Det bør være en selvfølge at barnehagelærerne får nok tid og grad av frihet til å gjøre jobben sin, skriver Tone Digranes, nestleder i Utdanningsforbundet Bergen. Ill. foto: Lise-Marte Vikse Kallåk
Det bør være en selvfølge at barnehagelærerne får nok tid og grad av frihet til å gjøre jobben sin, skriver Tone Digranes, nestleder i Utdanningsforbundet Bergen. Ill. foto: Lise-Marte Vikse Kallåk

Er arbeidstidsavtalen for pedagogisk personale i barnehagen en måte å styre seg til kvalitet?

«I vår barnehage er vi heldige; vi har 5 timer til planlegging!». «Økt tid til planlegging kan virke rekrutterende.» Dette er interessante utsagn når vi nå snart står overfor en reforhandling av barnehagelærernes arbeidstidsavtale.

Publisert

Økt kvalitet var målet da arbeidstidsavtalen i sin tid ble endret. Men hva er egentlig kvalitet i barnehagen? Mye tyder på at kvalitet har blitt et honnørord som ofte brukes, men gjerne uten at det har et tydelig meningsinnhold. Den grunnleggende forståelsen virker uavklart både på faglig og politisk nivå, og begrepet brukes og blir forstått ulikt: På den ene siden er kvalitet kjennetegnet ved at det er mulig å bestemme objektive kriterier på hva som er godt og dårlig, mens man på den andre siden mener at kvalitet alltid er subjektivt og basert på sosiale og kulturelle kontekster.

Dette fører til diskusjoner og åpner for at flere aktører med forskjellig bakgrunn, med lite samsvarende verdisyn og med ulike hensikter, får muligheten til å gi begrepet innhold. Å finne konkrete metoder for kvalitetsutvikling blir dermed utfordrende.

I flere stortingsmeldinger pekes det på at menneskelige ressurser er viktig, og at personalets kompetanse påvirker kvaliteten. Dette understrekes også i ny rammeplan for barnehagen. De ansatte bør ha barnehagefaglig kompetanse, og det må legges til rette for at de skal kunne utvikle den i en lærende organisasjon: Ved å lære sammen gjennom kollektive refleksjonsprosesser, skal egen kompetanse og felles kapasitet forbedres.

 

Tid til planlegging

I dagens arbeidstidsavtale legges det opp til at deler av planleggingstiden skal brukes til samarbeid, og mange barnehagelærere opplever dette som positivt. I disse tilfellene har man trolig funnet en god måte å bruke samarbeidstiden på, slik at faglig kvalitet fremmes. Men det er ikke selvsagt at samarbeid alltid er nyttig og tjenlig for alle. Det finnes en viss fare for å få et altfor idyllisk syn på det lærende fellesskapet og en tro på at man til enhver tid er støttende, utforskende og opptatt av den gode dialogen når man samarbeider. Samarbeid kan også oppleves som lite hensiktsmessig og tap av tid.

At arbeidstiden er avgrenset innenfor ordinær arbeidstid, kan være en fordel i den forstand at det ikke er knyttet forventninger til å skulle jobbe på fritiden. Samtidig kan rigide regler som gir barnehagelæreren kun fire timer planleggingstid i uken, uten rom for mer, virke standardiserende. Som en følge av dette vil organiseringen bli helt lik, uavhengig av den enkelte barnehagelærers behov basert på erfaring og oppgaver. I disse tilfellene må barnehagelærerne ofte senke kravene til seg selv og sitt eget arbeid, på bakgrunn av at de får for liten tid til planlegging. Er dette i tråd med intensjonen om økt kvalitet i barnehagen?

Dersom man ser bindingen av planleggingstiden opp mot rammeplanens føringer om at personalet skal legge til rette for barns medvirkning og kontinuerlig progresjon, kan dette oppleves som motstridende. Barnehagelærerne får en begrenset muligheten til å planlegge slik de selv ser er mest hensiktsmessig basert på barns innspill og behov, i og med at det allerede er avtalt tidspunkt og sted for hvor planleggingen skal foregå. Mange barnehagelærere peker på at dette er svært utfordrende: Dersom barns medvirkning og progresjon skal ivaretas, kreves det en mulighet til å gripe det som skjer her og nå.

 

Arbeidstidsavtalen kan bidra til økt kompetanse

Arbeidstidsavtalen for barnehagelærerne kan nok legge et grunnlag for kvalitetsforbedring på noen områder, for eksempel når det gjelder å øke barnehagelærernes kompetanse gjennom samarbeid. Dette er i tråd med styresmaktenes forståelse av forutsetninger for barnehagekvalitet. Profesjonen på sin side ser en utfordring i det å skulle følge rammeplanens oppdrag når muligheten til å fange øyeblikket begrenses av at tid til planlegging er lagt på forhånd og at denne tiden ikke strekker til. Metode, rammevilkår og mål harmonerer ikke.

Måten arbeidstidsavtalen brukes som styringsverktøy på, vil trolig ha en avgjørende betydning: Dersom praktisering av avtalen bærer preg av for mye regelstyring, vil ikke profesjonen selv ha mulighet til å påvirke i den grad man mener er optimal for å øke kvaliteten. At profesjonen får et visst handlingsrom slik at aktørene selv kan påvirke sin egen arbeidssituasjon, vil sannsynligvis være mer hensiktsmessig.

Det bør være en selvfølge at barnehagelærerne får nok tid og grad av frihet til å gjøre jobben sin.

Powered by Labrador CMS