I noen fylker spår statistikken fall i elevtallet og i noen fylker spås det økning. Fylkene møter dette med omlokalisering og sammenslåing.
Pengestrømmen
Kontorleder Mike Strobel spør, etter at han nesten har kræsja med adjunkt Frode Kjønsø foran kaffetrakteren. Vi er i personalrommet på Senja videregående skole, avdeling Finnfjordbotn. Det er rett før første time en lys marsjmorgen.
– Tirsdag og torsdag morgen, da er jeg her, svarer Frode Kjønsø.
Det har ikke Strobel fått med seg, blant anna fordi han selv har andre dager da han er «der» og ikke «her».
Det er ikke lett for en som kommer utafra og har lært at Senja er Norges nest største øy, å skjønne hva som er «her» og «der».
For bare ett av de tre undervisningsstedene til Senja videregående skole ligger på øya. Det er etterkommeren av «Troms Amts Landbruksskole», stifta 1914. På det skolestedet er Frode Kjønsø når han ikke underviser norsk her.
«Her», der Utdanning er nå, er fem kilometer utafor Finnsnes i Midt-Troms, ved tidligere Finnfjordbotn gymnas, stifta som landsgymnas i 1946.
Senja videregående skole ligger også i Sørreisa. Der undervises det i matfag. Den delen av skolen har røtter tilbake til den gamle husmorskolen.
Og for å gjøre det enda mer forvirrende: Bak skolen i Finnfjordbotn bygges det.
Det er for å gi rom til elevøkningen ved Finnfjordbotn når fag flyttes dit fra skolen på Senja. Når nybygget i Finnfjordbotn blir ferdig, blir skolen på Senja en rein naturbruksskole Dessuten skal Senja videregående og den videregående skolen i nabokommunen Målselv bytte fag. I Målselv er de to skolene Bardufoss videregående og Høgtun videregående slått sammen til én.
Slik blir det når elevtallet synker og dermed også pengestrømmen til videregående skole. I Oslo, Akershus, Rogaland, Aust-Agder, Buskerud og Østfold ventes elevtallet å øke i åra framover. 13 fylker vil likevel ha fall i elevtallet fram til 2022, ifølge Utdanningsdirektoratet, som bygger på tall fra Statistisk sentralbyrå. Hvor mye vil variere fra fylke til fylke, og er også på landsbasis usikkert.
Rektor Stein-Erik Svendsen, avdelingsleder Vivian Jacobsen, Nicklas Johansen fra elevrådet og tillitsvalgt for Utdanningsforbundet Brynjar Nordgård, alle ved Senja videregående skole, aksepterer utfordringene med å være skole med tre undervisningssteder. Foto: Kirsten Ropeid
Elevtap = økonomisk tap
For Troms er utgangspunktet at fallet vil være på 1000 elever, alt utafor Tromsø. Siden overføringene kommer som stykkpris per elev, betyr elevtap økonomisk tap. Samtidig har det vist seg politisk umulig å legge ned skolesteder. Tre utdanningsråder i fylkeskommunen har gått av med bakgrunn i konflikter om skolenedleggelse: Roger Ingebrigtsen fra Arbeiderpartiet i 2006, Pål Julius Skogholt fra SV i 2009, og Magnus Mæland fra Høyre i 2013.
– Jeg var livredd. På et halvt år skulle jeg bygge en skolestruktur som var holdbar på sikt, sa nåværende utdanningsråd Roar Sollied fra Venstre da Utdanning møtte ham i Tromsø dagen før besøket i Finnfjordbotn.
Han sikter til da han for drøyt to år siden tok over som utdanningsråd etter Mæland fra Høyre, nettopp på grunn av spørsmålet om skolestruktur og nedlegging. Protestene gikk skyhøyt, stemninga var amper.
– Politi og Securitas måtte til for å holde gangene i fylkeshuset fri for demonstranter, og for dyra de hadde brakt med seg fra naturbruksskolene, sier Sollied.
– Jeg kunne fusjonert skoler, men hver fusjon ville betydd nybygg. Penger til det har jeg ikke, sier han.
Det gamle russekortet hans forteller at han i sin tid var elev ved nettopp Finnfjordbotn Gymnas. Dessuten har lektor Sollied jobba i nesten 20 år ved Bardufoss videregående skole.
Nå sitter han i fylkeshuset og er irritert over lederen i regionavisa Nordlys dagen før. «Prøv ut en struktur med færre og større videregående skoler», stod det.
– Et forsøk forutsetter at vi kan reversere det vi gjør. Hvordan reversere et forsøk med store skoler når de små skolene er lagt ned og lærerne flytta, spør han.
– Dette handler om regionutvikling. Da er utdanning og samferdsel viktigst. Dette henger sammen. Skal vi få til bedre gjennomføring i yrkesfag, er vi avhengig at det ikke er for stor geografisk avstand mellom skolen og læreplassen. Ikke minst er dette viktig hvis vi skal få til flere opplæringsalternativer enn bare to år på skole og to år i lære, sier han.
Et viktig grep har vært å se på hva de enkelte skolene skal tilby. Det resulterte i at de minste skolestedene skal tilby færre utdanningsprogram enn før. På byråkratspråk heter det å endre tilbudsstruktur, men ikke skolestruktur.
– Skolen skal være en motkultur. Da kan vi ikke bare rigge for fraflytting. Jeg har særlig holdt ei hand over skolene som tilbyr naturbruk, både landbruk og havbruk, sier fylkesråden.
Det kan illustreres med at det eneste skolestedet på øya Senja igjen blir en rein naturbruksskole. De andre fagene flyttes til fastlandet. Samtidig er det nå bare i Tromsø at elever fra Troms kan ta musikk, dans og drama.
Ellers diskuteres ordninger med undervisning over nett, for eksempel undervisning i fremmedspråk.
– Kan lærere bli overtallige i prosessen?
– Ikke ennå, men vi ser at det kan komme. Økningen av asylsøkere nå har ført til at kommuner har kjøpt tjenester hos oss for å oppfylle retten asylsøkerne har til undervisning. Det er eksempel på at dette har hindra overtallighet, svarer Sollied, og fortsetter:
– Samtidig har vi ennå ikke nok realfaglærere, og vi kommer til å skrike etter norsklærere om kort tid.
Fra en skole er det kommet bønn til fylkesråden og bedt ham ta en klasse i tysk innimellom politikken, men det har han avslått.
– Dere kutta ni millioner i spesialpedagogikk da dere verna skolestedstrukturen. Svir det?
– Spesialpedagogikk er for ofte en-til-en-ordninger. Læring og utvikling skjer i større sammenhenger, ikke bare mellom to mennesker. Det er flere gode måter å følge opp elever som trenger noe ekstra enn bare tradisjonell spesialpedagogikk. Jeg har master i pedagogikk, så dette veit jeg, sier han.
Fylkesbyråden virker ikke livredd lenger, bare temmelig stressa.
– Vi har god utvikling når det gjelder gjennomføring i videregående skole. Vi har vært flinke til å ta ned drift og kjøre stramt økonomisk. Vi kan snu på problematikken med elevnedgang og si at det er bra vi får færre elever, ellers hadde vi ikke hatt lærere nok. Kanskje elevnedgangen i reelle tall ikke blir så høy som forutsatt. Likevel vil den relativt sett være høy, fordi elevtallet vil øke i sentrale strøk, oppsummerer han.
– Samtidig har ikke fylkeskommunen råd til å asfaltere fylkesveiene. Er det et tegn på at skolen er for dyr?
– Vi er seks til åtte milliarder i minus når det gjelder vei. Hvis jeg klarer å spare penger; gjett hvor de havner, avslutter Roar Sollied.
Elevene Karoline Rossvold, Mona Strøm, Tora Simonsen og Joakim Håker inspiserer bygge-arbeidene ved Senja videregående skole, avdeling Finnfjordbotn, og fleiper seg enige om hvilken retning skoleutviklinga bør ta. Foto: Kirsten Ropeid
Seks mil mellom skolestedene
Dette intervjuet med utdanningsråden har jeg i bakhodet når jeg dagen etter griper tak i Frode Kjønsø i personalrommet på det som med fullt navn heter Senja videregående skole, undervisningssted Finnfjordbotn.
Frode Kjønsø underviser og er rådgiver ved undervisningsstedet Gibostad på øya Senja. Der han også er tillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Nå har han overtatt en norskklasse i Finnfjordbotn, tre mil unna, etter en nyslått pensjonist.
Ulempen for Kjønsø er naturlig nok reiseveien på seks mil fram og tilbake mellom skolestedene. Fordelen med å ha «flere skoler i én» er å være del av et større faglig miljø enn en det én liten skole kan stille med.
Avdelingsleder Vivian Jacobsen er enig.
– Det kan være at timelærere blir flytende rundt uten særlig tilknytning noe sted, medgir hun. Men det er ifølge henne like relevant å trekke fram at samorganiseringa gir samarbeid og samspill.
– Pengesummen til spesialpedagogikk er redusert. Er det et savn?
– Med mange støttetiltak klarte vi å få en utsatt elev gjennom førsteåret, og det med gode karakterer. Karakterene var så gode at retten til videre støttetiltak falt bort. Da gikk det svært dårlig med eleven. Det er et uttrykk for at spesialpedagogikken ikke fungerer godt nok, sier Kjønsø.
Så skjer det igjen: En kar entrer rommet med bestemte skritt mot kaffemaskinen. Vår samtale stopper opp, før kommentaren kommer: Er han her i dag?
Det er rektor Stein-Erik Svendsen som er kaffetørst. Utdanning har fått beskjed om at han ikke skulle være på dette undervisningsstedet nå. Jeg fotfølger Svendsen inn på rektorkontoret og blir tatt vel imot. Der får jeg en forklaring på rektors opprinnelige planer for å være hvor når, og endringene han har gjort. Kabalene er alt for kompliserte til at jeg henger med.
– Det er en stor utfordring å være mobil rektor, sier Svendsen.
I tillegg til å farte mellom undervisningssteder, deltar rektor i et rikt utvalg av møter i regi av fylkeskommunen. Rektorkontoret er ofte tomt.
– Jeg er i liten grad en direkte leder her på skolen, men leder gjennom mellomledere. Til gjengjeld er jeg blitt mer aktiv i forhold rundt skolen. Å være en regional utviklingsaktør er blitt en viktig del av rektorrollen, sier han.
Svendsen meiner at trass stykkprisfinansiering og synkende elevtall, har skolen fortsatt et visst handlingsrom. Tradisjonell tankegang kan likevel være et hinder for optimal utnyttelse.
– Hva tenker du på da?
– I dag skal ei elevgruppe være på minimum 12 elever. Har vi ei gruppe på åtte, kan vi likevel få finansiering for fire fiktive elever og opprettholde gruppa. Men vi vil kanskje opprette ei gruppe for fem elever, for eksempel tredje året på naturbruk, og ser muligheter i vår økonomi og bemanning for det. Likevel er opprettinga utafor vår myndighet. Dette tror jeg kan bli en aktuell problemstilling når elevtallet synker, sier han.
Sentraliseringa av fag til færre skoler meiner han har fordeler:
– Skolene konkurrerer i mindre grad om de samme elevene, sier han.
– Samtidig er det klart at hvis matfag forsvant fra skoletilbudet i Midt-Troms, ville det være lærere i Sørreisa som hadde svært dårlige muligheter for ny lærerjobb, legger han til.
Så må rektor av sted til det stedet han skal til, i stedet for det stedet han skulle vært.
– Innsparing er grunnen
På lærerværelset sitter Brynjar Nordgård og er en del av skolehistorien. Han har undervist her i vel 30 år, og har sett mange endringer. Nordgård er plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet.
– En viktig ulempe med den nye strukturen har du alt fått demonstrert: Leder er ikke der vi tror leder skal være, sier han.
Nordgård minner om at rasjonalisering, altså innsparing, er motivet bak innsparingene.
– Når vi møter utdanningskomiteen i fylkestinget, prøver vi likevel å ta det fra en positiv side, sier han.
Nicklas Johansen fra elevrådet ved skolen har lova å oppsøke meg når timeplanen tillater det, og nå kommer han inn på lærerværelset. Johansen leda Ungdommens fylkesråd da kampene om skolestruktur raste som verst for drøyt to år siden.
– Helst ville vi hatt det som vi hadde hatt det, men vi skjønte at det ikke var mulig. Da ønska vi en skolestruktur som sikra nærhet til skolen for flest mulig, sier han.
Det var en politikk som ikke gagna ungdommer fra hans egen bygd. De får et smalere tilbud når Gibostad skole på Senja tilbyr færre utdanningstilbud. Johansen er fra Senjahopen på yttersida av Senja.
– I Ungdommens fylkesråd så vi fordelen med et sterkt elev- og fagmiljø i Finnfjordbotn. Men vi er skuffa over at skolen her ikke lenger tilbyr påbygg, sier Nicklas Johansen.
Sjøl bor han på Finnsnes i ukedagene.
Dette reiser nye spørsmål.
«Ja takk, begge deler»
I biblioteket sitter en gjeng tredjeklassinger jeg kan spørre:
– Hva er det viktigste for valget til dem som skal søke videregående, skolested eller utdanningsprogram?
– Utdanningsprogram, helt klart, sier Tora Simonsen.
Det nikkes rundt bordet.
– Det sitter mange herfra på bussen fram og tilbake til idrettsfag på Bardufoss. Det får de ikke her. Og det er de som flytter til Tromsø for å få musikk, dans og drama, sier Mona Strøm.
– Men de kommer gjerne krypende tilbake etter et år, da, sier Karoline Rossvold.
De diskuterer når de som bor lengst ut på Senja må entre skolebussen om morgen for å rekke skolen i Bardufoss, og kommer til halv seks.
– Jeg ville aldri gått på skole på Bardufoss og brukt så mye tid på bussen. Samtidig er Bardufoss så nært at det er for dumt å flytte dit, konkluderer Tora Simonsen.
– Så hva er viktigst, utdanningsprogram eller skolested?
De slår ut med armene, og samles i et unisont tja.
– Underkommunisert problem
– Usikkerheten lærere ved mindre distriktsskoler lever under, er underkommunisert, sier Thomas Nordgård, leder for Utdanningsforbundet Troms.
Blir skolen lagt ned, vil de ikke få ny jobb på samme sted, og huset får de kanskje ikke solgt.
– Alle må være klar over at det går ut over skolekvaliteten når lærerne lever under denne usikkerheten år etter år. Men når hørte du en stortingspolitiker bekymre seg for det, sier han.
– Styringskåte politikere har tvert om villet manipulere skolestrukturen etter svært enkle modeller for tilbud og etterspørsel. Derfor måtte vi ta sterke virkemiddel i bruk siste gang politikerne ville presse fram en ny skolestruktur. Hovedargumentet vårt var at skolen trengte ro, og lærerne trengte trygghet. Vi har ikke kommet i mål, ikke på langt nær. Vi ser likevel en sterkere vilje hos fylkespolitikerne til å kommunisere at skolestrukturen skal bevares, og det er bra, sier Nordgård.
– Samtidig har ikke Troms fylke penger til å asfaltere fylkesveiene. Er det noe som ikke angår skolene i det hele tatt?
– Min personlige oppfatning er at det ikke er noe vits i å ha en fin asfaltert vei til ei bygd der det ikke er skole. For er det ikke skole, bor det ingen folk der heller, sier Thomas Nordgård.
Debatt om skolestruktur gir uro
Nord-Trøndelag er blant fylka der det blir færre elever fram til 2020.
– Debatt om skolestruktur kan skape mye uro. Etter en omfattende strukturdebatt i 2013 har nå politikerne i Nord-Trøndelag lagt ballen død foreløpig. Det er ikke slik at det tilstrebes å legge ned skoler hele tida, sier Tore Bruem.
Han er seksjonsleder for struktur og pedagogisk utvikling i Nord-Trøndelag fylkeskommune.
– Er skolenedlegging den heite poteten politikerne ikke tør ta i?
– Mine erfaringer er at politikerne tar tak i denne debatten hvis det er nødvendig, men ikke i utide.
– Ta skolene på Levanger og Verdal. De ligger halv-anna mil fra hverandre. Begge tilbød både service og samferdsel og design og håndverk. Nå er dette delt. Fylkespolitikerne ønsker å ha komplementerende, ikke konkurrerende tilbud, sier han.
– Øker risikoen for frafall når den fysiske avstanden til det ønskede utdanningsprogrammet øker?
– Det er ikke entydige svar på det. Å velge et utdanningsprogram bare fordi det er nært hjemmet, kan være en frafallsrisiko i seg sjøl.
– Til sjuende og sist er hvor mange vi skal ha på hvert tilbud politikk. Rådende politikk er mest mulig nærhet til hjemmet for videregående trinn 1-elever, og en mer fortetta tilbudsstruktur høyere opp, sier Bruem.
Også for Nord-Trøndelag tilsier tallene elevnedgang fram til 2020.
Bruem understreker at 2020 er et altfor kort perspektiv når det gjelder å vurdere skolestruktur. Men han er bekymra over en omlegging i inntektssystemet til fylkeskommunene som slår sterkt ut for fylker som ikke har tydelige sentrum.
– For Nord-Trøndelag gir denne endringa en reduksjon i overføringer opp mot hundre millioner, sier Bruem.
I Sogn og Fjordane tilsier tall fra GSI at 2024 vil bli et bunnår for elevtallet i videregående skole, med i alt 3558 elever. Det er 695 færre elever enn i 2010. Men nå skaper tilflytting til fylket fra andre land enn Norge noe usikkerhet om tallet. Det kan bli høyere.
Skolebruksplanen vedtatt i 2013 innebar sammenslåing av skolene Øyrane og Mo, og nedlegging av Luster videregående skole.
– Utfordringa vår er at trass en sterkt desentralisert struktur med flere små skoler, bor en tredel av elevene på hybel. Befolkningsstrukturen gir store reiseavstander, sier assisterende fylkesdirektør Tor-Einar Holvik Skinlo.
