Når svartedauden blir en prøve på virkeligheten
Debatt: Dramapedagogisk arbeid i skolen kan bidra til at den oppvoksende generasjon får eksistensielle erfaringer innenfor trygge rammer.
Publisert
Sist oppdatert
Vi opplever nå en vanskelig hverdag hvor vi må ta valg som får konsekvenser for oss selv og våre omgivelser.
I 1349 kom pesten til Bergen. I 2020 kom koronaen. Vi opplever nå en vanskelig hverdag hvor vi må ta valg som får konsekvenser for oss selv og våre omgivelser. Dette handler i stor grad om hva vi gjør for å beskytte oss selv mot smitten, og hvor langt vi er villige til å gå for å unngå å smitte andre (hytteforbud, unngå sosiale sammenkomster etc.). Er det mulig å forberede seg på en slik virkelighet? Kan vi bruke erfaringer fra parallelle historiske hendelser for å håndtere den situasjonen vi nå står i?
I disse dager er ikke min jobb å stå i koronafronten. Der arbeider alle de med viktig kompetanse iherdig for å hindre smitte og redde liv. Jeg har hjemmekontor, og karantenetiden gir meg tenkepause. I 38 av de 671 årene som har gått siden svartedauden herjet, har jeg undervist i drama/teater i utdanning og grunnskole. I dramapedagogisk arbeid settes noe på spill for å undersøke et tema eller mellommenneskelige forhold. Hvis jeg var en annen, hvis vi var i en annen tid eller på et annet sted, hvordan ville jeg da ha tenkt og handlet? Er det mulig å utforske individuelle og kollektive menneskelige dilemmaer vi kan møte og bli mer bevisste på at alle valg som gjøres får betydningsfulle konsekvenser?
Dramapedagogisk opplegg
Mine tanker går til et dramapedagogisk opplegg om middelalderen og svartedauden jeg har gjennomført i mange ulike klassetrinn i grunnskole og lærerutdanning siden 1981 (Drama. Veiledning til Mønsterplan for grunnskolen 1987).
Utgangspunktet for opplegget er Torild Thorstad Haugers roman «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349». Forløpet starter med å fremskaffe fakta og kunnskap om Bergen anno 1349, en by preget av mange håndverkerlaug. Læreren presenterer historisk materiale i form av bøker, skisser og tresnitt og andre tegninger. Deltakerne studerer ulike håndverkerlaug samt klostrenes betydning for folkelivet i Bergen. Hvert laug hadde tre strengt avgrensede grader: mester, svenn og lærling. Det var sosiale kamper og hierarki mellom arbeidsgiver og arbeidere.
Som museumsdirektør på Bryggens Museum henvender læreren seg til deltakerne som en gruppe historikere på seminar. Det avsluttes med en pressekonferanse der historikerne presenterer nye opplysninger de har funnet fra gamle nedstøvede dokumenter.
I neste sekvens inngår deltakerne i ulike håndverkerlaug, der de først bestemmer hvilken posisjon, alder og kjønn de har i lauget. De utfører så de daglige arbeidsoppgavene som kreves av lauget for å holde produksjonen i gang. På denne måten får deltakerne grundig kunnskap om middelalderen og laugene, før pesten presenteres gradvis i det videre forløpet.
Mens laugene arbeider, får de besøk av læreren i rolle som munk. Han skal skrive dem inn i manntall og kreve inn skatt. Laugene reagerer ofte med at de ikke har noe korn å gi ettersom de selv sulter og trenger det lille de har. Munken problematiserer deres reaksjoner.
Etiske dilemmaer
Når deltakerne minst venter det, overraskes de av den samme munken som kommer løpende med beskjed om at et skip er kommet til bryggen og alle mann er døde av byllepest. Munken ber familiene være på vakt og fortsette sitt arbeid i håndverkerlaugene som før, for ikke å spre frykt. Senere konfronterer munken dem med et etisk dilemma: hva vil de gjøre hvis noen i familien blir smittet? I denne dialogen kan det hende at de alt har «oppdaget» at en av dem er smittet, og de velger å skjule dette for munken. I andre familier adlyder de kanskje munken og «utleverer» den de mistenker er blitt syk.
Mens diskusjonen pågår, kommer en annen lærer i rolle mot dem, som mor med et nyfødt barn i armene. Hun har gått i dagevis, er sulten og utslitt, og understreker at de ikke bærer smitte. Hun spør om de kan få komme inn i byen og få litt mat og vann. Munken holder avstand og spør laugsmedlemmene til råds. Spontant argumenteres det ut fra ulike synspunkt, de lytter til hverandre. Argumentene blir problematisert av kvinnen og munken slik at ingen svar blir etisk enkle. Laugsrepresentantene prøver sine argumenter: «Vi kan ikke ta inn noen fremmede», «hun sier hun ikke er syk, så da må vi jo ta dem inn og gi dem mat», «vi risikerer å bli syke alle sammen», «det kan jo hende hun lyver», «vi kan bare hjelpe barnet hennes».
Det diskuteres hvilke konsekvenser det ene eller andre valget vil få, og i fellesskap må de enes om/stemme over om de skal ta imot kvinnen og barnet. I familielaugene diskuteres det videre hva de vil gjøre dersom noen i familien blir smittet. Skal de få fortsette å bo i familien eller skal de isoleres på en øde øy, ute i fjorden? Hva risikeres ved den ene eller andre løsningen de kommer frem til? Stadig nye refleksjoner oppstår, fordi deltakerne er i andre roller enn seg selv.
Til slutt får laugene vite at en i nabolaget er død av pesten. Det de alle hadde fryktet, var nå blitt virkelighet. Munken ber om respekt for den døde. Det lages til et begravelsesfølge, og som et ritual, til gregoriansk sang sier laugsmedlemmene frem en tanke, et håp for fremtiden, eller noe om den personen som er gått bort.
I opplegget undersøkes middelalderens kår før, under og etter pestens herjinger. I samtalen etterpå trekkes paralleller til vår tid med fare for forskjellige sykdommer, bakteriell krigføring, virussmitte osv. Temaet om pesten har vært velegnet til utforsking gjennom spill og har bydd på etiske dilemmaer som både lærere og elever må ta stilling til. Opplegget tar i bruk metoder som berører og skaper erfaring med universelt menneskelige og etiske dilemmaer, eksempelvis hva som skjer når vi må handle under press. Dette forutsetter historiske kunnskaper om middelalderen og menneskelige livsforhold. Deltakerne må kunne forestille seg og ha evnen til å gå inn i tanker, følelser og holdninger til mennesker som har levd i en fjern fortid og under fremmede kår.
Før og nå - likheter og forskjeller
Med koronapandemien som nådde oss i februar 2020, ble plutselig det vi trodde tilhørte en fjern fortid til nær virkelighet for en hel verden. I 1349 var de universelle etiske dilemmaer i håndteringen av pesten muligens ganske like som de vi i dag møter i koronapandemien. Skal man hjelpe andre eller familiemedlemmer først? Skal de syke eller de friske isoleres? Har vi nok mat til å overleve? Kan vi fortsette å lage våre produkter når ikke markedet er der lenger?
Nå sitter vi i karantene i vårt gode Norge. Vi har nok mat, vi kan ha digitale middager og fester, mens vi venter på at koronaen sprer seg i andre deler av verden. Når viruset slår ut for fullt i utviklingsland og i overfylte flyktningleirer, kan det ende i en katastrofe. Dette vil stille krav til vår menneskelighet og utfordre oss på et eksistensielt nivå. Spørsmålet som opptar mange nå, er hvordan flest mulig mennesker skal kunne overleve viruset. Et annet stort spørsmål er hvordan det menneskelige vil overleve koronapandemien?
Litteratur:
- Hauger, Torild Thorstad (1980) Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Gyldendal
- Wernstrøm, Sven (1975) Trellene. Cappelen
- Bringsvær, Tor Åge (1980) Da er jeg en klingende bjelle. Skuespill. Gyldendal
- Avenstrup, Roger; Heggstad, Kari Mjaaland; Eriksson, Stig (1987). Drama. Veiledning til Mønsterplan for grunnskolen 1987. Oslo: Grunnskolerådet og Universitetsforlaget.
