Sårbare barn og korona-sinte voksne

Debatt: Vi jobber med å erstatte begrepet «sårbare barn» med noe annet. En foreløpig favoritt er «behovsrike barn».

Publisert

Sårbare barn er ikke en oppdagelse man gjorde 12. mars da landet stengte ned. Sårbare barn er også et upresist begrep. Såkalte sårbare barn hadde man både før og under korona-krisen, og de vil være der når «alt har blitt bra». Det er det mange barn som gleder seg til. For de har aldri hatt det bra. Fordi voksne enda ikke har gjort dem til en prioritert gruppe.

Når vi nå prioriterer disse barna, da skal vi se dem, tilpasse skole og barnehage slik at de får det tilbudet de har krav på. Vi skal sørge for har de har tilgang til fritidsaktiviteter. Vi skal se hele barnet, hele tiden. Helt sikkert.

Hva er sårbarhet?

Ifølge Store norske leksikon har man denne definisjonen: «Sårbarhet handler om hvordan påkjenninger og stress (risikokilder) – for eksempel stråling eller et virusangrep – vil kunne gi konsekvenser for noe som er av verdi for oss mennesker. Konsekvensene kan være knyttet til for eksempel liv og helse, miljø eller økonomiske verdier.» En interessant definisjon i våre dager, men vi kjenner på at den ikke gjør oss så mye klokere på hva et sårbart barn er.

Er det å være sårbar det samme som å ha en manglende evne til å tåle påkjenninger? Da er alle mennesker vi kjenner eller noensinne har møtt sårbare. For nok en gang bruker vi et upresist begrep. Påkjenninger er ikke en fast størrelse. Heldigvis. Hvem er de «sårbare barna»? Dette er det store spørsmålet. Svarer vi på dette, da vet vi hva som virker for hvem. Det blir mennesker, liv og skjebner bak et upresist begrep. Det blir mulig å gi hjelp.

Har vi svaret, blir det rett

Svaret gir seg hverken raskt eller enkelt. Men har vi svaret, blir det helt rett. Hele tiden. Helt sikkert. Vi er mange som har kjent oss usikre og redde den siste tiden. Og et vanlig reaksjonsmønster når man er usikker eller redd er å bli sint.

Vi nordmenn har vært sinte. Adrenalinsint var et begrep kronprins Haakon Magnus innførte for noen år siden. Vi har vært adrenalinsinte på så mye siden 12. mars. Regjeringen er jo en konstant kilde til sinne, men vi har også lagt oss etter dem som kjøper dopapir, hyttefolk, de som hoster, lærere som gir for mye lekser, lærere som gir for lite lekser og til og med dem som jogger. La oss kalle dette «korona-sinne». For noen av de barna som trenger oss mest, er nettopp sinne den sentrale utfordringen.

Barn som har reguleringsvansker, kan ha en variant av korona-sinne konstant. Og for mange av dem er det redsel som er bakgrunnen. Tenk om vi lærte det av korona-krisen, at sinne har en forklaring? At sinne kan forstås. At atferd er et språk vi må lære oss å forstå. Magi. Magi for mange tusen barn som blir forstått. Og alle andre som ser trygghet, trivsel og vekst. Vi har vært med å klappe. Vi har klappet for bussjåfører, sykepleiere, renholdere og mange med dem. Og vi står ved applausen, men vi skal ta en pause nå.

Nå vil vi klappe for barn. Vi skal klappe for alle barn som har tålt voksne, adrenalinsinte voksne, korona-sinte voksne. Voksne med reguleringsvansker. Vi skal klappe for barn som har kommet seg gjennom korona krisen i visshet at de forblir i krise. Lenge. Når vi har klappet litt skal vi snakke med dem. De liker gjerne det. Vi også. Hele tiden. Helt sant.

Vi er ikke i stand til å gi et komplett svar på hvem de «sårbare barna» er, men vi har nevnt reguleringsvansker og vil følge opp med «de usynlige». En annen variant av reguleringsvansker, kanskje?

Tilpasning virker

En kollega på Gangstø Ressurssenter fortalte en gang om en telefon hun hadde fått fra en mor. Mor hadde spurt sitt barn hvordan hun hadde det på skolen som er en alternativ opplæringsarena. Svaret? «Mamma, jeg er ikke usynlig lenger». Tilpasning virker. Fordi vi er ulike. Hele tiden. Vi plasserer barn i grupper, klasser og avdelinger og oppfordret til samarbeid, samspill, lek og vennskap, har vi realistiske forventninger til alle barn da?

Voksne blir plassert på arbeidsplasser og oppfordret til samarbeid. Mange voksne sliter med det samarbeidet, og kanskje vennskap, så hvordan kan vi forvente at barn skal klare dette på egenhånd? Så viktig er miljøet.

Det er så viktig at vi må undersøke miljøet når et barn ikke trives. Noen vansker stammer fra individet, noen fra miljøpåvirkning. Ikke bare på arbeidsplasser. Vi har enda ikke funnet et ord som kan erstatte «sårbare barn» så kanskje er tesen vår feil og begrepet presist likevel? Men vi har lyst å jobbe med ord til vi finner det, fordi ord er viktig. Foreløpig favoritt er «behovsrike barn».

Fra virus til «Vi-rus»

Vi er ikke i mål. Vi er mange som har vært eller er redde på grunn av et virus. La oss erstatte det med en «vi-rus». En «vi-rus» som i alt det som er viktig fokuserer på det som er viktigst. Barna våre. Hele tiden. Vi håper at voksne relativt raskt finner ut hvor mange doruller vi trenger, hvor farlige joggere er og hva som er en passelig mengde lekser, slik at vi kan justere oss. Fordi opplevelsen av krise går over.

De «sårbare barna» trenger mer tid og voksne som er innenfor toleransevinduet. Slik som alle andre barn. Slik som mange voksne. Hele tiden. Sårbare barn er ikke en oppdagelse man gjorde 12. mars, da Norge stengte ned. Det er helt sikkert.