Mektig historieverk om lærerne i Oslo

Denne boka er resultat av et imponerende arbeid av tre forfattere som gjennom grundige kildestudier gir oss mer enn 300 innholdsrike sider om Oslo-lærernes historie.

Det er blitt en tiltalende bok, gjennomillustrert og med en layout som er god å lese. Innholdsmessig er det en velskrevet bok, som gir et vel av informasjon, mye interessant og overraskende stoff og mye å lære både for skolefolk og andre. 

I bokas første del følges de tre Oslo-lagene – Oslo lærerlag, Oslo lærerinnelag og Oslo krets av Norsk lærerlag i perioden fra stiftelsen fram til oppløsningen av disse tre og danningen av nye bydelsbaserte lokallag i 1982. Kapitlene i denne delen er farget av de ulike forfatternes engasjement og erfaringer, noe som gir dem ulikt preg – og definitivt en egen sjarm.

Milton Raiby holder seg strengt til organisasjonshistorien. Han løfter med stolthet fram Oslo lærerlags aller eldste historie, med Christiania Lærerforening fra 1821 og de sentrale personene som preget den første perioden. Videre får han fram kulturelle, sosiale og personlige spenninger som til tider har preget Oslo-lærernes forening. Hvem husker i dag at Oslo Lærerlag to ganger har blitt splittet og brutt med ledelsen i Norsk lærerlag? I 1928 dreide det seg om målsak og manglende sentral støtte i kampen mot lønnsnedslag. I 1954 var stridens kjerne protest mot lærernes nye landstariff og mot Kåre Norums ledelse.


Kari Lie følger lærerinnene fra stiftelsen av Kristiania Lærerinneforening i 1866 med en særlig interesse for kvinnesaken og likestillingen. I tillegg til organisasjonshistorien gir hun en rekke glimt fra lærerinnenes sosialhistorie og øvrige samfunnsengasjement. Hvem vet i dag at Oslo Lærerinnelag dannet et eget boligbyggelag i 1948 for å avhjelpe bolignøden blant ugifte lærerinner, men at de ble nektet boligløyve fordi det ikke var «noen husstand i den forstand som boligrådmannen regner med dette begrep, dvs. mann, kone og barn»?

Grete Letting er den som i størst grad bringer inn en bredere samfunnskontekst, som gir nyttig bakgrunnen for å forstå den 22 år lange historien til Oslo krets av Norsk Lærerlag. Både oppslutningen om laget og konfliktene som utspilte seg på 1970-tallet hang sammen med det generasjonsskiftet som foregikk. Fordi arkivet ikke har latt seg oppdrive, har muntlige kilder vært et viktig grunnlag for hennes framstilling. Intervjuer kan selvsagt ikke erstatte et tapt arkiv, men de har sin egen verdi. Her har de bidratt til en fin balanse og en refleksjon som gjør dette til en klok og høyst leseverdig tekst. Den unge etterkrigsgenerasjonen av lærere skapte rabalder, men la også grunnlaget for en kulturrevolusjon blant Oslo-lærerne.

I tillegg til disse tre lagshistoriene er det faktisk ytterligere to. Et siste kapittel i del 1 behandler Oslo Fylkeslag, som ble stiftet i 1966, i utgangspunktet med bare ett tilsluttet lokallag: Oslo krets. Lærerinnene sluttet seg til i 1968, mens Oslo Lærerlag ble stående utenfor helt til 1979. I del 3 følger vi Lærerlaget i Oslo fra samlingen i 1982 til stiftelsen av Utdanningsforbundet i 2001.

Mellom de ulike foreningshistoriene i del 1 og 3 står bokas annen del, som er tematisk organisert med kapitler om kampen for skolen og standen. Her leser vi om lærerkampen under okkupasjonen, kampen for lønns- og arbeidsvilkår, skolepolitiske reformer og en ny lærerarbeidsdag, sosialpedagogiske tiltak og medlemsbladenes historie. Det er lett å forstå behovet for denne tematiske delen, som omhandler saker som forente lærerne på tvers av organisatoriske skiller. Det er i denne delen vi får en grundigere framstilling av sammenslutningen av lagene i Oslo og Aker i 1948 og av lærerstreiken i 1953. Det er også her vi finner ulike sosiale saker, som Oslo-frokosten og arbeidsmiljøspørsmål.
Denne todelte organiseringen av stoffet er nok et fornuftig valg, og kapitlene i denne delen er interessante og informative. Men det er ikke til å unngå at det blir en del overlapping i forhold til de kronologiske kapitlene i del 1. Her kunne man ha ønsket seg litt hjelp til å lese på tvers, for eksempel ved et register.

Det forhindrer ikke at boka er et mektig bidrag til skole og lærerhistorien som forfattere og Oslo-organisasjonen har all mulig ære av, og der enhver som er interessert i skole kan finne viktig og relevant kunnskap.

Omtalt av Gro Hagemann, historiker ved Universitetet i Oslo