– Det er mulig at det står ett tog på stasjonen som man vil finne det hensiktsmessig å stoppe, eller i hvert fall dele opp. Det er mastertoget, skriver Karl Øyvind Jordell.
– Det er mulig at det står ett tog på stasjonen som man vil finne det hensiktsmessig å stoppe, eller i hvert fall dele opp. Det er mastertoget, skriver Karl Øyvind Jordell.

Lærermangelen – to tog er gått, ett står på stasjonen

Debatt: – Lærermangelen kan enklest dempes ved at opptakskravene justeres.

Publisert

Roar Ulvestad tok på Utdanningsnytt 3.11. til orde for at personer med bachelor skal kunne ta praktisk-pedagogisk utdanning, og bli lærere. Han vil stille visse krav til innholdet i bachelor-graden: «… vi bør få tilbake de gamle kravene, der man måtte ha to undervisningsfag for å kunne ta PPU». Men dette toget gikk i 2015, da man varslet at man fra 2019 ville kreve mastergrad for å bli tatt opp på PPU.

Et beslektet forslag ble fremmet i Klassekampen i høst, der to universitetslærere i Tromsø tok til orde for å innpasse lærerutdanningen i det vanlige 3+2-mønsteret for universitetsgrader, og at man med de første tre årene skulle kunne bli lærer i småskolen. Dette toget gikk allerede omkring 1990, da man gjorde lærerutdanningen fireårig, og økte så sin hastighet, først da man rundt år 2000 ikke innpasset utdanningen ved innføringen av gradene bachelor og master, og deretter i 2017, da lærerutdanningen ble femårig masterutdanning.

Bakgrunnen for begge disse forslagene er å bøte på lærermangelen. Jeg tror ikke de er særlig realistiske – de fleste partier vil vel fastholde femårig lærerutdanning. De som sto bak forslaget fra Tromsø, fremhevet likevel at lærerutdanning er blitt kortet ned i nyere tid: Det er ikke lenge siden det tok sju år å bli lektor, nå kan det gjøres på fem. Togene kan altså rygge.

Det var overveiende sannsynlig at den såkalte avskiltingen av lærere, tvungen etterutdanning for lærere som allerede var sertifisert og hadde undervist i en årrekke, ville medføre økt lærermangel, fordi en del av dem som hadde få år igjen til pensjonsalderen, ville velge å pensjonere seg noen år før de hadde tenkt, fremfor å sette seg på skolebenken. Dette toget rakk man å stoppe før det forlot perrongen; jeg ser av Aftenposten at togføreren, tidligere statsråd Jan Tore Sanner, beklager dette. Her tror jeg man burde satset på et litt kortere tog, og gjort etterutdanningen frivillig for de over f.eks. 55 år.

Det er mulig at det står ett tog på stasjonen som man vil finne det hensiktsmessig å stoppe, eller i hvert fall dele opp. Det er mastertoget: Dersom det, når tallene kommer til våren, viser seg at vesentlig færre enn før klarer å gjennomføre lærerutdanning fordi de ikke makter masteroppgaven, er det mulig man vil kople fra lærerutdanningen for trinn 1-7, som har de svakeste studentene, og gjøre oppgaven frivillig for denne gruppen.

Jeg tviler egentlig på at dette vil kunne skje til våren; lærerutdanningsinstitusjonene vil ha lagt seg i selen for å få flest mulig gjennom. Men etterhånden blir man kanskje lei av å streve med å få svake studenter gjennom en masteroppgave, og anstrenger seg noe mindre, med det resultat at færre kommer gjennom. Da kan det bli aktuelt å gjøre masteroppgaven frivillig, og da kan også Ulvestads tog få en ny sjanse. Det man må gjøre senest til våren, er å klargjøre hva man skal gjøre med de som gjennomfører 4,5 år, men ikke klarer oppgaven – skal de behandles på linje med de mange som har fireårig utdanning, eller skal de anses som ikke å ha tatt lærerutdanning?

NIFU har nylig evaluert lærernormen. Den har ikke betydning for hvor mange som utdannes, men for hvordan de utdannede fordeler seg i kongeriket. Man visste i utgangspunktet at dette var et tog som bare gikk til de større byene og større kommuner på Østlandet. Og man skulle tro at det er en fordel at skolene der får mindre klasser.

Derfor er det oppsiktsvekkende at et hovedresultat er at det ikke er noen «… tegn til at elevenes læring og trivsel har endret seg etter lærernormen ble innført» (Utdanningsnytt 3.11.) Da blir det nærmest tragisk at fordelene med mindre klasser ikke er blitt avveid mot at normen vil ha forverret problemene i utkantene. Når man mangler lærer der, er det ikke særlig smart å opprette 2-3000 stillinger i sentrale strøk.

Etter mitt skjønn demper man lærermangelen enklest, ikke ved å stoppe tog eller tilbakekalle tog som er gått, men ved å justere billettprisene, altså justere opptakskravene, og slippe flere på det toget som ruller og går, femårig masterutdanning. Å senke kravene fremstår som mindre inngripende enn å korte ned studietiden til fire eller tre år. Og så ville det nok hjelpe å øke reisebevilgningen, som her blir en metafor for lønna.

Powered by Labrador CMS