Da de første resultatene av PISA-testene kom, begynte enkelte politikere, byråkrater, næringslivsledere og ulike media straks å spre dommedagsbudskapet om den norske skolen, og det ble iverksatt panikktiltak. Som forvirrete og hodeløse høns fartet de omkring ... Illustrasjon: Tone Lileng
Da de første resultatene av PISA-testene kom, begynte enkelte politikere, byråkrater, næringslivsledere og ulike media straks å spre dommedagsbudskapet om den norske skolen, og det ble iverksatt panikktiltak. Som forvirrete og hodeløse høns fartet de omkring ... Illustrasjon: Tone Lileng

Det Trond Giske ikke sier noe om i boka si

I boka "La læreren være lærer" er det forhold forfatter Trond Giske ikke sier noe om. Desto viktigere blir det da å få dem fram i lyset.

Publisert Sist oppdatert

Jeg viser til Trond Giskes bok (2015): «La læreren være lærer: Veien til en skole der alle barn kan lykkes».

Først ære til den tidligere kirke-, utdannings- og forskningsministeren (Arbeiderpartiet) og dagens leder av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen for boka generelt.

Dog er det forhold han ikke sier noe om, enten det skyldes plassmangel, uvitenhet eller ubehag. Desto viktigere blir det da å få dem fram i lyset.

"Dermed aksepterte vi faktisk allerede i 1994 produksjon av og handel med tjenester, også innenfor helse og utdanning."

Verdens handelsorganisasjon, GATS-avtale og kommersialisering

Giske skriver i kapittelet «Slå ring om fellesskolen» blant annet om privatskoler og utbytte, nedleggelse av offentlige tilbud, tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemets godkjenning av privatskoler og svensk fiasko (John Bauer-saken og fall i skoleresultater).

Det han ikke sier noe om, er at denne utglidningen, for Norges del, begynte allerede midt på 1990-tallet gjennom vårt forhold til Verdens handelsorganisasjon (WTO) og GATS-avtalen (Karlsen 2002/2005).

Gustav E. Karlsen sier videre at Stortinget sluttet seg til WTOs avtalesystem 30. november 1994, da Gro H. Brundtland var statsminister og Gudmund Hernes kirke-, utdannings- og forskningsminister.

Norge er faktisk ett av de landene som har gått veldig langt i tilslutning til avtalen. EU-debatten skapte et langvarig trykk og engasjement. WTO-avtalen derimot gikk glatt igjennom, uten at folk flest var klar over hva den innebar.

Dermed aksepterte vi faktisk allerede i 1994 produksjon av og handel med tjenester, også innenfor helse og utdanning. Dette ble klart under Bondevik II-regjeringen, da man benyttet seg av de mulighetene avtalen ga til å delprivatisere disse sektorene, med tilløp til snik-kommersialisering som resultat.

Det var jo derfor Stoltenberg II-regjeringen måtte stramme inn regler og praksis i ettertid, men Arbeiderpartiet hadde altså selv lagt grunnlaget for liberaliseringen. Jamfør Westerdal-sakene i våre dager, med ulovlig uttak av utbytte og overprising av skolepenger.

Læreplanverket L 97 og metodefriheten

Giske er i hele boka veldig opptatt av at læreren må få være lærer, som ekspert og spesialist i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og læring. Politikere, byråkrater, forskere og næringslivsledere skal ikke blande seg inn i lærernes profesjonsutøvelse.

Læreplanverket, L 97, var et Arbeiderparti-produkt. Gro Harlem Brundtland var statsminister, og Gudmund Hernes og Reidar Sandal var kirke-, undervisnings- og forskningsministre.

Den generelle delen av planen (Hernes) er et flott programskrift som fortsatt gjelder og som er oversatt til mange språk.

Midtdelen (Broen) derimot inneholder en forskrift om at tema og/eller prosjektarbeid skal være obligatorisk i skolen. 60 prosent av tiden på småtrinnet skulle brukes til temaorganisert opplæring, 30 prosent av tiden på mellomtrinnet til tema/prosjektarbeid og 20 prosent av tiden på ungdomstrinnet til det samme.

Dette var en innblanding i lærernes profesjonelle yrkesutøvelse med tanke på metodefriheten (Horn 2015). Jon Lilletun (KrF), undervisningsminister 1997-2000, måtte rydde opp i dette.

I forskriften av 1999 slås det fast at noe av innholdet i fagplanene kan erstattes eller velges bort, og at prosentene for tema/prosjektarbeid kun er rettledende (Telhaug/Mediås 2003). Jamfør dagens debatt om metodefriheten i skole og barnehage.

"... de nasjonale prøvene henger sammen med de internasjonale testene. Internasjonale aktører står bak, begge er initiert fra toppen, utgjør deler av en ny markedsstyring og tilpasning og favoriserer basisfag og/eller kompetanse."

OECD, PISA-undersøkelser og nasjonale prøver

I NOU 1988: 28 Med viten og vilje (Hernes) ligger ordene New Public Management, målstyring, resultatkontroll, markedstenkning, konkurranse, rangering, belønning og straff på lur. Under temaet skriver Giske om testing på ville veier og nei til rangering.

Men hva med den økende kritikken mot OECDs PISA-testers store påvirkning på norsk skole? Kan han ha unngått å lese Svein Sjøbergs mange artikler om emnet?

Eide skriver blant annet om Kjell Eide (1925-2011), «Norges mann i OECD» fra 1961 til nærmere 1990 og statssekretær i en Ap-regjering. Han var med på å utvikle skoletankene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), men ble utover på 1990-tallet gradvis mer kritisk, særlig til innholdet i slagord som utdanningskvalitet, fritt skolevalg, «accountability» (ansvarlighet, redelighet), og prestasjonslønn (Sjøberg 2014 og 2015).

Eide hevdet videre at OECD var preget av nyliberalisme og en sterk vilje til å påvirke utdanningssystemene i medlemslandene (Karlsen 2015). Likevel fortsatte ulike regjeringer å gi OECD større og mer dyptgripende innflytelse over norsk skole.

Sjøberg hevder at det kan reises spørsmål ved de fleste ledd i PISA-testene. Det gjelder både OECDs intensjoner med og presentasjoner av undersøkelsene, og ikke minst designet, oppgavene, gjennomføringen og resultatene. Det aller viktigste er likevel tolkningen av resultatene og de følgene de får i de ulike land.

PISA-resultatene førte til både sjokk, hysteri og panikktiltak, særlig i «middelmådige» land som Norge.

I tillegg har OECD gjennom PISA-testene sluppet til kommersielle aktører, som det britiske Pearson Inc. «Pearson skaper sykdommen, stiller diagnosen og selger medisinen – og tjener på hele produksjonslinjen» (Sjøberg 2015). Jamfør Utdanning nr. 1 og 3, 2016.

Gustav E. Karlsen påviser at de nasjonale prøvene henger sammen med de internasjonale testene. Internasjonale aktører står bak, begge er initiert fra toppen, utgjør deler av en ny markedsstyring og tilpasning og favoriserer basisfag og/eller kompetanse (Bedre Skole 2/2005).

Giske vil satse på utvalgsprøver og fjerne konkurranse, rangering og offentliggjøring. Men hvordan skal dette la seg gjøre når disse fenomenene er integrerte deler av både filosofien bak og utformingen av både de internasjonale og nasjonale prøvene?

Utdanningsforbundets leder Steffen Handal har derfor helt rett når han sier at «arbeidet med å gjøre de nasjonale prøvene nyttige i klasserommet ikke på noen måte forsvarer prøvenes eksistens» (Bedre skole 3/2015).

"Giske vil gjerne ta æren for at Elevundersøkelsen ble etablert i 2001. (...) Spørsmålet er bare om Elevundersøkelsen er et egnet redskap."

Elevundersøkelser og mobbeproblematikk
Giske vil gjerne ta æren for at Elevundersøkelsen ble etablert i 2001. Han påstår at «den er en av de viktigste grunnene til at vi har blitt så bevisste på mobbeproblemene i skolen».

Interessant, etter som en av nestorene innen forskning på mobbing, Dan Olweus, allerede i 1974 ga ut boka «Hakkekyllinger og skolebøller: forskning på skolemobbing». Senere har han gitt ut «Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre» (1992) og drevet et eget antimobbeprogram for skoler i mange land.

Hans og andres arbeid mot mobbing i skolen har vært undervisningstema ved universiteter og høgskoler siden midten av 1970-tallet.

Mobbing er en styggedom som må bekjempes av enhver, over alt og til alle tider. Heldigvis har elevene nå fått et eget rettsvern i opplæringsloven (paragraf 9 a).

Spørsmålet er bare om Elevundersøkelsen er et egnet redskap. I mange år skulle elevene krysse av for om de ble mobbet eller ikke uten at det på forhånd (i undersøkelsen) ble presisert hva mobbing er.

Først de siste par årene gis definisjonen som en forhåndsinformasjon, men fortsatt er det uoverensstemmelse mellom definisjon og svaralternativ. Mobbing foregår per definisjon over tid, mens elevene fortsatt blir spurt om de er blitt mobbet «en sjelden gang». Jamfør «Kunnskapsdepartementet frykter nasjonal mobbetabbe» (Utdanningsnytt.no 27.01.16).

Kunnskapsløftet (LK 06) og vurderingsreform

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg mente under valgkampen 2013 at Arbeiderpartiet startet testingen og kvalitetsmålingen i norsk skole (11.01.13).

Dette ble imidlertid dementert dagen derpå (Sjøberg 2015).

Også Giske hevder at Ap initierte Kunnskapsløftet, noe som blir avvist av Kristin Clemet (Utdanning 17/2015). Hadde begge lest synteserapporten etter evalueringen av implementeringen av nye læreplaner i reformen (Sivesind 2012), er det ikke sikkert at det ville blitt noen konkurranse dem imellom om hvem som initierte Kunnskapsløftet (2005/2006).

Selv om noen av intensjonene er blitt oppfylt, sås det tvil om de viktigste.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 (LK 06) inneholder ikke «standarder som spesifiserer krav til læringsutbytte», «det er uavklart hvordan et skolefaglig innhold struktureres», «det er ... et åpent spørsmål hva implementeringen av LK 06 har ført til i form av læringsresultater», «reformen vil føre til en breddeorientering og en overflatisk tilnærming i vurdering og læring» og «formaliseringen av vurderingsarbeidet øker krav til dokumentasjon og reduserer dermed tiden lærerne ellers ville hatt til forberedelser av undervisning og arbeid med elevene» (Sivesind 2012).

Et kunnskapsløft uten dokumenterte læringsresultater? Det er vanskelig å se at Giske behandler vurderingsreformen (2009/2010) i noen utstrekning.

I stedet for å fjerne tidstyver, gjennomførte rødgrønn regjering og SV-statsråd en dyr og arbeidskrevende reform av vurderingsarbeidet i skolen. Enkelte skoleeiere krevde samtidig at lærerne skulle lage en omfattende skriftlig vurdering av hver elev to ganger i året.

Reformen la også opp til snikinnføring av et slags karaktersystem i barneskolen. Det verserte opptil fem–seks ulike skalaer rundt om i landet. Om konsekvensene av Kunnskapsløftet og vurderingsforskriften henvises til Magnus E. Marsdals eminente bøker «Kunnskapsbløffen» (2011) og «Lærerkoden» (2014), bøker som ikke finnes på Giskes litteraturliste.

"... lønnsløftet i 2001 var betinget av at lærerne sa seg villige til å undervise én uketime mer enn før. Som kompensasjon skulle det bli mindre byråkrati i skolen. Det ble imidlertid ingen lettelse for den vanlige lærer, for tidstyvene lever fortsatt i beste velgående."

Tidstyver og byråkrati i skolen

Giske skriver godt og informativt om å fjerne byråkrati og tidstyver, om gode intensjoner som fører til bare mer byråkrati og om å ta tiden tilbake.

Da Bondevik II-regjeringen skulle overta sist i oktober 2001, sa Jens Stoltenberg at hans regjering hadde foretatt den «mest omfattende avbyråkratisering av norsk skole noen gang» med blant annet avvikling av rapporteringsplikter (Norsk Skoleblad nr. 32/2001). Giske hadde da vært kirke-, undervisnings- og forskningsminister siden mars 2000.

Reformen ble kalt Skolepakke (1 og) 2, som blir omtalt av forfatteren i kapittelet «Nytt lønnsløft – bedre organisert skoledag».

Det Giske ikke sier noe om, er at lønnsløftet i 2001 var betinget av at lærerne sa seg villige til å undervise én uketime mer enn før. Som kompensasjon skulle det bli mindre byråkrati i skolen.

Det ble imidlertid ingen lettelse for den vanlige lærer, for tidstyvene lever fortsatt i beste velgående. I tillegg kom det i årene 2008-2013, under rødgrønn regjering og SV-statsråd, 150 nye rundskriv og forskrifter som gjaldt skolen.

Økningen i undervisningstid (2001) førte til at over 3600 lærerårsverk forsvant fra skolen. En får derfor litt flau smak i munnen når en leser tittelen på boka og det Giske skriver i kapittelet «Flere lærere – norm for lærertetthet». Jamfør «Byråkratiet som ikke forsvant. Om underveisvurderingen i videregående skole» (Utdanning 4/2016).

Staten eller Kommunenes sentralforbund (KS)

I kapittelet «Nytt lønnsløft – bedre organisert skoledag» skriver Giske videre om lærernes arbeidsår, strid om tid (streiken i 2014), kamp om ressurser og samhandling, og det foreslås et nytt lønnsløft og en bedre skoledag.

Spesielt interessant er framstillingen av overføringen av forhandlingsansvaret for lærernes lønn og arbeidstid fra staten til KS: «Men i et lite «kupp» tidlig på morgenen den siste møtedagen av Arbeiderpartiets landsmøte høsten 2002 ble det også her vedtatt å la KS overta. Clemet lot seg ikke be to ganger. Staten var ute som forhandlingspart» (side 246).

Forhandlingene skal visstnok ha foregått dagen etter landsmøtefesten med ikke det aller største oppmøtet blant delegatene. Hvor var Trond Giske? Hadde han stemmerett? Stemte han imot? Denne saken er i alle fall et nytt bevis for at ei lita tue kan velte et stort lass.

Overføringen fra staten til KS har forårsaket strid og konflikt ved hvert hovedoppgjør, noe som har skapt mye sorg, sinne, fortvilelse, motstand og mistillit. Giske foreslår å overføre forhandlingsansvaret til staten igjen. Et annet ordtak kan beskrive dette: Det er for seint å snyte seg når nasen er borte.

Jamfør saken om nye kompetansekrav til lærere i norsk, matematikk og engelsk (30 studiepoeng i barneskolen, 60 i ungdomsskolen) fra høsten 2015. Giske stemte for kravene, men sier han ikke var klar over at de ville få tilbakevirkende kraft. Det gikk ikke fram av vedtaket, men ble presisert i en senere forskrift.

"Norske politikere og byråkrater er ikke forpliktet av skiftende og motepregete råd, krav og strømninger fra utenlandske institusjoner eller internasjonale, kommersielle firma."

Avsluttende bemerkninger

Da de første resultatene av PISA-testene kom, begynte enkelte politikere, byråkrater, næringslivsledere og ulike media straks å spre dommedagsbudskapet om den norske skolen, og det ble iverksatt panikktiltak.

Som forvirrete og hodeløse høns fartet de omkring, ute av stand til å tenke selv eller i det minste søke råd hos forskere og praktikere som hadde vært kapable til å reise tvil og motforestillinger mot både undersøkelsens utforming, fortolkningen av resultatene og de nye tiltakene.

Til og med fra OECD- og PISA-hold har Norge vært kritisert for å overdramatisere resultatene, følgene og tiltakene; blant annet en hodestups innføring av nasjonale prøver (Utdanningsnytt.no 29.08.05).

Men norske ledere har i stedet gjort nesegruse knefall for det de trodde var fasiten om tilstanden i norsk skole. Kristin Clemet: «Norge er skoletaper! Nå er det solid dokumentert.» (Dagbladet des. 2001). Jens Stoltenberg: «Regjeringen har oppfattet budskapet!» (nyttårstalen 2008). «Erna Solberg lover fremgang på PISA-undersøkelsen.» (Aftenposten 27.03.09).

I stedet skulle de ha stått last og brast med elevene, foreldrene, lærerne og rektorene i det uhyre viktige og komplekse arbeidet med undervisning, læring og miljø.

Norske politikere og byråkrater er ikke forpliktet av skiftende og motepregete råd, krav og strømninger fra utenlandske institusjoner eller internasjonale, kommersielle firma.

De er våre tillitsvalgte og representanter, forpliktet av norske skolelover, læreplaner og forskrifter, først og fremst formålsparagrafen, den generelle delen av LK 06 og læreplanene til alle skolefagene, ikke bare norsk, matematikk og engelsk.

Når skal politikere og byråkrater stilles til regnskap for at de har forlatt det brede fag-, barne- og samfunnsmandatet i lover og planer og devaluert verdien av samfunnsfagene og de praktisk-estetiske fagene? Vil dette bli et tema under stortingsvalgkampen 2017?

Jeg håper at Trond Giskes «La læreren være lærer» ikke er like lite til å stole på som Kristin Clemets «Skolen vet best» («skolen skal styres nedenfra, ikke ovenfra») (KUF 2002).

BLitteratur:
Horn, K.: Skolen som kamparena. Kolofon Forlag 2015.
Karlsen, G. E.: Utdanning, styring og marked. Universitetsforlaget 2002.
Karlsen, G. E.: Internasjonale aktører som premissgivere for norsk utdanningspolitikk med særlig vekt på OECD. I Røvik, K. A. (red.): Reformideer i norsk skole. Cappelen Damm Akademisk 2015.
Marsdal, M. E. : Kunnskapsbløffen. Skoler som jukser, barn som gruer seg. Forlaget Manifest 2011.
Marsdal, M. E. : Lærerkoden. Indre motivasjon og kampen om norsk skole. Forlaget Manifest 2014.
Sivesind, K. : Kunnskapsløftet: Implementering av nye læreplaner i reformen. Synteserapport fra evalueringen av Kunnskapsløftet. Acta Didactica Oslo 2/2012.
Sjøberg, S.: Pisa-syndromet. Hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD. Nytt Norsk Tidsskrift 1/2014.
Sjøberg, S.: Pisafisering av norsk skole. En suksesshistorie fra OECD. I Røvik, K. A. (red.): Reformideer i norsk skole. Cappelen Damm Akademisk 2015.
Telhaug, A. O./Mediås, O.A.: Grunnskolen som nasjonsbygger. Abstrakt Forlag 2003.