Offentliggjøring av karakter på videregående skoler
KD burde forske på om slik offentliggjøring har den piske-effekten man tror, og hva prisen er.
Nylig fikk alle videregående skoler i Norge tildelt karakter i «skolekvalitet». De fleste i Nord-Norge havnet på bunnen, med skolene i Østfold hakket over. Innslag i media tyder på at få skjønner hva karakteren står for. Det er ikke rart. Svært få har kompetanse til å lese og vurdere denne forskningsrapporten. Slikt åpner for misbruk. Forskningen er bestilt av Kunnskapsdepartementet (KD).
Forskerne slår sammen syv «indikatorer»; tre for elevenes karakterer med vekt på deres forbedringer i vgs, og fire for deres grad av fullføring. Ut fra dette bestemmer de skolekvaliteten. Karakterer fra grunnskolen brukes som justering for foreldrefaktor, og forskerne mener at slik måling kan brukes til å sammenligne skolekvalitet.
I rapporten er det uklart hva som påvirker elevenes framgang eller tilbakegang, men de fleste vil nok oppfatte at ansvaret hviler på skolens ledelse og lærere. Det er kanskje bare forskerne – om noen – som kan svare på det. Satt på spissen vil noen tro at om to offentlige, like store skoler bytter ansatte, f.eks. en i Tromsø med lav skår og en i Oslo med samme studietilbud og høy skår, så skal det gå mye bedre i Tromsø, mens flere elever i Oslo vil droppe ut og karakterene bli dårligere. Slik er det kanskje ikke ment, og det ville neppe skje.
Denne forskningen påviser altså skjevheter mellom skoler og områder i landet. Den kan antyde mulige, uheldige subkulturer, som at noen ungdomsskoler bruker andre vurderingskriterier for standpunktkarakterer; det kan påvirke skolekvalitet i vgs. Andre forskningssjangre kan vise andre subkulturer, for eksempel knyttet til gjennomføring eller faktorer utafor skolen. Delt omsorg kan tenkes å ha betydning for gjennomføring av videregående. Men det er enkeltindikatorene som er av interesse både som informasjon og for oppfølging, ikke samlebegrepet skolekvalitet.
Studien legger alt ansvar på vgs for elevenes utvikling i videregående, mens årsaker kan ligge i grunnskolen eller i samfunnet for øvrig.
Skoler med høye opptakskrav kan komme svakere ut enn de forventer. Oslo Katedralskole kjente seg ikke igjen med tildelt skolekvalitet (Aftenposten 12.4.), og forskerne hadde problemer med å redegjøre for saken. Igjen: skolekvalitet som samlebegrep er neppe en god idé.
Jan Ubøe, professor i matematikk ved NHH, hevder i en artikkel i Aftenposten 15.4. at modellen ikke kan «slå fast at det er undervisningen ved skolen som er årsak til gode eller dårlige resultater». Han hevder videre at ifølge verdens ledende organisasjon av statistikere (ASA) står lærere bare for 1-14 prosent av variasjonen i elevprestasjoner, det meste er utafor skolens kontroll.
Tross mange protester offentliggjøres resultater fra skoletester. Bak det ligger en naiv tro på at alle elever kan prestere like høyt om det bare klemmes til. KD burde forske på om slik offentliggjøring har den piske-effekten man tror, og hva prisen er.
Skolen har gjennom flere generasjoner bidratt til at skoleflink ungdom har forlatt hjemsted i distrikter for videre utdanning og jobb i tettsteder og byer. Mange har tatt veien til Oslo-området med flere og bedre jobbmuligheter. Sentrale strøk har tappet «skole-gener» fra distrikter. Dette er en viktig grunn, sammen med sikkert dyktig skoleledelse, til at Oslo og Bærum skårer aller høyest på skoletester. Sentrale strøk er samfunn med høyere utdanningsnivå, og har følgelig mer skolefokus i befolkningen og større gevinst av skolesatsing. Dette er det ikke lett å korrigere for.
Oslo fører også an i et testhysteri som har klart negative sider og har kanskje inspirert til den framlagte forskningsrapporten med snevert kvalitetsbegrep. En skole for livet skal bidra til mange andre kvaliteter enn gode karakterer. Ungdommer i distriktene har mindre differensierte skoletilbud i vgs, og billige teoretiske skoletilbud blir kanskje «løsningen» selv om den passer dårlig for dem det gjelder.
Kunnskapsdepartementets offentliggjøring av denne rapporten kan gjøre situasjonen verre, og er klosset for å si det pent, men kanskje er dette Høyre-politikk. Forskernes argumentasjon for publisering var da også svak. Elevorganisasjonen i Oslo med Johanne Akerø sier til Aftenposten 12.4. at de er kritiske til at skoleforskning som dette «rulles ut som store rangeringer». Hun mener slik informasjon skal gjøres tilgjengelig for dem den er relevant for.
Frafallet er størst i yrkesfag. Dessverre påførte Reform 94 yrkesfaglige skoletilbud stor skade med sin vekt på teori, til tross for advarsler fra mange hold. Dette ble ikke rettet opp ved reformen i 2006 selv om politikerne kjente til problemene.
KDs utspill nylig om å slanke læreplaner lover godt og hilses velkommen. Men hvorfor laget da KD alt dette unødvendige styret om en snever skolekvalitet like før et viktig læreplanarbeid, som bør gjøre innholdet i denne rapporten mindre aktuelt om få år?
- Jarle Bakke og Odd Valdermo er emeriti ved UiT, Norges arktiske universitet.
