– Vi må bruke alle muligheter som byr seg til å presse fram en offentlig overtakelse av alle private barnehager, skriver Arne Bråten, førskolelærer og pensjonist. Foto: Privat.
– Vi må bruke alle muligheter som byr seg til å presse fram en offentlig overtakelse av alle private barnehager, skriver Arne Bråten, førskolelærer og pensjonist. Foto: Privat.

Tiden er overmoden for kommunalisering av alle private barnehager

Debatt: – Vi kan ikke lenger godta at milliarder hentes ut i profitt fra private barnehager, og det finnes overhodet ingen gode argumenter for at denne delen av utdanningsløpet skal være privat.

Publisert

La det være sagt med én gang: Uten ildsjelene og idealistene i de private barnehagene ville vi neppe hatt tilnærmet full barnehagedekning etter at kommunene i 2009 ble pålagt å gi et tilbud til alle barn i barnehagealder. I 2011 kom en ny finansieringsordning som skulle likebehandle kommunale og private barnehager for å sikre et likeverdig tilbud til alle. Denne ordningen kunne også blitt en suksesshistorie med en felles organisering av alle barnehager i en offentlig barnehagesektor. Dessverre gikk det ikke slik fordi den rødgrønne regjeringen i 2010 feiget ut da det gjaldt som mest å skape en helhetlig, offentlig utdanningssektor. Dette skal jeg komme tilbake til, men først er det helt nødvendig å avsanne den seiglivede myten om at brukerundersøkelser hvert år viser at foreldre med barn i private barnehager er mer fornøyd med barnehagen enn foreldre med barn i offentlige barnehager.

Basert på eget kjennskap til barnehagesektoren gjennom fire tiår, har min oppfatning vært at det er omtrent like store variasjoner i kvaliteten både i offentlige og private barnehager, og ikke mellom offentlige og private barnehager. Når så resultater fra brukerundersøkelser tilsynelatende viser noe annet, har jeg tenkt at tidligere med knapphet på barnehager, har opptakskriterier i kommunale barnehager prioritert familier ut fra behov. Foreldre med bedre ressurser har i utgangspunktet ikke regnet med å få en barnehageplass. Når de så har fått et tilbud likevel, var det som regel i en privat barnehage uten samme krav i opptakskriteriene. Dette kan ha vært med på å farge hvor fornøyd man er fordi man ikke trodde det var mulig å få en plass. Men i de senere årene med tilbud til alle som ønsker det, har det vært vanskelig å se hvorfor brukerundersøkelsene viser at foreldre er mer fornøyd med private barnehager. Slik var det for meg helt til jeg leste en grundigere gjennomgang her i Utdanningsnytt, gjort av Jørgen Jelstad. Den viser at flere kommunale enn private barnehager har deltatt i undersøkelsene, og at det kan være flere private barnehager med dårligere kvalitet som unnlater å delta av frykt for foreldrenes dom. Gjennomgangen av hvordan brukerundersøkelsene faktisk gjennomføres, er ikke et bevis for at resultatet ville bli omtrent likt hvis alle barnehagene deltar i undersøkelsen. Men inntil det er gjennomført undersøkelser som kan sammenlignes, må vi argumentere for at det ikke er noen forskjell på kvaliteten i tilbudet, enten det er offentlig eller privat. Dette er så viktig fordi det er kronargumentet både for regjeringen og PBL i sitt forsvar av de store aktørenes profittjag i private barnehager. Så lenge myten lever, er det vanskeligere å argumentere for et offentlig, helhetlig utdanningsløp.

Vi kan ikke lenger godta at milliarder hentes ut i profitt fra private barnehager, og det finnes overhodet ingen gode argumenter for at denne delen av utdanningsløpet skal være privat.

* Les også: Foreldreundersøkelsen: Er egentlig private barnehager bedre enn kommunale?

Nå er det på tide å starte en offensiv når det nå ser ut til at det kan bli et regjeringsskifte i 2021. Arbeiderpartiet har en historie om finansiering av private barnehager som det er verdt å se på igjen. Målet må være på sikt å organisere et helhetlig, offentlig utdanningssystem. Vi kan ikke lenger godta at milliarder hentes ut i profitt fra private barnehager, og det finnes overhodet ingen gode argumenter for at denne delen av utdanningsløpet skal være privat. For to år siden hadde jeg en debatt med daværende leder i PBL, Arild M. Olsen om barnehageøkonomi på barnehage.no. Dessverre har mine bekymringer om at det allerede var tatt ut milliarder i overskudd, blitt bekreftet.

I 2010 hadde Stoltenberg-regjeringen en høring om en helt ny finansieringsordning av barnehagesektoren. Forslaget var i prinsippet en hjemfallsordning hvor verdier skapt av offentlige tilskudd og foreldrebetalingen skulle tilbakeføres til kommunen ved opphør, mens eierne ville få beholde egenkapital med renter og adgang til å ta utbytte for de årene dette ikke var gjort. Regjeringen og kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV gjorde et hederlig forsøk på å stenge muligheten for den typen konsernvirksomhet vi ser i dag. Men rabalderet ble så stort at regjeringen trakk forslaget. Hun og regjeringen sviktet da det stormet som verst. Regjeringen snudde, og jeg mener Kristin Halvorsen tok feil i sin konklusjon etter at det viktige prinsippet om hjemfall ble fjernet, da hun i 2011 uttalte til NTB: «Det er etablerere av barnehager som har lagt ned en stor innsats og mange timer uten å ta ut lønn for alt, og noen har investert private penger. Da ville det være urimelig å ikke tillate utbytte. Men reglene er lagt opp slik at ingen skal fly høyt på dette.» Jeg mener dette var en gyllen mulighet til å starte med organiseringen av barnehagene som en offentlig eid sektor i utdanningssystemet. Regjeringen burde holdt på prinsippet, men i en mer generøs form. Jeg skjønner godt rabalderet som oppstod, og mange idealister var redde for at de kunne bli fraranet ikke bare pengeverdier, men selve det verdifulle de hadde skapt. Dette var et forsøk på en tilrettelegging for en offentlig utdanningssektor som det kanskje ville tatt en generasjon å komme i havn med, og det er fortsatt ikke for sent.

En lignende hjemfallsordning som ble foreslått for barnehagene, brukes i infrastrukturen, og den ble innført så tidlig som i 1909 for vannkraftressursene våre. I juni 2007 vedtok EFTA-domstolen at slik forskjellsbehandling var i strid med EØS-reglene. Allerede i august samme år var regjeringen ute med en provisorisk anordning som både var i tråd med EØS-reglene og sikret offentlig eierskap. Senere ble dette lovfestet i 2008. Poenget med at ta fram dette her, er at det i høringsnotatet om den nye finansieringsordningen i 2010 ble henvist til EØS-reglene, og at dette var et gjennomtenkt grep for å sikre utdanningssektoren mot profittjag. Selv om noen mener at det er umulig å innføre forbud mot profitt, og at man heller bør gå veien om kvalitetskrav for å binde opp bruken av midlene i sektoren, mener jeg at et grep med hjemfallsplikt ville ha gjort sektoren svært lite attraktiv for investorer og nærmest blitt oppfattet som et forbud mot profitt. I høringsforslaget sa regjeringen nettopp det at forslaget kunne gi strukturelle endringer på lang sikt, ved at bestemmelsene kunne redusere interessen for å etablere nye ikke-kommunale barnehager og at kommunene eventuelt selv må etablere barnehageplasser. Men de skuslet bort muligheten.

I en slik hjemfallsordning som Stoltenberg-regjeringen foreslo, ville eierne få tilbake både egenkapitalen og et rimelig, årlig utbytte som ikke allerede var tatt ut, alt med renter. Resten av verdiene ville gått tilbake til kommunene som kunne bygd dette inn i en videre utvikling av utdanningssektoren fordi dette er verdier som er akkumulert gjennom offentlig tilskudd og foreldrebetaling. Så kunne hjemfallsordningen vært mer generøs og gitt et påslag på f.eks. 5 - 10 prosent som honnør for innsatsen med å bidra i sektoren. Dette ville ha vært en generøs og akseptabel godtgjøring i mine øyne, og en svært beskjeden utgift i forhold til de verdiene som ranes ut av sektoren i dag. Jeg tror mange av ildsjelene og gründerne med pedagogiske visjoner som finner ut at det er på tide å trekke seg tilbake, ville vært fornøyd med en slik ordning som også kunne tatt hensyn til at det ikke var tatt ut særlig mye lønn gjennom årene. Jeg tror kanskje også at mange pedagoger ville satt pris på at deres byggverk ville blitt en byggestein i en videre offentlig utbygging av utdanningssektoren istedenfor å havne i et konsern som investerer for å høste profitt.

Det må bli slutt på å akseptere det som SV og Rødt gjør, å godta at nær sagt hvem som helst kan drive med opplæring, bare det er ideelt.

Vi må bruke alle muligheter som byr seg til å presse fram en offentlig overtakelse av alle private barnehager. Det må bli slutt på å akseptere det som SV og Rødt gjør, å godta at nær sagt hvem som helst kan drive med opplæring, bare det er ideelt. Jeg kan ikke se at det er noen gode argumenter for private barnehager, like lite som argumenter for private skoler, selv om det tillates i en viss utstrekning. Ofte argumenteres det med at det er ildsjeler og særlig kreative folk som jobber i private barnehager. For meg er det et mysterium at disse ikke kan være like engasjerte og kreative i en offentlig barnehage. Da vil de til og med få en forutsigbar pensjonsordning.

I disse dager er det høringsfrist for nok et forsøk fra regjeringen på å flikke på en ubrukelig finansieringsordning som bedre likebehandler barnehagene, men ikke lukker døren for uttak av profitt. Det skal bare være litt mer anstendig. Jeg mener at Utdanningsforbundet i uttalelsen ikke er tydelig nok i sin prinsipielle holdning om barnehage som utdanning, selv om den også er et velferdsgode. I uttalelsen mener Utdanningsforbundet at det må innføres en kommunal forkjøpsrett når barnehager selges. Dette er kanskje det viktigste grepet for en langsiktig strategi om en helhetlig, offentlig utdanningssektor, men det krever statlig overføringer slik at kommunene er i stand til å overta private barnehager. Denne regjeringen vil neppe endre muligheten for uttak av profitt, så ved neste korsvei skal det bli spennende å se hva dagens opposisjon på Stortinget faktisk vil med utdanningssektoren.