Politikerne bør skjerme lærere og barnehageansatte, og heller kutte i byråkratiet i utdanningssektoren

Norske politikere vil i tiden som kommer bruke mer penger på forsvaret, og antageligvis også på politi og bekjempelse av kriminalitet. Det vil mest sannsynlig også bli kuttet i utgifter til skole når politikerne må prioritere. Dersom politikerne skal kutte i de offentlige utgiftene til skole og barnehager, så bør politikerne ikke kutte i de delene av utdanningssektoren som møter elever, barn og ungdom i hverdagen. Politikerne bør heller kutte utgifter i det stadig økende byråkratiet i utdanningssektoren. 

Deler av akademias virksomhet kan også strammes inn. Høgskoler og universiteter er også en egen sektorinteresse, med egne interesser i å karre til seg økonomiske ressurser fra en oljesmurt, raus norsk stat på bekostning av å bruke økonomiske midler mer hensiktsmessig. Deler av penger brukt på akademia kunne heller bli brukt på å styrke skoler og barnehager i å utøve kjernevirksomheten, læring, undervisning, vurdering og omsorg på best mulig måte for barn og unge. 

Tidligere kunnskapsminister, nå tenketankleder Kristin Clemet, spør seg i Dagens Næringsliv 4. april om norske politikere på grunn av tilgang til oljefondet har latt være å gjøre upopulære og krevende valg. Norske politikere har ikke, lik politikere i andre nordiske land, blitt nødt til å velge økonomisk bærekraftige teknologiske og organisatoriske løsninger, for å sikre bærekraftig finansiering av velferdsstaten. 

Tidligere kunnskapsminister Clemet undrer seg over at verken politikere eller media bekymrer seg for et unødvendig dyrt og ineffektivt landbruk, helsevesen og utdanningsvesen. 

Motstridende målsetninger

Clemet åpner selv for lite annet enn en «ostehøvel»-tilnærming til sparing i det offentlige. Spare litt her og der overalt, er en velkjent Høyre-oppskrift. Hun viker unna nettopp det hun selv etterspør, viljen til å prioritere og gjøre upopulære valg. Hva gjorde den tidligere kunnskapsministeren for å gjøre skolesektoren effektiv? 

Kunnskapsminister Kristin Clemet opprettet Utdanningsdirektoratet i 2004. Udir var av Clemet tiltenkt å være hovedkontrollør for kontrollvirksomheten, som skulle sikre kvalitet for kjernevirksomheten i skolesektoren, undervisning, læring og vurdering. Clemets visjon var å gi lærerne og skoleledelsen metodefrihet. Lærere og skoleledere skulle bruke sitt profesjonelle skjønn til å vurdere selv hva som var best undervisning for elevene. Resultatene av undervisingen, elevenes læring, skulle grundig måles ved tester og målinger, og mest kontroversielt, offentliggjøres. Foreldre og elever skulle selv få oversikt over elevenes faglige utvikling, og skoleledere og lærere skulle ansvarliggjøres for elevenes læring i klasserommene. 

Utdanningsdirektoratet skulle gjøre skolesektoren effektiv. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen slo imidlertid sammen Udir og Senter for IKT i undervisningen i 2018. Udir ble en forkjemper for digitalisering i skolen. Udir måtte forsøke å forene to innbyrdes motstridende målsetninger; å gjøre skolen mest mulig digital og samtidig kvalitetssikre kjernevirksomheten, best mulig undervisning, læring og vurdering. 

Nylig har uavhengige økonomer vist at Udir gjorde feilaktig bruk av statistikk i årene 2015-2021 for nasjonale prøver, et sentralt styringsverktøy for skolepolitikk. Udirs manglende kompetanse i den grunnleggende ferdigheten regning ga en feilaktig offentlig virkelighetsforståelse av tilstanden for kjernevirksomheten i skolen. Udir ga et feilaktig grunnlag for offentlig styring av norsk skolepolitikk. 

Hjerner under ombygging

Udir høstet mye strid for teknologisk og annen inkompetanse ved eksamensavviklingen våren 2023. Mange kandidater fikk i ettertid eksamensresultat annulert. Udir vil neppe i løpet av eksamen våren 2024 vokse seg inn i rollen som garantist for kvaliteten i kjernevirksomheten i skolen, undervisning, læring og vurdering. Udir burde legges ned, og eksamensavviklingen overlates til andre deler av det allerede eksisterende byråkratiet i skolesektoren. 

Høyre-politikeren burde fremme flere forslag til innsparinger i unødvendig byråkrati i norsk skole, fagfeltet Clemet selv i noen år hadde politisk ansvar for. 

Siden 1990-tallet har lærernes makt i skolesektoren og i klasserommet blitt redusert. Samfunnsvitere med bakgrunn i juss, psykologi, pedagogikk og økonomi har fått økt makt i skolesektoren, både som byråkrater og skoleforskere. Noe juss er nødvendig, noe psykologi er hensiktsmessig og moderate innslag av pedagogikk og skoleforskning kan bidra positivt til skoleutvikling. Yrkesprofesjonene uten nærkontakt med hverdagsvirkeligheten har imidlertid fått for mye makt i skolesektoren. Politikerne bør flytte makten fra utdanningsbyråkrater, jurister, psykologer, fagpedagoger og skoleforskere tilbake til lærerne. 

Politikerne bør på nytt gi tillit til lærernes profesjonelle skjønn og lærernes profesjonskultur, og deres evne til å finne løsninger og kompromisser på lavest mulig nivå. Barn og ungdom har hjerner under ombygging, de mangler selvdisiplin, mangler selvinnsikt og empatiske evner blir først ferdig utviklet i midten av 20-årene. Barn og ungdom trenger lærernes og skoleledelsens handlingsrom til å utøve profesjonelt skjønn. Politikere bør kontrollere kontrollører, som er tiltenkt rollen å kontrollere lærere og skoleledere. Udir bør ikke fortsatt være garantist for kvalitet i skolens kjernevirksomhet. 

Politikerne bør stole mer på lærere og skoleledelse, og de bør stole mindre blindt på utdanningsbyråkratiet og Udir. Det norske samfunnet trenger et kritisk blikk på byråkratiet og samfunnsvitenskapens rolle i norsk samfunn, norsk skolesektor og øvrig offentlig sektor.