Tillit skal være et redskap for kvalitet, ikke belønning for blind lojalitet

Debatt: – I debatten om styringen av Oslo-skolen etter Astrid Søgnen, synes vi Skolelederforbundet i Oslo har gjort en dårlig figur.

Publisert Sist oppdatert

Noen rektorer i Osloskolen har uttrykt sin misnøye over styringssignalene i livet etter Astrid Søgnen. Debatten er interessant og viktig, ikke minst fordi vi har fått synliggjort ulike mentaliteter og tilnærminger til det med ledelse.

Vi her i Utdanningsforbundet Vestland synes Skolelederforbundet i Oslo har gjort en dårlig figur i denne debatten, og håper at den ikke er representativ for holdningene til hele Skolelederforbundet. Vi vil gjøre et forsøk på å underbygge synsingen.

Det har vært en tiltakende trend å gjøre ledelse til et eget fag, og lederen i Skolelederforbundet kaller også skolelederne for en egen profesjon. Det er prisverdig at man på denne måten bygger en identitet, selv om noe av den sosiale kostnaden er at jo sterkere «fag-forståelsen» og profesjonstekningen er, desto sterkere blir også markeringen av «vi og de andre». Profesjonsfellesskapet der ledere, mellomledere og lærere hører med, blir nedtonet, til fordel for en mer arkaisk og hierarkisk struktur. Vårt inntrykk er at et av hovedkjennetegnene ved det gamle Søgnen-styret var nettopp et strengt hierarki med høyt press på lojalitet til sine likemenn og -kvinner, og lydighet til nivået over.

Som det ble skrevet i et fint innlegg av syv lærere i Oslo-skolen, og som for oss så langt står som det vakreste og mest tidsriktige bidraget i debatten om styring i Oslo-skolen: «Våre kart er elevene, og kompasset vårt er opplæringsloven og den til enhver tid gjeldende læreplanen i norsk skole. Vi jobber hver dag for at elevene skal få en tilpasset opplæring med mestring og lærelyst i et trygt og godt skolemiljø – og selvsagt står elevenes grunnleggende ferdigheter sentralt i opplæringen. Vi er ikke i tvil om hva vårt samfunnsoppdrag er.»

Les også: Vi lærere er ikke i tvil om oppdraget vårt

Dette er en elev- og læringssentrert tilnærming fra fotfolket selv, helt i takt med læreplanen og menneske-/læringssynet bak.

Et dokument som imponerte og inspirerte en tid tilbake, var Lærerrollerapporten (2016), et grundig arbeid gjennomført av en ekspertgruppe med professor Thomas Dahl fra NTNU som leder. Selv om vi som fagforening i utgangspunktet var skeptiske til nok et ekspertutvalg uten lærerrepresentasjon, var det en dyptgående og legitim rapport, som snakker et språk som ikke er fremmed for grasrota vår, med mange gode innsikter og verdier.

En rapport som sier noe om lærerrollen, vil nødvendigvis si noe om både lederrolle og elevrolle. Denne rapporten er basert på en pedagogisk bunnlinje som handler om skolens breddeoppdrag, en sunn, elevsentrert tilnærming. Den retoriske oppbyggingen av rapporten har som et premiss at det er skolens undervisning, all sosial og faglig påvirkning som elevene får, som er det viktigste. Alt vi gjør eller ikke gjør, får sin dom etter hvorvidt det hemmer eller utvikler undervisningen i den retning vi er pålagte gjennom planer, lov og avtaleverk.

I rapporten står det om ledelse: «Skoleledere bør i større grad enn det tilfellet er i dag, være faglige/pedagogiske ledere og ha et klarere ansvar for å styrke skolens profesjonsfellesskap. Dette innebærer å legge til rette for kollektivt arbeid og diskusjon omkring undervisningen, sørge for at lærere tar det ansvaret som profesjonsfellesskapet bør ha, og være oppdatert på forskning og utdanningspolitikk. Ledelsen må sikre medvirkning og forankre arbeidet blant skolens interessenter. Rektors rolle innebærer også å kunne delegere ansvaret for deler av profesjonsfellesskapets arbeid til lærere ved skolen. At lærere i mange tilfeller vil ha høyere kompetanse enn rektorer i fag og didaktikk, underbygger at slik delegering ofte vil være mulig og ønskelig.» (Lærerrollerapporten 2016: s.209)

Ut fra denne tankegangen legitimeres ledelse gjennom hvorvidt demokratisering, eierskap og ansvar for det faglige og didaktiske styrker blant lærerne. Fokuset er altså på mange formål, ikke på «faget» eller «profesjonen» ledelse. Den røde tråden er tillit, og at tillit ikke blir brukt som en belønning for lojalitet og beskyttelse av den indre krets, men som et aktivt arbeidsredskap for å styrke praksis. Lærerrollerapporten er uansett ikke en forskrift eller lov, og kan følgelig velges vekk. Det vi ikke kan velge vekk, er de føringene som er i skolens overordnede del: «Det profesjonelle samarbeidet ved skolene forutsetter god ledelse.

Les også: Malkenes underkjenner vår berettigede uro for Oslo-elevene

God skoleledelse forutsetter igjen ledelsesfaglig legitimitet og god forståelse av pedagogiske og andre utfordringer lærerne og andre ansatte står overfor. God ledelse prioriterer utvikling av samarbeid og relasjoner for å bygge tillit i organisasjonen. Skolens ledelse skal gi retning for og tilrettelegge for elevenes og lærernes læring og utvikling. Skoleledelsen skal lede det pedagogiske og faglige samarbeidet mellom lærerne og bidra til å utvikle et stabilt og positivt miljø der alle har lyst til å yte sitt beste. Det er skoleledelsens oppgave å lede slik at alle får brukt sine sterke sider, opplever mestring og utvikler seg.»

Les også: Fredsmøte i Osloskolen: Fornøyd med signalene fra Thorkildsen

Det er lett å se at det som her er lov- og forskriftsfestet, er helt i tråd med innholdet i lærerrollerapporten. Fokuset er på det som kommer ut i den enden som elevene opplever, og det handler om dyktiggjøring og gode relasjoner. Relasjonen mellom ledere er ikke et tema. I debatten vi hadde om dette, handlet misnøyen om forholdet mellom ledernivåene og internt på hvert ledernivå. Trond Nilsen, fylkesleder for Skolelederforbundet, viser nettopp dette i et innlegg der han er kritisk mot Simon Malkenes sin analyse av status quo i Oslo-skolen. Det Nilsen skriver, er på et språk som tenderer til stammedyrkelse og fremmedgjøring for oss som representerer den «grasrota» som har nærkontakt med elevene til daglig:

«For å nå store og komplekse mål satt i et tildelingsbrev, kreves det at skoleeier iverksetter og følger opp analytiske og strategiske innsatser som er faglig forankret. Dette er en forutsetning for å kunne peile ut riktig kurs og skaper lærende fellesskap, også blant skoleledere.» Senteret for pedagogisk dømmekraft blir dermed forflyttet fra klasserom til seminarrom og ledelsens kontor.

For å bygge opp under argumentene sine viser han til en rapport som Skolelederforbundet selv har bestilt og lagt føringer for, der forbundets egne medlemmer blir spurt. Hvor etterrettelig er det, egentlig?

Vi har lest gjennom denne rapporten, «Hvordan øke skoleeiers utviklingsstøtte til rektorene?» (Paulsen & Hjertø, 2019), og inntrykket vårt er at den er representativ for de mentaliteter og tilnærminger som skolelederne anvender på lederoppdraget sitt. I tillegg har den karaktertrekk fra New Public Management. NPM-aspektet handler om forestillingen at ledelse er noe som er «fag-tomt» og kan påføres enhver virksomhet eller fagområde.

Rapporten oppfordrer i god «fag-tom» stil til å fokusere på møteforberedelse (for å bygge tillit), målorientering (utvikle mestringstro), kunnskapsdeling (oppnå psykologisk trygghet) og innflytelse (også mestringstro) (Paulsen & Hjertø, 2019: s. 38-39). Hva med møtene med lærerne, hva med elevene, hva med samfunnsoppdraget? Akkurat i denne rapporten er de tingene som ellers er mest sentrale, mer som parenteser å regne. Skolelederforbundet anklager på sine hjemmesider Utdanningsforbundet for å ha et uklart syn på ledelse. Vi føler oss utrygge på Skolelederforbundet syn på lærere og elever, og undrer oss over om de skiller mellom ledelse og styring.

På hjemmesidene deres møter vi slagordet «Skolelederforbundet – vi løfter landets viktigste ledere». Om vi heller hadde blitt møtt med slagordet «Skolelederforbundet – ledere som løfter skolen, sammen med lærere, for elevene», hadde vi kanskje hatt et mer forsonende bilde av denne organisasjonen.

Det laget vi er supportere til alle sammen, er det viktigste laget, hele laget bak eleven.

Personlig vil vi tillitsvalgte heller ha felles forståelse om oppdraget enn ekstremt klare styringssignaler, om det nå er i møte med elever og et kollegium som består av ledere, lærere og andre tilsatte. Ellers visner hjernen og kjølnes hjertet. Derfor er vi i den organisasjonen vi er, og i et fylke der skoleledere på det jevne er ganske kloke og elevfokuserte, uansett fagforeningstilhørighet. De av oss som liker fotball, heier på ulike lag. Det laget vi imidlertid er supportere til alle sammen, er det viktigste laget, hele laget bak eleven.

Utdanningsforbundet Vestland
v/Roar Ulvestad, styremedlem
Steinar Strømsli, fylkesleder
Berit Evelyn Dale, leder for lederråd og styremedlem