Ny statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Anja Johansen (V). Foto: Espen Mortensen.
Ny statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Anja Johansen (V). Foto: Espen Mortensen.

For en uke siden styrte hun en klasse – nå skal hun styre hele Skole-Norge

Forrige uke hadde Anja Johansen vurderingssamtaler med elevene sine. Nå er hun Trine Skei Grandes høyre hånd.

Publisert

Venstre-politiker Anja Johansen hadde inntil for få dager siden en vanlig lærerjobb. Hun var norsklærer og kontaktlærer for en påbyggingsklasse ved Aust-Lofoten videregående skole.

Selvsagt hadde hun fått med seg regjeringskaoset i hovedstaden, at nye statsrådsposter skulle fordeles. Men slik er jo politikken, folk kommer og går.

Det var en onsdag, og hun fullførte vurderingssamtaler med 24 elever før hun gikk ut skoledørene. Hun skulle bruke et par avspaseringsdager på en etterlengtet langhelg med mannen.

Hun ante ikke at det var siste dag på jobben.

Meldingssjokk fra skjult nummer

Dagen etter satt de på Globus kafé i Tromsø. Da maten kom på bordet, ringte telefonen. Et skjult nummer.

– Jeg pleier aldri å svare på skjult nummer. Det er bare selgere som ringer fra skjult nummer, sier Johansen.

Ja, også statsråder da. Snart fikk hun en tekstmelding som ba henne pent om å svare når det ringte. Den var fra Venstre-leder Trine Skei Grande som dagen etter skulle bli utnevnt til ny kunnskapsminister. Nå ville hun ha Johansen som en av sine tre statssekretærer, i praksis kunnskapsministerens høyre hånd.

– Den tanken hadde ikke streifet meg engang, så det var et sjokk, sier Johansen.

Men hun sa ja.

– Det er en mulighet man får bare én gang i livet. Det er ikke hver dag jeg sitter på kafé og noen ringer og spør om jeg vil bli statssekretær, sier hun og ler.

– Langt unna noen politisk broiler

Fram til nå har Anja Johansen først og fremst vært aktiv i lokalpolitikken i hjemkommunen Vågan, hvor hun sitter i kommunestyret, og som leder av Nordland Venstre.

– Jeg er så langt unna en politisk broiler man kan komme. Jeg har aldri vært ungdomspolitiker eller noe slikt. Jeg engasjerte meg først som partipolitiker da jeg var 40 år, så jeg har vært aktiv i lokalpolitikken i ti år, sier Johansen.

Hun ser på det som en anerkjennelse av kompetansen til lærere at hun ble spurt om statssekretærjobben.

– At en som i hermetegn bare er en «vanlig lærer» får mulighet til å være med å påvirke på toppen, synes jeg er en honnør til lærerstanden, sier Johansen.

Hun sier hele opplevelsen foreløpig er litt overveldende, og at hun har mye å lære. Hun har ingen tidligere erfaring fra departement eller Stortinget. Men hun lover å bite fra seg.

– Når jeg først brenner for en sak, og har et tydelig standpunkt, har jeg mot og kraft til å stå i det, sier Johansen.

– Å være lærer er verdens beste jobb

Da hun fortalte lærerkollegaene på Aust-Lofoten videregående om den nye jobben, fikk hun klapp på skulderen og en strøm av gratulasjoner. Pluss en og annen spøk om å sørge for penger til både ene og det andre,

– Samtidig er det med tungt hjerte jeg forlater skolen min. Jeg har hatt en fantastisk jobb. Å være lærer er verdens beste jobb, det mener jeg helt oppriktig, sier Johansen.

Hun rakk bare innom skolen for å rydde kontoret og måtte skrive brev til alle elevene sine for å forklare hva som hadde skjedd.

– Jeg er ikke i tvil om at skolen vil gjøre sitt aller beste for å gi elevene mine en god avslutning. Samtidig har jeg personlig dårlig samvittighet overfor elevene. Jeg er både norsklærer og kontaktlærer for dem, og de er avgangselever, så det er åpenbart ugunstig at jeg slutter nå. Og at jeg ikke fikk sett dem igjen før jeg dro, er litt sårt, sier Johansen.

Forberedt på å møte seg selv i døra

– Hva er de viktigste politiske sakene for deg?

– Det er vanskelig å peke på én ting. Videre- og etterutdanning for lærere er kjempeviktig. Vi kommer til å mangle lærere framover, og det er viktig å få folk til å ville bli lærere og barnehagelærere. Samtidig må vi sørge for at de som er i skolen forblir i skolen, sier Johansen.

Hun sier det er så mange ting som kunne vært nevnt, også når det kommer til barnehagefeltet, hvor hun trekker fram bemanning som et sentralt tema.

– Er du forberedt på å møte deg selv i døra enkelte ganger i forbindelse med politiske vedtak du nå må stille deg bak?

– Ja, det vil sikkert kunne skje når det kommer til budsjettforhandlinger og å få gjennomslag for saker. Jeg er statssekretær i en regjering og ikke for ett parti. Det vil ikke alltid være det jeg brenner mest for som får gjennomslag, sier Johansen.

Hun sier dette heller ikke er noen ukjent problemstilling i lokalpolitikken.

– Politikk er det langsommes kunst og kompromissets kunst. Jeg var ikke forberedt på det for ti år siden, da jeg gikk inn i politikken. Jeg er en krigerhjerne med blikket på målet og ikke på kompromisser. Så må man bare gå på en smell, lære seg å forhandle, finne kompromisser og dele seirene med andre, sier Johansen.

En uformell type

Torsdagen hun fikk tekstmeldingen fra Grande fikk hun halvannen times betenkningstid. Det ble en annerledes middag enn forutsett på Globus kafé. Nå har hun pendlerleilighet i Oslo, en sønn i 1. klasse på videregående langt nord og null kontroll på egen kalender.

– Jeg er en kontrollfreak. Jeg føler meg litt fortapt når jeg må avgi kontrollen slik jeg har måttet gjøre nå, sier Johansen.

Hun karakteriserer seg selv som svært lite formell i stilen.

– Jeg er ikke noe god på formalia og hierarki. Det er nok både en svakhet og en styrke. Men nå må jeg lære meg å følge et system i departementet som selvsagt er der av åpenbare grunner, sier hun.

Som lokalpolitiker har hun vært vant til kunne litt om alt. Nå må hun spesialisere seg på ett felt og sier hun skal lese saksdokumenter «til øyet blir stort og vått».

– Og så får jeg kanskje sånn skjult nummer jeg også, sier hun og ler.