Kan arbeidsgiver velge og vrake, mens vi «på gulvet» må stå med lua i hånda og håpe på det beste? Ligger det overhodet ikke noe tyngde i fremforhandlende avtaler, skriver Lill Eikrem. Foto: Pixabay
Kan arbeidsgiver velge og vrake, mens vi «på gulvet» må stå med lua i hånda og håpe på det beste? Ligger det overhodet ikke noe tyngde i fremforhandlende avtaler, skriver Lill Eikrem. Foto: Pixabay

Er det helt greit at arbeidsgiver velger å se bort fra avtaleverk uten konsekvenser?

Kan arbeidsgiver velge og vrake, mens vi «på gulvet» må stå med lua i hånda og håpe på det beste?

Publisert   Sist oppdatert

De aller fleste av oss kan sette oss inn i følelsen av å stå ferdig pynta og strigla, klar til date med «personen» over personer. Plutselig tikker det inn en sms: «Sorry, kan ikke komme…» Dumpa!

Lite visste undertegnende for tre år siden at samme følelse skulle bli vekket i rollen som hovedtillitsvalgt (HTV) og lokallagsleder i landets nest største fagorganisasjon, bosatt i en liten landbrukskommune i hjertet av gamle Østfold.

Høsten 2017 valgte «vi» å gå til brudd med arbeidsgiver under forhandlingene i kap. 4, med begrunnelsen at god forhandlingsskikk ikke ble fulgt. Helt ærlig, en ganske tøff og stressende situasjon for en relativt fersk HTV, som allikevel klarte å stå oppreist i «stormen». Dette mye takket være et fantastisk støttende og tilstedeværende fylkesledd – tusen takk til dere alle! Kort fortalt; etter sentral organisatorisk behandling fikk «vi» medhold, og arbeidsgiver ble bedt om å gå i samtaler med «oss». Gleden var stor i forhandlingsdelegasjonen, lokallagsstyret og hos alle involverte. Ikke nødvendigvis fordi «vi vant», men fordi dette ville gi oss muligheten til å skape en ny samarbeidskultur i kommunen, hvor avtaleverk og alt det der respekteres og er en naturlig del av kommunes daglige drift. Kunne vi få det til når det gjaldt forhandlingsprosessen, vil vi kunne få det til på andre områder også! Nå var det bare å vente på at arbeidsgiver innkalte til møte, så skulle arbeidet settes i gang.

Innkallingen kommer aldri … Ukene og månedene går, stillhet. Møte etterspørres, ingen respons, og slik fortsetter det. Fylket stepper inn, hjelper og presser på. Så endelig skjer det, og spenningen stiger. I møtet får vi klar tale fra arbeidsgiver - de tenker ikke etterfølge den sentrale behandlingen, ferdig snakka! Sammen med fylkesleddet tar vi kontakt med sentralleddet, de skal hjelpe og ta saken med KS. Ifølge sentralleddet tar KS kontakt med kommunen i etterkant. Ingenting skjer. Dette skjer to ganger til, men arbeidsgiver fortsetter å «ignorere» det hele. Og der stopper det, jepp, der stopper det.

En dag kommer det som kjennes som «nådestøtet», etter en telefonsamtale fra sentralleddet.

Frustrasjonen er stor, og alt «slitet» føles bortkastet! All dokumentasjon, samtaler, mailer, ubehagelige situasjoner og «kald skulder» fra arbeidsgiver – fullstendig bortkastet! Der kunne det ha stoppet, men nei. En dag kommer det som kjennes som «nådestøtet», etter en telefonsamtale fra sentralleddet. De tenker ikke gjøre noe mer, de har gjort det de kan så langt. Som løsning oppfordres jeg til å satse på å bygge et mer uformelt forhold til arbeidsgiver. Bruke tid på å «knytte bånd» gjennom samtaler om hverdagslige temaer og sånn? Ikke noe vits i å skape anspente situasjoner og konflikter, det har jo ikke hjulpet? Bruke tid på dette, og se om det hjelper? (Må skyte inn at vi har en ganske så avslappet og hyggelig tone oss imellom her i kommunen, med både spøk og latter i formelle og uformelle situasjoner.)

Med store nedskjæringer administrativt og fulle avtalebøker der, 60 prosent frikjøp som tillitsvalgt, roller som HTV, lokallagsleder og grunnskolekontakt, så skal man vandre rundt hos arbeidsgiver i håp om at de har tid til å «slå av en prat» med meg? (Hadde HTV hatt medbestemmelsesmøter med arbeidsgiver, kunne man ha brukt den tiden til «skravling», men det har vi ikke her, heller. Arbeidsgiver er ikke interessert i det.)

Skal det være helt greit at arbeidsgiver velger å se bort fra avtaleverk uten konsekvenser? Seriøst? Kan arbeidsgiver velge og vrake, mens vi «på gulvet» må stå med lua i hånda og håpe på det beste? Ligger det overhodet ikke noe tyngde i fremforhandlende avtaler? Helt ærlig, har vi ingen «makt» og innflytelse når det gjelder? Er det slik at dersom arbeidsgiver ikke vil, så må vi bare finne oss i det? Er det slik at avtaler fremforhandlet sentralt, bare er glansbilder som bare skal ses på og ikke etterfølges?

To år siden bruddet, ingen merkbare konsekvenser for arbeidsgiver, medlemmenes rettigheter og interesser er ikke ivaretatt, sentralleddet har «dumpa» lokallaget, og om ett år er det nye lokale forhandlinger i kap. 4. Må vi bare børste støv av lua og være glad for at arbeidsgiver i det hele tatt tar imot oss i forhandlingsrommet?