Erna Solberg kan ikke love mer bemanning i barnehagene, sier hun. Forstår hun konsekvensene? spør Lise Ones. Ill.foto: Erik M. Sundt
Erna Solberg kan ikke love mer bemanning i barnehagene, sier hun. Forstår hun konsekvensene? spør Lise Ones. Ill.foto: Erik M. Sundt

– Ønsker du deg barnebarn, kjære statsminister?

Debatt: Erna Solberg kan ikke love mer bemanning i barnehagene, sier hun. Forstår hun konsekvensene?

Publisert   Sist oppdatert

Debatten om økt bemanning i landets barnehager er aktiv. Det kommer den til å være frem til vi blir hørt. Vi er mange og vi er sterke. Vi deler erfaringer og stemmer. Vi teller opp sammen på faglige nettsider som vi er medlemmer av. Tusener bekrefter med sin «signatur». Situasjonen i barnehagene er alvorlig. Den er ustabil og vanskelig.

Vi står daglig i pressede situasjoner på den arenaen som er tidlig innsats. Den arenaen som har det nære forholdet og samarbeidet med familier. Der vi kan fange opp og veilede. Der vi kan sørge for tilpasninger som forebygger dyrere tiltak eller vedtak fra andre instanser. Det samarbeidet forblir ikke like tett i skolen. Barnevernet har ikke slik daglig kontakt med barnefamilier. Pedagogisk-psykologisk tjeneste har ikke den daglige kontakten med en gruppe familier. Det er bare barnehagen og barnehagens personale som har det, to ganger om dagen.

Vi blir stadig flere med bachelorgrad og mastergrad i barnehagene. En viktig satsning det skrytes av i debatten, men som ikke benyttes. Vi får ikke benyttet vår kompetanse overfor alle barna som går i barnehagene, ressursene er ikke på plass. Vi har ikke nok armer, bein, fang eller nok bekreftende voksne stemmer som anerkjenner og ivaretar hvert enkelt barn. Barnehagene må spare –store summer.

De siste tiårs endringer og krav til barnehagen som en sentral del av utdanningsløpet for barna, har ført mange inn i en dårlig sirkel det er vanskelig å komme ut av. Fortvilelse og følelse av å ikke strekke til eller «henge med» påvirker mennesker, spesielt når følelsen er der over tid og stadig forverres.

Presset fører til overbelastninger, både fysisk og psykisk. Presset utfordrer kollegaers samspill og samarbeid – og konsekvensene av det er ofte fravær på grunn av sykdom. Det er ikke ukjent at barnehager har høyt sykefravær. Sånn er det bare. Det er ingen som trenger å forsvares ved denne uttalelsen, men det er mange som trenger forståelse. Forståelse for fortvilelsen i den faktiske situasjonen og konsekvensene det får for våre forutsetninger.

Barnehagens samfunnsmandat blir ikke oppfylt slik dagens situasjon er. At barn sviktes de første leveårene, kan ha fatale følger. Følger som vi leser om i avisen både innenfor psykisk helse og ungdomskriminalitet, samt mengden barnevernssaker som kan ha slått feil ut for brukere og deres familier. Det stopper ikke der. Stadig oftere leser vi i media om lærere som blir overfalt på jobb. Politiets styrke har vi behov for, men ikke innenfor tidlig forebygging og tidlig innsats. Verken barnevernet eller politiet er tidlig innsats –det er en konsekvens.

Konsekvenser finnes ikke uten årsaker. Årsakene må behandles for at konsekvenser skal avta. Får man gjentatte infeksjoner, vil ikke legen fortsette å gi penicillin hver gang. En lege vil finne ut hvorfor infeksjonene kommer, behandle det, og så blir pasienten frisk.

I denne sammenheng er regjering og byråd lege og assisterende lege. Barnehagen er pasient på venterommet. Sykemeldingsstatistikken er pasient på venterommet. Bydeler og kommuner er pasienter på venterommet. De venter alle på behandling. De blir ikke kvitt «infeksjonene».

Vi vet at det sitter direktører, ordførere og ledere i ulike ledd som er enige med oss. De sitter med tall foran seg som roper alvorlig sykdom. De har riktig medisin tilgjengelig, men de har ikke nok til alle. Hvem som skal få må vurderes, og det er ikke mer enn en «halv tablett» til disposisjon. Hvorfor det?

Fordi de må behandle konsekvensen. Da er det ikke nok til å behandle årsaken. Det er derfor det har blitt spredning – som er vanskelig å behandle. En spredning som hår nådd helt til sykemeldingsstatistikken. Og når den har blitt skikkelig «dårlig», jo da smitter det som ild i tørt gress.

Så; kjære statsminister! Jeg setter det i et fiktivt annet perspektiv for å forklare. Det virker ikke som at du forstår hva vi sier, skriver og melder når du hører ordet «barnehage».

Når vi i utgangspunktet har for lav bemanning og satsing sett opp mot krav og behov, –får vi ubeskrivelige dager hvis en eller to kollegaer har fravær. Sirkelen blir en spiral, og offeret er «tidlig innsats» og forebyggende praksis.

Dere har et lager med «medisin» som dere velger å spare til senere. Senere trenger dere mye mer, spredningen til høyere aldersgrupper og flere viktige instanser krever dyrere behandling, og det kan ikke samfunnet lenger betale for.

* Lise Ones er master cand., tilpasset opplæring ved Høgskolen Innlandet og bydelslagsleder i Utdanningsforbundet Søndre Nordstrand.