Hvordan øke elevenes læringsutbytte?

Som masterstudent og lærer i ungdomsskolen ønsker jeg å komme med et innspill med bakgrunn i hva jeg har erfart gjennom mine studier de siste par årene.

Fellesskapsskolen
Hovedmålet i norsk skole er at alle elever skal få en opplæring som svarer til deres faglige og sosiale nivå. Faktisk har dette prinsippet, at alle elever skal oppleve å få tilpasset opplæring, vært gjeldende i nær sytti år, helt tilbake til Normalplanene fra 1939. Målet er senest blitt aktualisert gjennom Reform 06 (Kunnskapsløftet), og i dag står tilpasset opplæring som et politisk vektlagt prinsipp og et ideal i norsk skole.

Dessverre er det sterke indikasjoner på at vi fremdeles har en lang vei å gå før vi nærmer oss idealet tilpasset opplæring. Mye tyder på at prinsippet er fornuftig. Når det i liten grad er gjennomført, skyldes det en rekke faktorer. En av disse er usikkerhet når det gjelder tolking av innholdet i begrepet og hvordan en praktisk kan gjennomføre tilpasset opplæring. Både lærere og elever må vite hva prinsippet innebærer før en kan oppnå resultater i praksis.

Det har vært snakket og skrevet mye om elevenes forutsetninger og muligheter for å oppnå gode resultater. Vi vet at kjønn, familieforhold og sosial bakgrunn er faktorer som spiller inn når det gjelder elevenes læring. I Norge ønsker vi en skole preget av inkludering og vi har få spesialskoler og lite av annen segregering i vårt skolesystem. Fellesskapsskolen eller enhetsskolen er et prinsipp vi bør være stolte av i Norge.

I Stortingsmelding 16 (2006-2007), …og ingen stod igjen, er tilpasset opplæring et sentralt tema. Gjennom å tilpasse opplæringen mener en å kunne utjevne en del av de sosiale ulikhetene som blant annet skyldes elevenes ulike familiebakgrunn. I Stortingsmeldingen kan vi lese at: Tilpasset opplæring kjennetegnes ved variasjon i bruk av arbeidsoppgaver, lærestoff, arbeidsmåter, læremidler, og variasjon i organisering av og intensitet i opplæringen.

Tilpasset opplæring innebærer høy bevissthet i valg av virkemidler med sikte på å fremme den enkeltes og fellesskapets læring. Opplæringen må ikke bare tilpasses fag og lærestoff, men også elevenes alder og utviklingsnivå. Læreren må bruke elevenes ulike forutsetninger, sammensetting av elevgruppen og hele læringsmiljøet som ressurser i læringen. Det finnes ingen enkle løsninger på hvordan man kan gi tilpasset opplæring (s. 76). I tillegg trekkes tiltak som leksehjelp, økt fysisk aktivitet og skolematordninger fram for å kunne bidra til å oppnå de ønskede resultater. Dette er faktorer som skisseres i bakgrunnsdokumentene til Kunnskapsløftet; NOU 2003:16 og Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004).

Årsaker til dårlig resultat
Samfunnsdebatten om norsk skoles situasjon har blusset sterkt opp den siste tiden, og har dreid seg om alt fra lærernes (for dårlige) faglige nivå, lønn og status, til åpne skoler versus tradisjonell klasseromsinndeling. Når det gjelder årsaker til de dårlige resultatene spekuleres det om alt fra mangel på struktur og systematikk til innhold og organisering i undervisningen. Ulike faglige og politiske miljøer har uttalt seg om årsaker og tiltak som kan avhjelpe situasjonen. Mange har sterke meninger, og også forslag til løsninger. Ikke fullt så mange viser inngående kjennskap til skolens hverdag.

På NHO sin årskonferanse nylig var hovedtemaet – Hvordan skal vi sikre den kompetansen vi trenger for fremtidens arbeidsliv? Under konferansen kom bl.a. følgende innspill: 
– at årsakene til de dårlige resultatene ligger i at vi ikke tør å satse på talentene eller enerne.
– at vi ikke tør å utsette elevene for sammenligning eller konkurranse.
– at lærerne trenger økt kompetanse på en rekke områder og
– at lærerne bør lønnes etter resultater.

Samme uke uttalte Elevorganisasjonens leder seg om situasjonen og ønsket å rette fokus mot elevenes motivasjon. Thomas Nordahl er professor ved Høgskolen i Hamar er en av dem som har forsket på tilpasset opplæring. Han uttaler i et innslag på NRK1 10.01.08 at opplæringen i den norske skolen ikke fungerer. Han setter søkelys på at individualisering har fått for stor plass i skolen og mener videre at elevene har fått for stort ansvar for egen læring og for mange valgmuligheter. Han poengterer sterkt betydningen av å være en del av et fellesskap og at undersøkelser viser at man i mange tilfeller oppnår best resultater ved å la undervisningen foregå i et fellesskap. Innspillene er mange og lange.

Diskusjoner og meninger
Vi har i mange år kunnet registrere sterke dragkamper mellom høyre- og venstresiden i det politiske miljøet. Statsministeren trakk fram de dårlige internasjonale resultatene i sin nyttårstale. I etterkant har han beskrevet skolen og læringssituasjonen til et av barna sine, og han innrømmet at denne erfaringen har preget hans oppfatning av norsk skole.

I Aftenposten 03.01.08 kommer Anniken Huitfeldt (Ap) med en kritikk av de borgerlige partienes påvirkning av skolen. Hun påpeker at de borgerlige partiene i syv av de siste ti årene har hatt statsråden innenfor utdanning, og at de dermed ikke kan skyve skylden for dårlige resultater over på Arbeiderpartiet. Dette er bare et par av de utallige eksempler på hvordan framtredende politikere konkluderer og uttaler seg om den norske skolen.

En faktor som trekkes fram i debatten er at det finnes for lite kunnskap om norsk skole og at det mangler forskning som sier noe om hvorfor det oppnås dårlige resultater. Det etterlyses også praksiseksempler fra klasserommet. Enkelte trekker fram at det har vært for mange reformer de senere årene og at disse har tatt oppmerksomheten bort fra læringsarbeidet i for stor grad.

Pedagoger og forskere innenfor pedagogikk uttaler seg også, om enn i mindre grad. Det ble slått fast på NHO sin årskonferanse at norske forskere innenfor pedagogikk høster internasjonal anerkjennelse. Kanskje det var en idé å lytte mer til forskerne, og la dem få komme minst like mye til orde som politikerne. I Aftenpostens leder 09.01.08 etterlyses også lærernes meninger. Få lærere uttaler seg i debatten.

Tilpasset opplæring – en vei å gå
I Opplæringsloven (2007) slås det fast som et generelt prinsipp at tilpasset opplæring skal ligge til grunn for all undervisning. Prinsippet skal omfatte alle elever i grunnskolen.

Bostadutvalget foreslår gjennom NOU 2007:6 (2007) Formål for framtid ny formålsparagraf for grunnskolen i høringsutkastet at begrepet tilpasset opplæring blir tatt bort. Dette har blant andre gjort Sverre Tveit bekymret for at betydningen av tilpasset opplæring kommer til å bli tonet ned (Elevorganisasjonens hjemmeside). Tveit etterlyser en debatt om dette problemet.  

I rapporten Analyse av den nasjonale undersøkelsen Elevundersøkelsen (2006) framgår det at sosial og faglig trivsel i stor grad henger sammen med at opplæringen tilpasses. Videre slås det fast at faglig trivsel fremmer motivasjon og interesse for å lære, og at sosial trivsel påvirkes av opplevelsen av å være inkludert. Det blir også fastslått at tilpasset opplæring i vesentlig grad fremmer følelsen av å være inkludert. I dette perspektivet er det etter mitt syn svært viktig at elevene opplever å få ta del i en opplæring som er tilpasset deres forutsetninger. Faglig trivsel vil innebære at elevene får utfordringer relatert til deres eget faglige nivå.

Erfaringer etter en studie
Våren 2008 avslutter jeg min masteroppgave ved Høgskolen i Lillehammer om tilpasset opplæring. Oppgaven har arbeidstittelen Tilpasset opplæring i grunnskolen – idealer eller realiteter? Jeg har studert tilpasset opplæring både fra innsiden, ved å studere den praktiserte og erfarte virkeligheten, og fra utsiden, gjennom å studere de nasjonale og lokale føringene som gis, og som kan ses på som idealer. I arbeidet med oppgaven har jeg foretatt en studie av to ungdomsskoler der jeg har intervjuet et utvalg elever og lærere.

Mange skoler savner konkrete indikatorer og felles mål for hva det vil si å tilpasse opplæringen. Slike holdepunkter kunne ha gjort hverdagen lettere for lærerne og gitt en bedre opplevelse av hva det vil si å gjennomføre tilpasset opplæring i praksis. 
Mange forskere har beskrevet faktorer som spiller positivt inn i læring og læringsarbeid. Blant de forhold som ofte trekkes fram er en tett og systematisk oppfølging av elevenes læringsarbeid fra lærerens side. Videre framheves at læreren bør være dyktig på både fag og klasseledelse. At læreren lykkes i å skape gode relasjoner til elevene, gi ros og oppmuntring og stille tydelige forventninger er også viktig. Variasjon i arbeidsmetoder, læremidler og gruppestørrelser er andre faktorer som trekkes fram. Videre er samarbeid en viktig faktor.
 
Det legges imidlertid aller størst vekt på hvor viktig det er å ta vare på fellesskapet og å jobbe for at eleven skal føle seg inkludert faglig og sosialt. I denne sammenhengen trekkes betydningen av mestringsopplevelser fram. Vi vet at opplevelse av mestring, medbestemmelse /elevmedvirkning og kjennskap til mål fremmer motivasjon hos elevene. Tilpasset opplæring krever elevmedvirkning og reell medbestemmelse. Elevene må bli hørt ved at de i hensiktsmessig grad får delta i utforming av læringsmål, har god kjennskap til vurderingskriterier og får være med i evaluering av undervisningen.

Politikk eller pedagogikk?
Skillet mellom politisk ideologi og pedagogisk praksis er et viktig forhold å ta med seg inn i debatten. Det synes klart at tilpasset opplæring er et område der pedagogene ikke har lyktes i å nå politikernes mål eller intensjon. Flere norske forskere slår fast at området tilpasset opplæring er sammensatt, og at det finnes få praksiseksempler på området.

Politiske dokumenter viser også klart at det er en lang vei igjen. I Stortingsmelding 30 (2003-2004), et av bakgrunnsdokumentene for Kunnskapsløftet, finner vi følgende innrømmelse: ”Evalueringen av Reform 97 viser at vi ikke har lyktes i å realisere idealet om en opplæring som er tilpasset hver enkelt elev” (s. 7).

Erfaringer fra tidligere reformer og læreplaner gir den samme virkelighetsbeskrivelsen. Selv om en har ønsket å tilpasse opplæringen, så har en ikke lykkes i praksis. Stortingsmelding 16 (2006/2007) skisserer kjennetegn på tilpasset opplæring, og poengterer at det ikke finnes enkle løsninger på hvordan man kan gi tilpasset opplæring. Mitt hovedspørsmål er derfor: I hvilken grad gir dokumentene svar på hvorfor vi ikke lykkes og hvordan vi kan lykkes?

Lærerutdanningen er et av de områdene som trekkes fram i søkingen etter en bedre skole, og det skulle da også bare mangle. Uten tvil er dette et sted å begynne. Både nåværende og fremtidige lærere må være de først til å få bred kompetanse innenfor et så sentralt felt som tilpasset opplæring.

Aller først bør vi skaffe oss et solid grunnlag for å velge kurs og eventuelt gjøre endringer. Det finnes allerede mange utredninger, rapporter, stortingsmeldinger og NOUer som kan gi oss nyttig kunnskap i denne sammenhengen. Mye er bra i norsk skole, men på en god del områder har vi et betydelig potensial for forbedring. Utgangspunktet må være å finne fram til metoder som fremmer både trivsel og tilegning av kunnskap. Underveis må alle involverte parter, ikke minst elevene, settes i stand til å forstå og bruke metodene. Framfor alt har våre politikere en oppgave i å gi både forskningen, lærerutdanningen og lærerne de rammevilkår som må til for å finne ut av hvilke løsninger som fungerer, og hvordan målet om en best mulig skole kan nås i praksis.

Artikkelforfatteren er masterstudent ved Høgskolen i Lillehammer og lærer i Gjøvik kommune.

Kilder
Bachmann, K og Haug, P (2006). Forskning om tilpasset opplæring, Forskningsrapport nr. 62, Høgskulen i Volda.
Furre, H med fl (2006): Analyse av den nasjonale undersøkelsen Elevundersøkelsen, Kristiansand: Oxford research.
Haug, P (2004): Resultat frå evalueringa av Reform 97. Oslo: Noregs forskningsråd.
Hølleland, H (2007): På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer. Oslo: J.W. Cappelens Forlag as.
Imsen, G (2006): Lærerens verden. Innføring i generell didaktikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Imsen, G (2005): Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet (2006): Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Midlertidig utgave juni 2006.
Nordahl, T (2002): Eleven som aktør. Oslo: Universitetsforlaget.
Nordahl, T (2005): Læringsmiljø og pedagogisk analyse – en beskrivelse og evaluering av LP-modellen, NOVA Rapport 19/05.
NOU 2002:10 (2002): Førsteklasses fra første klasse. Forslag til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem av norsk grunnopplæring.
NOU 2003:16 (2003): I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle.
Stette, Ø (red.) 2007: Opplæringslova med forskrifter. Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa. Oslo: Pedlex Norsk Skoleinformasjon.
Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004): Kultur for læring. Utdannings- og forskningsdepartementet.
Stortingsmelding nr. 16 (2006-2007):…. og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring. Kunnskapsdepartementet.
Telhaug, Alfred O. (2005): Kunnskapsløftet – ny eller gammel skole. Oslo: J.W. Cappelens Forlag as.
Tveit, S.(red) (2007): Elevvurdering i skolen. Grunnlag for kulturendring. Oslo: Universitetsforlaget.
Utdanningsdirektoratet (2007): Kompetanse for tilpasset læring. Artikkelsamling.