En 86-årig lesepedagog deler sine tanker om leseopplæringen fra 1950-årene til i dag. Ill.foto: Paal Svendsen
En 86-årig lesepedagog deler sine tanker om leseopplæringen fra 1950-årene til i dag. Ill.foto: Paal Svendsen

Leseopplæring på ville veier

DEBATT: Siden mitt innspill i desember-nummeret av Utdanning vakte så stor interesse, vil jeg gjerne komme med noen flere tanker om leseopplæringen fra 1950-årene og frem til i dag.

Publisert   Sist oppdatert

I USA er det forsket mye på lesning. Allerede i 1950-årene var antall rapporter nådd opp i femsifrede tall uten at man med sikkerhet kunne si at en lesemetode var bedre enn en annen. Derimot viste all forskning at elevene måtte ha nådd en modenhetsalder av seks til seks og et halvt år for å kunne lære å lese. Men forskningsresultater må tolkes. Det viste seg senere at med den undervisningen som var vanlig i amerikansk skole, var dette riktig. Med andre undervisningsformer var det mulig å lære å lese mye tidligere.

Berit Børresen er tidligere lærer og pedagogisk veileder. Har forelest om og holdt kurs i 
leseopplæring.  
    Foto: Nils Heyerdahl
Berit Børresen er tidligere lærer og pedagogisk veileder. Har forelest om og holdt kurs i leseopplæring. Foto: Nils Heyerdahl

* Les også: Er det elevene eller skolen som har dysleksi?

I Montessoriskolene var det i mange år vanlig at fireåringer kunne lese. Så kom Glenn Domans bok «How to Teach Your Baby to Read» i 1964 («Hvordan du kan lære barnet ditt å lese», oversatt av Reidun Fløseth 1989). Den unge legen Doman hadde utviklet et program for å hjelpe voksne slagpasienter og etter hvert også hjerneskadde barn. En av hans pasienter var treåringen Tommy, født med en alvorlig hjerneskade. Foreldrene var blitt informert om at han aldri ville kunne lære å gå eller snakke, det beste ville være å sende ham til en institusjon. Da kjøpte moren en ABC til ham. Etter at foreldrene hadde oppsøkt en lang rekke spesialister som ikke ga dem noe håp, kom de til Doman. Han gikk inn for å trene opp guttens motorikk. Mens han arbeidet med å lære ham å krype, nevnte faren at Tommy kunne lese alle ordene i ABC-boka. Dr. Doman viste ingen interesse. Først et par år senere, da faren fremprovoserte en situasjon som fikk Tommy til å lese en tekst han umulig kunne ha sett før, ble legen interessert. Tommy var fem år, hadde en alvorlig hjerneskade og kunne lese flytende. Doman ble forbløffet og begynte å lure på hva som var galt med undervisningen av normale barn.

Samme spørsmål hadde Maria Montessori stilt da førskolebarna i hennes første Casa Dei Bambino plutselig begynte å skrive og etter hvert også å lese. Det var barna som viste henne veien videre, og slik ble montessoripedagogikken til.

Slik var det nok også med Nils Lid i Norheimsund. Han hadde utgitt et lite hefte, «Lese-skriveopplæringen etter barnas læringsmåte», som han annonserte i Norsk Skoleblad i slutten av 1950-årene. Det ble fortalt at han hadde lært barn å lese som logopeden hadde gitt opp. Det jeg vet med sikkerhet, er at da en far bad om hjelp til sin 15-årige sønn som hadde gått flere år på skolen uten å lære å lese, tok det ikke lang tid før gutten leste høyt for foreldrene når han fant noe interessant i avisen. Metoden var såre enkel.

Det har vel neppe noen hensikt å lære toåringer å lese, men at det er mulig, viser at det er mange måter å lære å lese på, og at det slett ikke er nødvendig at elevene har de forutsetningene man tidligere trodde de måtte ha.

I tiden etter 1955 har det flere ganger dukket opp nye ideer eller metoder, oftest fra utlandet. Forlagene har hoppet på dem, og lærerne er mer eller mindre blitt presset til å bruke dem, også lærere som har lyktes med den forrige metoden. I 60- og 70-årene kom «den logopediske» lesemetoden og de små bokstavene. Så kom LTG-metoden (lesing på talens grunn), og leseproblemene eksploderte. Nå blir den «logopediske lesemetoden» sterkt kritisert og kalt «mus i mur-metoden». Det ser ut til at trenden nå går mot en helspråksmetode, til tross for de sørgelige erfaringene med LTG.

Forkjemperne hevder at tilsynelatende vanskelige ord kan være lettere å lese fordi man kan bruke andre lesestrategier enn ren avkoding, for eksempel sammenheng og innholdsforståelse. Det var nok det hun hadde gjort, hun som fortalte meg at hun hadde tatt sitt første grunnfag på universitetet før hun endelig lærte å lese. I engelskspråklige land heter ordbildemetoden «look and say», men lærere kaller den ofte «look and guess». En liten gutt fortalte begeistret at han kunne lese ordet «monkey» på grunn av den lange halen og «look» på grunn av de to øynene. Man hva så når han skulle lese «money» og «book»?

Å lære å lese var det barna gledet seg til når de begynte på skolen. Derfor hadde tittelen på ABC-boka alltid noe med lesing å gjøre. En liten nederlandsk ABC heter faktisk «Lesefest». Men de nyere ABC-ene har ofte fantasifulle titler. Tenker forfatterne at å lese er en bitter pille som må sukres? En lærer fortalte meg at elevene fikk inn ortografien på så mange måter at den til slutt satt. Flere ganger har jeg lest begeistrede utsagn om at elevene lærer uten å merke det. Men er det ønskelig? Er det ikke viktigere at de får oppleve gleden ved å erobre lesekunsten? Jeg glemmer aldri førsteklassingen som etter to uker på skolen kom og ville lese for meg. «Jeg visste ikke at du kunne lese», sa jeg. «Men jeg har jo lært det i dag», svarte hun. Den dagen gikk hun hjem og fortalte mor at i dag hadde hun lært å lese.

André Bjerkes ABC ble utgitt for første gang i 1959. Det er en flott bok som har gledet mange, men den ble ikke godkjent til bruk i skolen fordi den ikke holdt mål pedagogisk når det gjaldt å lære en hel klasse å lese. I 2001 ble godkjenningen av lærebøker opphevd, så nå er det fritt fram. Og det er mange som vil lage ABC-er og lesebøker for småskolen, for her det store penger å tjene, særlig når det også følger med hefter med oppgaver der elevene skal skrive i selve heftet.

Det er ikke lenger erfarne øvingslærere eller logopeder som lager ABC-ene, men norskfilologer som sjelden har hatt ansvar for en førsteklasse. Noen har ikke engang grunnskoleutdanning. Hvis de nå innfører en helspråkmetode eller andre finurlige lesemetoder, er det intet mindre enn en katastrofe! Mange elever vil nok lære å lese uansett, men hva med alle som vil få problemer? Skal man fortelle dem og foreldrene deres at de har dysleksi? Ekte dysleksi finnes. Ifølge sjefslogoped Lilly Skaug var antallet dyslektikere stabilt gjennom mange år, men i de senere tiår eksploderte det.

Vi har to helt sikre lesemetoder i Norge, begge er versjoner av lydmetoden: «Mathilde Munch-metoden» og «logopedmetoden», også kalt «mus i mur».

Hos Mathilde Munch foregikk leseopplæringen på tavla, i elevenes arbeidshefte, og med bokstavbrikkene. «Min første lesebok» ble delt ut når alle kunne lese, vanligvis før jul. Da tok det ikke lang tid før eleven kunne lese meningsfylte, og etter hvert litterære tekster. I boka var det mange sanger og dikt, og det ble masse lesetrening når vi satt i ring på gulvet, sang oss gjennom boka og leste diktene i kor. Med Reidar Aulies illustrasjoner er det nok den vakreste ABC-en vi har hatt.

Med Kari Wessels ABC-bøker i 1961 og de følgende «logopediske» ABC-er foregikk leseopplæringen gjennom boka fra første skoledag. Da måtte det nødvendigvis bli enkle tekster. Men alle ungene lærte å lese! Er det egentlig noen barn som har tatt alvorlig skade av å lese «Se sol, Ola»?

For dem som vil drive individuell undervisning, har L.A. Larsen i Flekkefjord utgitt en lang rekke lesespill på alle nivåer. Det enkleste er Lesestart. Med dette er alle elever garantert å lære å lese. At lærebøker lages av folk som ikke har erfaring fra det aktuelle trinn, er ikke et problem bare i småskolen. En ungdomsskoleelev fra Eritrea bad meg en gang hjelpe henne med leksene i samfunnsfag. Jeg ble rystet over hvor vanskelig språket i læreboka var. Lærestoffet kunne forklares på en langt enklere måte. Da jeg spurte henne om de norske barna forsto dette, svarte hun: «To rekker opp hånden, og de andre bråker».

Tankene mine gikk tilbake til Bernhard Stokke, som gjorde steinalderen levende for flere generasjoner norske barn gjennom sin bok «Bjørneklo». – Det var mye morsommere å leve i steinalderen, utbrøt en av mine elever da vi hadde lest boka.

Jeg er overbevist om at en del av problemene i dagens skole skyldes at pedagogisk idéhistorie og norsk skolehistorie ble fjernet fra lærerutdanningen i 1970-årene. Dermed har det vært lett å manipulere lærerne til å tro at alt det nye de ble presentert for var nyoppdagelser, og at de var bakstreverske om de ikke ville være med. Ingen hadde fortalt dem at ordbildemetoden ble presentert av den tsjekkiske pedagogen og filosofen Johann Comenius i 1650 og at helspråkmetoden var kjent i USA i 1890-årene. Kanskje hadde de heller aldri hørt om reformepedagogikken i USA og Europa i 1920- og 30-årene og om hvordan Anna Sethne praktiserte denne på Sagene skole i Oslo. Der var det lærelyst og elevenes skapende evner som var drivkraften. Denne pedagogikken var nedfelt i Normalplanen av 1939, og det var den jeg lærte på lærerskolen.

Mønsterplanen av 1973 gikk enda videre. Karakterene i barneskolen ble borte. Og lærerne fikk stor frihet. Jeg var så heldig å få være pedagogisk veileder fra 1.–3. klasse i denne tiden. Det fantes nok lærere som ikke maktet friheten, men de jeg møtte, var entusiastene, og dem var det mange av. De kom på kurs, kveld eller kveld og også i helger, fordi de hadde glede av det.

Deretter begynte politikerne å blande seg inn. Mer og mer ble pålagt lærerne utenfra, særlig ble det mye papirarbeid. Lærerne hadde ikke lenger et eierforhold til sin egen undervisning. Fra å være åndsarbeidere ble de funksjonærer som skulle være så like som mulig. Svært mange ble frustrerte og lot seg pensjonere så snart de kunne. Og verre og verre ble det i skolen. Jeg er blitt fortalt at allerede i første klasse blir elevene nå vurdert om de er over eller under middels i lesning og matematikk og at i konferanser med foreldrene må lærerne gå igjennom en lang rekke punkter. Å forberede dette krever mye av lærernes dyrebare tid, men like destruktivt er det at små barn skal vurderes. Skulle man ikke heller gi dem mulighet til å oppdage hvor spennende det er å lære? Å vurdere elevene er jo egentlig det samme som å gi dem karakterer. «Når karakterboka kommer, ser foreldrene plutselig ikke lenger hvor herlige unger de har, de ser bare karakterene», sa en klok lærer. I dag fins det politikere som vil gjeninnføre karakterer på barnetrinnet. De tror visst at eleven lærer mer om man måler kunnskapene deres. En 92-årig pedagog har laget et nytt ordspråk: «Den må tidlig testes, som god taper skal bli».

Er det ikke på tide at lærerne igjen får innflytelse på sitt eget arbeid? At de får tid til å gjøre egne erfaringer, reflektere over dem og dele tanker og ideer med kolleger? Kanskje ville det føre til at flere begavede ungdommer igjen ville velge læreryrket.

Etter en forelesning på et sommerkurs for mange år siden, kom en ung deltaker og takket meg. «Nå skal jeg reise heim og tru på meg sjøl», sa hun. «Hittil har jeg trudd på ekspertene.»

Jeg undres på om hun har klart det!