Kommersialisering og kritikk

Debatt: Der det ikke er rom for kritikk, bør varselklokkene ringe.

Publisert

Saken i Utdanning om de kommersielle barnehagekjedene, Toppstyrte pedagoger, har avstedkommet mange kommentarer om problemene med bruk av standardiserte, strukturerte metoder i barnehagene.

På nettsider og sosiale medier pågår debatten med stort engasjement, ifølge Royne Berget og Palma Kleppe i en ganske aggressiv form og med mye indignasjon på vegne av arbeidsgiver og mot dem som protesterer. Da PBL-leder Anne Lindboe gjestet Læringsverkstedets podkast Fredagsslutt sist uke sa hun at doktoravhandlingen til Hanne Fehn Dahle om kommersielle barnehagekjeder, "Pedagogikk eller butikk", aldri skulle blitt vurdert. I podkasten ble doktoravhandlingen og saken i Utdanning omtalt som et angrep på de ansatte.

Det er velkjent at kommersialisering på velferdsfeltet er kontroversielt og kan gå på tvers av faglige hensyn. Derfor burde det være opplagt å kunne skille mellom en prinsipiell diskusjon av dette fenomenet, og de mange barnehagelærerne som arbeider i barnehagene.

Det kunne også blitt en saklig debatt basert på spørsmålene knyttet til forskningsfunn i den aktuelle doktoravhandlingen. Det har det ikke blitt.

I denne saken er det ikke bare bemerkelsesverdig hvordan kritikk besvares, det er svært alvorlig i lys av barnehagen som offentlighet og som offentlig finansiert velferdsgode. Autonomien, både for profesjonsutøvere og eiere, er relativ og hviler på et demokratisk prinsipp. Verken barnehagen, dens eier eller barnehagelærere kan lukke seg for innsyn.

Der det ikke er rom for kritikk, bør varselklokkene ringe. Når det som kreves er begeistring ene og alene, og tausheten og enigheten dominerer, er det som regel et tegn på at noe er galt. Der kritikk forstås som en selvfølgelig kvalitet kan nye tanker og innsikter ha gode vilkår.

De grunnleggende spørsmålene vi aldri kan slutte å stille oss, er hva barnehagen er til for, og hvordan støtte barn i å manøvrere i en kompleks verden slik at de kan møte en framtid vi ikke kjenner. Det er tale om verdien av et offentlig ordskifte. Vil barnehageeiere melde seg ut av det, må de også grunnleggende forholde seg til at det stilles spørsmål om det er blitt for mye butikk, og for lite pedagogikk.