Poenget er å stå sammen

- Fagforeningene må holde fingrene fra fatet. Lønn er et spørsmål mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker, fremholdt Aarseth. Om få år ser han for seg at lønningene i kommunesektoren fastsettes individuelt, i alle fall for de medlemmene han representerer.

Vi ble verken sjokkert eller overrasket da vi leste dette, det er noenlunde i samme gate som det Akademikerne har forfektet siden de etablerte seg på slutten av 90-tallet. Det eneste nye måtte være at de nå våger å si det enda tydeligere og høyere enn for et par år siden. At de havner rett i fanget på Kommunenes Sentralforbund, plager dem ikke nevneverdig. For KS og Akademikerne ønsker det samme - bort med sentrale avtaler og lønnstabeller og mer og mer over til lokale og individuelle opplegg. Organisasjonene sentralt skal bare forhandle om pensjon, ferie og andre fellesgoder.

Akademikerne er en fersk hovedorganisasjon, men den består av enkeltorganisasjoner med en historie som går mange år tilbake i tid. Selv om de neppe ønsker å bli identifisert med den tradisjonelle fagbevegelsen, kan de ikke ha unngått å få med seg hva som var utgangspunktet for at arbeidstakere dannet fagforeninger: De ønsket å gå sammen for å stå sterkere overfor arbeidsgiver. Det gjaldt både i forhold til lønn, arbeidstid, ferie, pensjonsalder og mye annet av felles interesse. Dersom arbeidsgiverne fikk bestemme alene, var det relativt få som ville få en anstendig lønn og skikkelige arbeidsforhold. Det systemet som Akademikerne skisserer, vil innebære at mer makt vil bli tilbakeført til arbeidsgiverne.

Til Dagens Næringsliv sier Hans Petter Aarseth at han er klar over at lønnsforskjellene vil øke, og det synes han er helt greit.
- Arbeidstakerne selger sin egen arbeidskraft og kompetanse. Jeg ser for meg at alle vil være tjent med et system der man selv er ansvarlig for å få en best mulig pris. Alle får anledning til å påvirke sin egen lønnsmessige karriere, sier Aarseth. Selv om han viser til kriterier for lønnsfastsettelse som organisasjonene lokalt skal være enige om, blir det raskt alles kamp mot alle. Hvilke konsekvenser det vil få for arbeidsmiljøet og kvaliteten på arbeidet som utføres, trenger man ikke være forsker for å finne ut av.

Lokale forhandlinger kan, dersom de blir gjennomført på en ordentlig måte, ha en positiv effekt for å rette opp skjevheter og for å stimulere til ekstrainnsats. Ikke minst bør de ses i et likelønnsperspektiv, i tråd med det Stortinget nylig vedtok med støtte fra samtlige partier unntatt Fremskrittspartiet. Poenget vårt er likevel dette: Fagorganiserte må fortsatt stå sammen og hoveddelen av lønnsfastsettelsen skje sentralt - etter objektive kriterier.