna hva de skal og ikke skal gjøre.
Og dette er positivt fordi… Æh! Jeg fikk en knapp til. Neste punkt!

· Belønningssystemer fjerner den irriterende atferden - kveler altså symptomene på barnas helhetlige situasjon.
Nå er jeg blitt så forvirret av alle knappene her at jeg ikke helt kan redegjøre for hvorfor dette er positivt. Men "out of sight - out of mind" er jo ganske behagelig, da. Så lenge det varer. Greier man ikke å ta tak i "sykdommen", får man nøye seg med symptomene!

Nå kommer jeg ikke på flere punkter. Tenker bare på knapper. Knappene flyr rundt foran øynene mine. Jeg ser knapper både når jeg åpner og lukker øynene. De kretser i ring foran øynene mine i salig blanding med Bra-kort og enda flere knapper. Jeg gidder rett og slett ikke å skrive mer! Blir helt satt ut av alle de knappene. Ikke bra! Belønningssystemet til PALS er mer slu enn jeg trodde! Men jeg innser at jeg har tapt. Symptomene på min frustrasjon legges herved bort!

…

Epilog: Min datter har lovet meg en sjokolade hvis jeg fullfører. Jeg har lyst på sjokolade. Jeg fullfører. He he – PALS er ikke så dumt. Det har lært min datter kunsten å manipulere. Så her kommer avslutningen:

Det er altså tydelig at vi som foreldre må komme mer på banen for å sikre at barna våre får den veiledningen som de trenger for å få og bevare et godt selvbilde, og for å forberedes på et selvstendig liv som ansvarlige medlemmer i et demokratisk samfunn.

Kanskje har vi deltatt for lite i våre barns liv? Har vi latt barnehage, skole og SFO ta over for mye? Egentlig er det meningen at foreldrene skal være hovedoppdragerne. Kanskje er det dette som må til for at vi skal bli nødt til å se på vår egen rolle som oppdragere og for å bli bedre kjent med barna våre? Ved å overlate så mye av barnas oppdragelse til institusjoner, umyndiggjør vi oss selv litt. Men ved at PALS umyndiggjør oss enda mer, kan vi finne inspirasjon til å gjøre vår foreldreplikt (samfunnsplikt) og ta tilbake vår del av innflytelsen over hva vi ønsker for barna våre på kort og lang sikt.

Vi skal ikke måtte kompensere for hva skolen driver med - vi skal gi barna våre det de trenger i utgangspunktet. PALS har tvunget meg til å tenke gjennom hva barna mine trenger, og hvem som må være den første til å ha tid, ro og nærvær nok til å gi dem det de trenger. Det er skolen som eventuelt skal kompensere. Hvis den ikke har større visjoner enn det.

Takk, PALS (Påprakket Atferdsregulering og Lydighetstrening i Skolen)!