Da keiseren fikk nye klær

De norske folkeeventyrene (og for så vidt også eventyr fra andre land) er en kulturskatt vi prøver å ta vare på og bringe videre til kommende generasjoner. Felles for eventyrene er at de har et sluttpoeng som kan utledes som visdomsord, altså noe vi kan, og bør, ta lærdom av. I eventyret om "Keiserens nye klær", er lærdommen at man ikke skal godta alt som tilsynelatende ser nytt og fint ut.
 
De nasjonale prøvene som er kommet inn i vårt obligatoriske skolesystem, kan absolutt ses på som keiserens nye klær. De er ikke det de gir seg ut for å være. De har allerede avstedkommet så mye frustrasjon, forvirring, sinne, tidsbruk, mistenkeliggjøring og mistillit at skoler, foreldre, fylker og landsdeler er satt opp mot hverandre.
 
Det er flott at elevene selv reagerer på at et system er satt i gang på så vage premisser. Det som skulle være et hjelpemiddel, er blitt et våpen, og skolene er i strid med hverandre. Lærerne fusker med resultatene, og retningslinjene for gjennomføringen av prøvene er tvetydige.
 
Det er ingen god situasjon, for å si det mildt. Det brukes ressurser som kunne ha gitt synligere resultater, for eksempel oppdatering av lærernes kunnskaper om læringsstrategier.
 
Innholdet i klesskapene må av og til skiftes ut. Men det er også en kjent sak at klærne bør passe brukeren. De nasjonale prøvene er et fenomen av eventyret som vi ikke vil være tjent med. Og når det fører til fusk og fanteri fra enkelte skoler for å komme noen plasser høyere opp på resultatlista, burde vi få dem bort før de får gjort mer skade. I eventyret var det som kjent bare keiseren som dummet seg ut.