Svaksynte Cathrine fikk jobb i barnehagen

Cathrine ble født med normalt syn. Som toåring ble hun operert for en svulst på hjernen som skadet synsnerven. Hun er blind på det ene øyet og har mindre enn 10 prosent syn på det andre.

Det betyr at hun bare ser klart på rundt 40 cm avstand og regnes som praktisk blind.

Men etter det første møtet med Frydenberg barnehage i Stokke, så styrer Marit Ellingsen at Cathrine hadde mange andre kvaliteter. 

– Vi så raskt at hun var faglig sterk og selvstendig. Hun fikk en helt spesiell relasjon til barna, sier Ellingsen. 

 Møtte lave forventninger

I barndommen fikk Cathrine friheten til å gjøre de samme tingene som andre barn og pushe egne grenser. Hun var med på terapiridning fra hun var fire og kjørte egen båt. Hun var glad i sang og musikk og deltok i talentkonkurranser. På skolen møtte hun lave forventninger og lite tilrettelegging.

– Da jeg begynte på skolen, følte jeg meg annerledes, selv om jeg gikk i vanlig klasse. Jeg ble nok undervurdert, noe som førte til at jeg trodde jeg var både evnesvak og mindreverdig. Dette endret seg da jeg kom på videregående og fikk 5+ på min første prøve. I grunnskolen hadde jeg en assistent som styrte hvordan jeg skulle lære, mens jeg på videregående hadde frihet til å finne ut hvordan jeg lærte best, forteller Cathrine. 

Hun tok barne- og ungdomsarbeiderfag. Etter læretiden hadde hun praksis i en barnehage i tre år, men måtte slutte. Begrunnelsen var økonomi.

• Det finnes mange gode støtteordninger, her finner du gode råd både til personer med funksjonsnedsettelser og arbeidsgivere. 

 Anbefalt å bli ufør

– Jeg ble anbefalt å bli ufør eller jobbe på sentralbord av ansvarsgruppen min, som hadde fulgt meg i hele skolegangen. Det skjedde kort tid etter at jeg hadde startet læretiden som barne- og ungdomsarbeider. Da torde jeg for første gang å stå opp for meg selv, forteller Cathrine, som hadde god støtte fra familien. 

Hun tok et etablererkurs og startet eget firma med tjenester innen sang og skriving, men erfarte at gründerlivet ikke var noe for henne. Cathrine kontaktet Nav og møtte en saksbehandler som tenkte muligheter og fulgte henne frem mot en bachelor som barnehagelærer. 

Pensum måtte hun enten lese med forstørrelsesskjerm eller høre som lydbøker. 

– Jeg kan kun lese tre bokstaver om gangen, så jeg brukte lang tid og mye energi, minnes Cathrine.

I 2020 gikk hun imidlertid ut med toppkarakterer. 

Likevel var det vanskelig å få fast jobb. 

– Da var ikke selvfølelsen særlig høy, forteller Cathrine. 

Men det endret seg fort da hun fikk kontakt med styrer i Frydenberg barnehage, Marit Ellingsen, gjennom arbeidsmarkedstiltaket Fønix i Sandefjord. 

– I dag er jeg lykkelig, glad og takknemlig for at Marit har gitt meg verdens beste jobb. Som sterkt svaksynt er det vanskelig å slippe til i arbeidslivet, og det betyr utrolig mye å bli møtt og sett som den ressursen jeg er, sier Cathrine. 

Hun jobber 50 prosent og er på jobb alle dager.

– Da har jeg nok energi til å håndtere resten av livet, sier Cathrine, som må bruke mye tid på å bearbeide alle inntrykk, fordi hun bruker hørsel og andre sanser mye mer aktivt enn seende.

Trenger lite tilrettelegging

Frydenberg barnehage er en forsterket barnehage med 84 barn og 28 ansatte. Marit forteller at de i mange år har jobbet målrettet med inkludering og mangfold for å vise samfunnsansvar i praksis. 

De har ansatte med annen språklig bakgrunn enn norsk og en lærekandidat som sitter i rullestol. Da Marit møtte Cathrine, skjønte hun fort at hun var faglig sterk, ryddig og kunne fylle rollen på en veldig god måte. Både kollegaer, barn og foreldre ser henne som en stor ressurs. 

Hun har verken opplevd fordommer eller skepsis.

– Det at hun ikke ser, og dermed ikke har oversikten over alt som foregår rundt, gjør at hun blir en stor trygghet for barna, nettopp fordi hun er så til stede her og nå, sier Marit, som nå er pensjonist.

• Synshemmede møter flere utfordringer i arbeidslivet, dette er de to største

Hjelpemidler

– Se på den store nesa. Kan du ta på nesa til Bjørne? 

Cathrine leser bildeboka Rot og Bjørne sammen med Elonia Engebretsen Olsen på en lesemaskin. Den bruker hun til å forstørre dokumenter, lese bildebøker eller se på småkryp sammen med barna. 

Hun har også en lupe som hun bruker for å kunne krysse av bleie- og sovelistene og lese bildebøker. Cathrine får drosje til og fra jobb, har ikke tidlig- eller seinvakt og er aldri alene med barna ute. 

Ellers trenger hun ikke tilrettelegging. Barnehagen var universelt utformet fra før.

 Lager egne spill

– Vi hopper og danser litt, hopper og danser litt. Bib-biba-boo, synger Cathrine og gjør store bamsehopp og små froskehopp sammen med barna på puterommet til stor latter og glede.

Møter Cathrine utfordringer, finner hun en løsning. Hun har blant annet laget eget Memo-spill og sangkort med store bilder som hun klarer å se. Hun har også noen triks for å få kontroll over alle barna når de går fra ett rom til et annet. Gjennom sang og musikk leker de at de kjører tog, der Cathrine er konduktør og forteller hvor de skal gå.

– Tøffe, tøffe toget, gjennom berg og by, synger hun, og barna stiller seg raskt på rekker bak henne. 

– Cathrine gjør de oppgavene som er naturlig for en barnehagelærer, og det har ikke vært noen store utfordringer, sier styrer Marit.

– Det eneste jeg ikke kan gjøre, er å tørke av bord eller gulv, for det blir ikke bra nok, smiler Cathrine, som skifter bleier og kler på de minste barna.

 Arbeidsgivere tør ikke

Styrer Marit Ellingsen tror det er lav kunnskap blant mange arbeidsgivere om hva det betyr å tilrettelegge og hvor godt det fungerer å samarbeide med støtteapparatet.

– Jeg tror mange arbeidsgivere vegrer seg og ikke tør å slippe folk til. Cathrine har ikke behov for mye tilrettelegging og klarer jobben fint ved hjelp av forstørrelsesprogram på pc, lese-TV og lupe, sier hun. 

Hvit stokk bruker Cathrine kun i ukjente omgivelser.

– Det er mange i Norge med funksjonsnedsettelse som vil jobbe og ikke får det. Det er utrolig mye kompetanse vi ikke bruker, og mye livslykke som går tapt. Barnehagen skal speile samfunnet, og da bør vi ansette noen med funksjonsnedsettelser også, mener Marit. 

Da hun fikk ledig en stilling på 50 prosent, lagde hun en utlysning skreddersydd for Cathrine.

– Som leder kan man gjøre en forskjell for folk. Når du ser en person i rullestol eller med hvit stokk, er det lett å glemme mennesket bak og tenke på det personen ikke kan. Jeg er opptatt av å se mulighetene i mennesker. Hvis vi kan være med og inspirere noen arbeidsgivere der ute, hadde det vært morsomt, sier Marit.

Historien til Cathrine Marie Kristiansen gjør generalsekretær Per Inge Bjerknes i Blindeforbundet veldig glad.

– Her ser arbeidsgiver ressursene personen har, og til og med styrkene i det å ha en funksjonsnedsettelse, og ikke bare begrensningene. Det er et forbilledlig eksempel, sier Bjerknes.

Cathrine tror en løsning for å få flere inn i arbeidslivet er at det blir påbudt å ta inn personer med funksjonsnedsettelser på arbeidspraksis.

– Da får arbeidsgiver se hva søkerne er gode for i stedet for å lese det på papiret, mener Cathrine.

Bruker egne erfaringer

– Som liten hadde jeg med meg en spesialpedagog hele tiden i barnehagen. Det skapte en barriere til de andre barna, forteller Cathrine. 

I dag gir hun selv spesialpedagogisk hjelp til enkeltbarn, og hennes erfaringer fra barndommen gjør at hun blant annet er bevisst på ikke å svare for barnet hun følger.

– Jeg lar barna få lov å teste grenser, finne på litt bøll. Jeg har selv sett at barn som får spesialpedagogisk hjelp, ofte blir korrigert eller stoppet fortere hvis de gjør noe galt.

Hun sørger for å være med i leken uten å dominere den og gir barna et hint for å utvikle leken.

Et tydelig tegn på at Cathrine er en ansatt på lik linje med de andre, er når hun blir presentert for nye praksisstudenter som er i barnehagen. Da sier kollegaene:

– Dette er Cathrine. Hun er barnehagelærer på avdelingen. Ja, og så er hun svaksynt, men det vil du ikke merke.