Matematikk, neibenet og godfoten

Vårens eksamen i matematikk ga det svakeste resultatet som er målt, ifølge Utdanningsdirektoratet. Karaktersnittet var 2,9 og for første gang er vi under 3-tallet på skriftlig eksamen i matematikk for 10. klasse. Hele 37 prosent av tiendeklassingene som kom opp i skriftlig matteeksamen, fikk karakterene 1 eller 2.

Også matematikkarakterene etter eksamen i videregående viser at det er et stort antall som får karakteren 1 eller 2.  I de praktiske matematikkfagene gjelder det over 50 prosent av elevene.

«Det skulle ikke forundre meg om mange med strykkarakterer i matematikk nå i disse dager er blitt innvalgt for å gjøre en borgertjeneste i kommunestyret»

300.000 på 20 år

Selvsagt er vår kunnskapsminister bekymret over dette og sier at tross alt arbeid med å forbedre matematikkunnskapene til landets elever, er situasjonen nå omtrent den samme som den var for 20 år siden.

Og det må man gjøre noe med sier han: «Matte er helt sentralt i studieforbindelser og yrkeslivet; elever som gjør det dårlig i matte, har lettere for å droppe ut av videregående skole. Det gjør det vanskeligere for dem å komme inn i arbeidslivet, og høyner risikoen for å ende på NAV. Dette koster samfunnet enorme summer og rammer den enkelte.»

Cirka 55.000 elever gjennomfører hvert år 10. klasse på skolen. Når rundt 30 prosent av disse har matematikkunnskaper som tilsvarer karakterene 1 eller 2, vil det på 20 år være over 300.000 av dem.

Langt de fleste av disse er underyterne. Og hvilket liv lever de i dag? Hva lever de av? Hvor mange av de kanskje 15.000 guttene og jentene i året har endt opp på NAV? Eller hvor mange gjør som folk flest; finner seg arbeid og er beskjeftiget som snekkere, rørleggere, elektrikere, omsorgsarbeidere, renholdere, båtbyggere, IKT-teknikere, kokker og servitører. Det kan til og med hende at noen er ingeniører, andre er lærere, sykepleiere, leger, førskolelærere eller journalister.

«Konsekvensene av at en del elever ikke finner matematikken særlig interessant og ikke presterer slik samfunnet ønsker, er neppe så store som ministeren hevder»

Behandle, faktorisere og forenkle algebrauttrykk

Vi kan møte folk med matematikkarakterene 1 og 2 overalt i samfunnet; på fabrikken, i butikken, på skolen, hos legen, på sykehuset, i fiskebåtene og på boreplattformene. Det skulle ikke forundre meg om mange med strykkarakterer i matematikk nå i disse dager er blitt innvalgt for å gjøre en borgertjeneste i kommunestyret. Kanskje det endog er noen som eier en medlemsbedrift i NHO.

Uansett hvor vi befinner oss i lende, møter vi mennesker som aldri noensinne i sitt arbeidsliv har følt behovet for å kunne «gjere greie for definisjonane av sinus, cosinus og tangens og bruke trigonometri til å berekne lengder, vinklar og areal i vilkårlege trekantar.»

Og hvor mange er det som i sin arbeidsinstruks blir bedt om å «behandle, faktorisere og forenkle algebrauttrykk, knyte uttrykka til praktiske situasjonar, rekne med formlar, parentesar og brøkuttrykk og bruke kvadratsetningane»?

I de samme 20 årene som mange av landets viktigste arbeidsoppgaver, er utført av folk med skremmende dårlige matematikkarakterer, har Norge gjennomgått en lønnsvekst og en velferdsutvikling som aldri før.

«La dem slippe å bli nedvurdert, la dem slippe å føle seg mindreverdige når de ikke skårer med sitt neiben»

Ingen virkning år etter år

Konsekvensene av at en del elever ikke finner matematikken særlig interessant og ikke presterer slik samfunnet ønsker, er neppe så store som ministeren hevder. Kanskje matte ikke er så sentralt i yrkeslivet. Det er grunn til å tro at de fleste yter sitt på andre områder.

Kanskje det ikke er elevene det er noe galt med, kanskje det er noe som er feil med matematikken, med pedagogikken, med pensumet, med lærerne, med skolen eller med samfunnet.

I 20 år har man stort sett hatt en løsning på problemet: flere timer med det samme, mere matematikk. Elever som har faget langt opp i halsen, som gruer seg til hver mattetime, blir hjulpet med flere doser av samme medisin; samme løsning år etter år, ingen virkning år etter år.  Og kunnskapsministeren ser ut til å satse alt på at de kommende drømmelærerne skal ordne opp. Andre løsningsforslag har han ikke.

Nytenking og kreativitet er høyt verdsatt av regjeringen Solberg. Så kanskje Røe Isaksen kan tenke over trenerfilosofien til fotballtrener og lektor cand. philol. Nils Arne Eggen. Han lanserte for noen år siden godfot-teorien. Den går ut på at det du er flink til, skal du øve mer på. Laget må samlet gjøre hver enkelt spiller god, med sin godfot. Enhver skal respektere det andre kan, og legge til rette for at alle skal lykkes.

La dem lykkes

De fleste fotballspillere har et neiben, dvs. et venstre- eller høyreben som ikke fungerer like godt som det andre. Etter godfot-teorien skal de da øve mer, kanskje mest, på å utvikle det beste benet. Mange av Norges beste fotballspillere har ikke behersket alle fotballens ferdigheter. Det er vel ingen som vil påstå at Myggen var en stor hodespiller. Det var hans neiben. Og for ikke å snakke om John Arne Riise, spilleren med 110 landskamper, som mest bruker høyrebenet for å holde balansen.

Mange elever får karakteren 1 eller 2 i matematikk, men så er det heldigvis slik at de fleste har andre egenskaper de mestrer.  Vi som samfunn må gjøre hver enkelt elev god. Så la matematikksliterne få utvikle seg i noe de kan; et annet fag, noe praktisk eller noe estetisk. La dem spille tromme eller fiolin, la dem støte kule, spille fotball, håndball, seile, male, mekke, synge. La dem mestre. La dem lykkes. La dem gjøre hverandre gode. La dem utvikle godfoten.

Og først og fremst, la dem slippe å bli nedvurdert, la dem slippe å føle seg mindreverdige når de ikke skårer med sitt neiben. Da kan det hende at det blir færre som ikke fullfører vgs, da kan det hende at også karaktersnittet i matematikk igjen når 3-tallet.

• Helge Sten Thorbjørnsen er pensjonert lektor med hovedfag i historie 

Send oss gjerne et debattinnlegg: debatt@utdanningsnytt.no eller bruk skjema på denne siden