Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet. Foto: Jørgen Jelstad
Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet. Foto: Jørgen Jelstad

Debatt: En fagforening i klimakrisen

Vi må regne med at klimaspørsmål kommer til å bli en del av alle politikkområder.

Publisert

Noe er i emning. Utdanningsforbundet Finnmark har nylig laget et eget utvalg for klima, miljø og bærekraft. Utdanningsforbundet Oslo planlegger et klimaforum. Flere andre fylkeslag og lokallag har hatt klimaspørsmål på agendaen, og Utdanningsforbundet Innlandet fattet et vedtak om klimakrisen på sitt konstituerende årsmøte i mai. Det nye fylkeslaget skrev at alle kommuner og fylker bør ha klimakrisen som førsteprioritet.

Utdanningsforbundet er ikke en miljøorganisasjon. Vi er en fagforening og en profesjonsorganisasjon. Stilt overfor en global trussel som klimakrisen blir vi imidlertid alle berørt på en rekke ulike måter. Skal vi overvinne trusselen, må vi alle bidra på vår måte.

Vi kan starte med det som ligger oss nærmest: Vi skal utdanne barn, unge og voksne til livsmestring og framtidstro i en tid der klimakatastrofer og mellommenneskelige konflikter truer. Vi skal hjelpe dem til å bli handlekraftige, slik at de kan fremme bærekraftig utvikling. Da må vi selv være faglig oppdatert, og vi må kunne jobbe tverrfaglig. Men dette vil kreve mer av oss. Den omleggingen som trengs, vil utfordre hele samfunnet på en måte som setter vår verdiorientering på en kraftig prøve. Hvordan kan vi, som kanskje de fremste verdiformidlere samfunnet har, bidra til nye forståelser av hvordan vi bør leve våre liv i en bærekraftig verden? Dette spørsmålet bør nå oppta alle lærere.

Dernest må vi ta grep i vår egen organisasjon. Vi må forurense mindre og bruke ressurser på en bedre måte. Dette blir et tema når vi skal oppdatere Utdanningsforbundets handlingsplan for klima og bærekraftig utvikling etter landsmøtet. Verden skal prøve å halvere klimagassutslippene i løpet av de neste ti årene, og hvis ikke vi bidrar, må noen andre ta desto mer av jobben.

Som samfunnsaktør må Utdanningsforbundet, sammen med resten av fagbevegelsen, være en pådriver for bærekraftige løsninger. Trepartssamarbeidet bør i større grad brukes til å trygge samfunnet vårt mot klimatrusselen. Det vil være i tråd med den norske tradisjonen for samarbeid når noe står på spill, og det vil være i tråd med våre verdier. Som fagforening vil en av våre fremste oppgaver bli å sikre en rettferdig omstilling.

Det er stor enighet om at statens inntekter fra olje og gass vil falle, men det er uklart når, og hvor brått, det vil skje. Mindre oljepenger, kombinert med en større andel pensjonister i befolkningen, kan gi et dårligere ressursgrunnlag til utdanningssektoren, men det kan også gå helt greit. I det lange perspektiv har petroleumsformuen begrenset betydning for velferden i Norge.

Vi må regne med at klimaspørsmål kommer til å bli en del av alle politikkområder, og at klimapolitikken blir stadig tøffere. Hvilken betydning kan det få for arbeidslivspolitikken, distriktspolitikken og integreringspolitikken i årene framover? Hva vil det bety for barnehagebarn og elever, og for våre medlemmer?

På Utdanningsforbundets landsmøte for ti år siden, i november 2009, hadde vi en debatt om klima- og miljøspørsmål, og vi startet et arbeid som har tatt oss et stykke på veien. Siden den gang har alvoret blitt mye større, samtidig som vi erkjenner at vi har dårlig tid. Og ikke minst mener langt flere nå at fagforeningene i Norge må ha en mer aktiv tilnærming til klimakrisen. Snart skal vi ha et nytt landsmøte.

Nå er det på tide med et taktskifte. Vi kan klare dette.