Indre motivasjon - et alternativ til stemplende karakterer

Dagens grunnskole har to former for vurdering, formell og uformell. Den formelle, det vil si i form av karakterer, får elevene først fra ungdomsskolen. Elevene får da en tilbakemelding på hvor de ligger i forhold til seg selv, sine medelever og de mål som er satt for undervisningen.
 
Slik sett kan karakterer være en god motivasjonskilde og indikator på hvor elevene ligger i sin utvikling og læring. Imidlertid har karakterer også en skyggeside; de virker stigmatiserende.
 
På småskoletrinnet henger de aller fleste elever med. Nesten alle får til matematikkoppgavene og skolefagene er temabaserte, slik at det er vanskelig eksplisitt å vurdere prestasjoner i enkeltfag. Allikevel mestrer klassestyrere på en god måte å gi tilbakemelding om elevens prestasjoner og fremgang.
 
Dyslektikere og elever med dyskalkuli vil selvsagt på et tidlig stadium skille seg ut, men ellers føler de fleste elevene faglig mestring. Kan dette ha noe med at innholdet er overkommelig for majoriteten av elevene? Hvorfor er spriket så mye større på ungdomsskolen, og er det ok at kun en minoritet av elevene når L97s faglige mål?
 
Fra 1997 ble det innført likt karaktersystem i grunnskole og videregående skole. Gjennomsnittskarakterene begge steder (les: allmenne fag) ligger mellom tre og fire, avhengig av fag og sosiokulturelle forhold. Ut ifra Gauss-kurven fordeler karakterene seg med ca. 20 prosent topp- og bunnkarakterer og 60 prosent middels.
 
Dette betyr at 60 prosent av elevtallet går ut av grunnskole og videregående skole med middelmådige karakterer. Verst blir dette på videregående, hvor man er avhengig av karakterer på mellom fire og seks for å komme inn på videre studier. Alternativene er da å forbedre karakterene eller rett og slett droppe videre studier. Dette er trist.
 
Forskning viser at indre motivasjon er det optimale for læring. "Mennesker som er indre motiverte, arbeider ganske enkelt med oppgaver fordi de liker det." (Ivar Bråten: Pintrich & Schunk, 2002). Karakterer derimot blir en ytre motivasjon for læring.
 
Gode karakterer er ingen garanti for sann interesse for faget. De blir en instrumentell, objektiv og tilsynelatende rettferdig måte å vise elevenes prestasjoner og fremgang på. Gode karakterer vil selvsagt virke motiverende, men ikke alle får gode karakterer.
 
I tillegg er det andre faktorer som er vel så motiverende som karakterer. God muntlig og skriftlig tilbakemelding, god undervisning og et engasjerende skolemiljø er eksempler på slike faktorer.
 
På 70-tallet ble det rettet forslag fra Arbeiderpartiet om alternativer til karakterer i grunnskolen. Karakterer fremmer et umoderne menneskesyn, truer enhetsskolen, virker segregerende osv., ble det hevdet. Forslaget ble imidlertid stoppet internt i partiet (den "blå" Gro-siden). I dag er det SV og et mindretall lærere og forskere som hevder det samme.
 
Konservatismen blant både foreldre, elever, lærere og politikere er stor på dette området. Er frykten for å tenke nytt for stor, eller er problemet at massene ikke evner å tenke nytt? I et mer og mer komplisert samfunn oppfordrer skolen til refleksjon. Hva med litt nyrefleksjon omkring karaktersystemet?
 
Jeg er selv student ved HiO. Min erfaring er at karakterer oppfordrer til nyttetenkning. Fag uten gradert karakter nedprioriteres. Prøver, hvor målet er tilbakemelding om egen kunnskap, havner nederst i prioriteringshierarkiet. Dette gjelder selvsagt ikke alle studenter, men det er allikevel skremmende, når man tenker på at dette er fremtidens lærere.
 
Skal elevene også oppmuntres til å tenke ut fra et nytteperspektiv? Kan det hende at noen skolefag er så lite motiverende i seg selv, at karakterer er eneste alternativ? Eller kan det hende at det er for mye pensum, eller at pensumet er for vanskelig?
 
Målet i norsk skole, enten det er på grunnskolenivå eller høgskole, må være indre motivasjon hos elevene. L97 legger opp til tilpasset opplæring samt lokal tilpasning av lærestoffet. Da skulle det være mulig å motivere elevene, også på ungdomsskolenivå.
 
Men dette alternative opplegget må starte tidlig. Elevene må få hyppige skriftlige og muntlige tilbakemeldinger på arbeider helt fra 1. klasse. Clemets kartleggingsprøver kan godt videreføres, men da først og fremst som internevaluering på den enkelte skole.
 
Innføring av valgfag er også et nødvendig tiltak for å ta elevenes interesser og evner på alvor. Skolen skal fremme allmennkunnskap, men allikevel innen visse grenser. Først og fremst må målet være ønske om videre læring. Eller som Ivar Bråten, professor ved UiO, sier: "Læringsaktiviteter og individuelle karakteristika bør matche hverandre på en slik måte at interesse for videre læring stimuleres."
 
Dette er en klar beskjed om at skolens innhold må tilpasses elevenes evner for å stimulere til indre motivasjon, jfr. tilpasset opplæring.
 
Jeg ser for meg den dagen hvor hver enkelt elev kan føle at han/hun strekker til. Hvor skole er noe mer enn stress, kortsiktig kunnskap til prøver, instrumentelle karakterer og "frigjørende" friminutt. Dagens skole føles som en tvangstrøye for mange barn.
 
Undertegnede, som selv har klart det bra i den norske skolen, sitter ikke igjen med et inntrykk som er den norske skolen verdig. Karakterjag, pugg, livsfjerne fag, vanskelige lærebøker og et enormt skille mellom skole og fritid, er noen stikkord.
 
Skole skal være glede. Når 60 prosent av elevene aldri gjør det bedre enn middelmådig, hvilket signal sender vi da tilbake til dem? Mitt mål er ikke reproduksjon, men at elevene mestrer å integrere mer av skolens pensumstoff. Da bør man kanskje endre litt på innholdet?
 
Nettopp denne matchen som Bråten snakker om er det jeg savner i dagens skole. Kombinert med at man stimulerer elevene til å sette seg realistiske mål, vil dette være fremtidens alternativ til grunnskolens karakterer.
 
I mellomtiden venter jeg på at Utdanningsforbundet og andre politiske partier enn SV, kommer på banen i denne viktige saken. For er det et sted elevene bør slippe å bli stemplet, må det være i skolen!