Sjelden nevnt og ofte glemt

Til tross for åpenbare utfordringer med spesialundervisning er ikke dette viet oppmerksomhet hverken i den offentlige utredningen «Fremtidens skole», i stortingsmeldingen «Fag, fordypning og forståelse» eller i forslaget til ny rammeplan for barnehage. I lys av det store antallet som får spesialundervisning, er fraværet i styringsdokumentene urovekkende.

Disse barna utgjør faktisk en betydelig del av elevmassen; på ungdomstrinnet har 13 prosent spesialundervisning. Opplæringen til denne store gruppen bør derfor sees i sammenheng med det som foregår ellers i barnehage og skole. Det er spesielt viktig i lys av en rekke undersøkelser som viser at det er særlig i møtet med elever med spesielle behov at lærere føler at deres kompetanse ikke strekker til.

I utredningen «Fremtidens skole» står det at god kvalitet på den «vanlige» undervisningen kan bidra til å redusere behovet for spesialundervisning. Likevel, uansett hvor god og tilpasset den «vanlige» undervisningen er eller hvor mye tidlig innsats som settes inn, vil det nok alltid være en gruppe som har behov for spesiell tilrettelegging.

For eksempel viser undersøkelser at rundt 6–8 prosent har alvorlig dysleksi, språkvansker og/eller matematikkvansker. For disse elevene er det ikke sannsynlig at læreren gjennom tilpasset opplæring alene kan gi dem et fullverdig tilbud. I tillegg til disse kommer elever med sammensatte vansker og diagnoser.

Det synes også å være en slags vedtatt sannhet at spesialundervisning ikke virker og at målet derfor alltid er å redusere det. Men er det rart spesialundervisning ikke virker dersom det gis av personer uten nødvendig kompetanse, og bærer mer preg av oppbevaring enn et velfundert pedagogisk tiltak? Tvert imot har vi mye forskning av høy kvalitet som viser svært god effekt av smågruppetiltak for elever med ulike typer lærevansker, for eksempel i lesing og matematikk. En forutsetning for å få effekt er imidlertid at innhold og omfang er basert på forskning om hva som hjelper. Dersom spesialundervisning gjennomføres på en god måte og til rett tid, er det altså ingen grunn til å tro at det ikke gir effekt.

Dersom «fremtidens skole» skal ha plass til alle og bidra til å inkludere flest mulig i «fremtidens kompetanser», bør det fra politisk hold virkelig satses på å gi et løft til den store gruppen barn med spesielle behov. En satsing på god forskningsbasert spesialundervisning for elever med spesielle behov kan ha en stor samfunnsgevinst.

Selv om enkelte med spesialundervisning vil ha varige støttebehov, har svært mange av dem potensial for å ta utdanning, fagbrev, og for å bli aktive deltagere i samfunn og arbeidsliv. Det betinger imidlertid at vi som samfunn gir en nødvendig støtte og har tro på at dette nytter.

• Monica Melby-Lervåg er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.