Dekksgutten

Jeg tror at dette gløttet inn i «livets skole» kan være verd å ta med i betraktning når vi diskuterer hva utdanning er, samt hvorfor så mange av dagens unge blir tapere og faller utenfor arbeidslivet. Det hadde «Dekken» med stor sannsynlig gjort i dag. 

Utdrag fra en mimreartikkel om mine erfaringer som messegutt på M/S «Carina» høsten 1951.

Dekksgutten

«Dekken» hadde allerede som ung skapt hodebry for de kommunale myndigheter i Stavanger. Så de besluttet å sende ham til sjøs allerede før han var fylt 15. En altfor lav alder etter loven, som satte grensa ved 16. Men han var så vanskelig at kommunen fikk dispensasjon. Videre oppdragelse fikk mannskapet på «Carina» ta seg av …

Det første jeg merket meg, var hans rørende omsorg for meg. Det var tydelig at han hadde lært yrket «the hard way», via kjeft for alt han gjorde galt. Og det hadde nok vært det meste. Han hadde for eksempel aldri lært å bruke så varmt vann til oppvasken at man måtte bruke kost for å spare hendene. Ennå mer overrasket ble han da han så at jeg hadde glovarmt vann i kum nr. 2, og brukte det til skyllevann. Barnelærdom for meg, men ukjent kunnskap for han. Til gjengjeld hadde han utviklet en egen teknikk med å bruke handklær for å få det til å se rent ut.

Ikke rart at han på det sterkeste advarte meg mot å irritere «Tømmer’n», som var sjef for oss messeguttene. Så han forundret seg stort da han la merke til at jeg snart fikk et nærmest vennskapelig forhold til samme, etter «Dekkens» mening, tyrann.

Vel. «Dekkens» omsorg for meg ga meg godhug for gutten. Da vi en dag også fant ut at vi ikke bare var født i samme by, Stavanger, men til og med i samme gate, «Langgadå», ble vi perlevenner.

Til sjøs hadde han 8-12-vakta og kom derfor alltid i messa noen minutter etter at vi andre hadde begynt å spise middag, Men så hadde han 8 timer fri etterpå. Stuerten hadde kjøpt inn et billig, regner jeg med, parti temmelig umodne appelsiner som vi titt og mer enn ofte fikk til dessert. Dette falt ikke i smak hos mannskapet. Lite ble spist, så sure som de var. – «Dekken» og jeg var imidlertid nylig kommet om bord fra et land som fortsatt var preget av rasjonering. Så vi satte oss til med sukkerskåla og appelsinfatet foran oss og koste oss glugg i hjel med sure appelsinbåter godt bestrødd med sukker. Ren luksus for oss! Især fri adgang til sukker.

– Nå ska’ meg og «Messen» kosa osse! var «Dekkens» standardreplikk når de andre forlot messa. Vi fikk oss mang en god prat i slike kosestunder.

Det var da jeg klarte å overtale han til å spille «Størmann’» et puss. – «Dekken» fikk alltid med seg skutas posisjon klokka 12, notert på en papirlapp før han forlot brua. Lappen ga han så til «Størmann’» som med utsøkt verdighet gikk bort til kartet vi hadde på skottet og flyttet ei knappenål til ny posisjon før han og de andre så forlot messa.

Å sette nåla på rett plass, når kartet har tilstrekkelig markering av lengde- og breddegrader, er jo ingen kunst. Så jeg bestemte meg for å lære «Dekken» den kunsten. Vi trente og trente. Jeg så fort at det var nervene, ikke intelligensen, som var problemet. Men til slutt var vi klare for det store øyeblikket: «Dekken» kom med lappen i handa og gikk rett bort til kartet. Herregud som han skalv på henda! Han kikket bort på meg og jeg nikket svakt tilbake. Tror alle de andre var mer opptatt av å følge det tause spillet mellom «Dekken» og «Størmann’». Jeg ble i alle fall aldri utropt som læremester. 

Vel. Nåla ble trykt fast. «Størmann’» reiste seg spotsk smilende for å kontrollere – at nåla var riktig plassert! Han gjorde helomvending og forsvant med en viss fart ut av messa. Og siden var han alltid førstemann til å gå etter middagen. De andre ventet til «Dekken» kom fra brua og hadde markert posisjonen. Noe han fortsatte med så lenge jeg var om bord.

«Størmann’» hadde fått den trøkken jeg hadde håpet på. Og «Dekken» ei fjør i hatten.

«Dekken» oppdras

Messegutten var ikke del av dekksmannskapet, så at «Båsen» hadde innkalt til møte om «Dekken», var noe jeg fikk rede på senere. Alle var med, unntatt «Størmann», men inkludert den eldste av salongpikene (forklaring nedenfor). Samstemt bekymring for «Dekken» som ikke akkurat utviste evner til å ta vare på seg selv. – Som dekksgutt var han kommet inn i en karrierestige. Det betydde reelt sett et avansement, men dårligere lønn enn som messegutt.

Han hadde imidlertid fått smaken på «det søte liv», så når det ble pengemangel, hadde han brukt klær og andre personlige ting, eksempelvis lommekniven, som betaling. Når vi nå forlot Tenerife og det begynte å bli en merkbart kaldere trekk fra nord, var det altså at salongpia og «Båsen» ble enige om at noe måtte gjøres. Gutten kunne jo rett og slett fryse seg fordervet når vi kom opp mot Den engelske kanal og ut i Nordsjøen – der han kanskje til og med måtte stå utkikksvakt foran i baugen, bare iført ei fillete bukse og ditto arbeidsskjorte …

Beslutningen var enstemmig: Ingen skulle hjelpe «Dekken» med å låne ham varmt tøy! Han trengte å få såpass til lærepenge. Forbudet skulle gjelde til vi ankom England. Der skulle han så pålegges å kjøpe seg såpass med klær at han var berget i iskalde Nordsjøen. «Båsen» lovet å sørge for at gutten fikk utbetalt nok forhåndshyre til at økonomien i prosjektet var sikret.

For meg, som hadde køye i aller aktreste lugar, og derfor utsikt både til styrbord og babord korridor, utspant det seg et artig skuespill allerede første kvelden med kald vind: Den første jeg så var salongpia som stod der liksom helt tilfeldig når «Dekken» skulle på vakt. Forsiktig lurte hun bort til ham et skjerf; og forsvant. Før gutten fikk summet seg, gikk ei av lugardørene forsiktig opp og et hode stakk ut og så seg om til høgre og venstre før gutten ble vinket hit – og fikk ei topplue og et par votter.

Slik fortsatte det et par kvelder til, så når det virkelig ble kaldt, ja, da hadde «Dekken» trolig mer varmt tøy enn han noen gang hadde hatt hjemme i Stavanger. Men det ‘visste’ ingen ...

I Dagenham ble planens del to iverksatt. «Dekken» ble i middagspausen pålagt å møte ved gangveien klokka 13.00 presis, kledd for landgang. Beskjeden ble gitt av «Båsen» under trussel om varig mén hvis han sluntret unna.

Jeg snek meg opp på dekk og fikk med meg en tordentale av «Båsens» umiskjennelige kaliber – om nødvendigheten av å ta vare på seg selv. Så fikk «Dekken» med seg ei spesifisert liste over hva han skulle (ikke «burde». Dette var en ordre!) kjøpe av ytter- og undertøy, skotøy med videre. Og klar beskjed om siste klokkeslett han måtte være om bord igjen og framvise innkjøpet for «Båsen». Så fikk gutten utlevert en viss sum penger, noe var opptjent hyre, noe forskudd. Seansen ble avsluttet med at «Dekken» fikk en siste formaning, i form av et realt spark bak, som sendte ham hodestups ned landgangen.

Til avtalt tid var han tilbake, viste fram innkjøp og kvitteringer og leverte tilbake de pengene som var blitt til overs. Samt kvitterte for det reelle forskuddet. En uvant handling for ham

Dette er det siste minnet jeg har om «Dekken». Har ofte lurt på hvordan det siden gikk ham. Bra, håper jeg, for det bodde mye godt i gutten, 

* Røyne Kyllingstad er tidligere professor, samfunnsplanlegger - og messegutt