Angrepene på lærerprofesjonen

Det er politikerne og databransjen som har lagt premissene for utviklingen i skolen. Det er derfor det har gått galt.

Den store lærerstreiken sommeren og høsten 2014 var lærernes opprør for å forsvare sin profesjon. To år etter streiken vedtok Stortinget enstemmig at lærerne skal ha metodefrihet i sin undervisning.  Dette vedtaket er viktig, men kan lett bli en midlertidig seier, i alle fall hvis Trond Giske blir ny kunnskapsminister etter høstens valg slik siktemålet hans er ifølge Klassekampen 11/4. 

 

Giske var kirke-, utdanning og forskningsminister under Stoltenbergs første regjering 2000 – 2001. Rundt årtusenskiftet ble IKT for alvor lansert i skolen. Han sa i 2000: «IKT ville revolusjonere måten vi lærer og underviser på». Videre mente han: «Lærerne blir i hovedsak en veileder i stedet for en undervisningsforeleser».

I nesten to tiår er det pushet digitale løsninger inn i klasserommene uten å ta hensyn til de pedagogiske og psykologiske forutsetningene og aktuell forskning.

Giske fortsetter der han slapp i 2001 uten å ha endra en tomme på sine standpunkter. Han vil forsetter digitaliseringa for fullt og spare penger på digitalt læremateriell framfor papirbøker. Hensikten er igjen å endre lærerrollen slik at lærerne skal veilede i stedet for å undervise klassen som helhet.

En allianse mellom politikere, skolebyråkrater, databransjen og lærernes arbeidsgivere i KS har i tiår arbeidet for å gjøre lærerne til statister i klasserommet. Virkemidlene har dels vært å gjennomføre en rigid testskole. Dette har Magnus Marsdal og Simon Malkenes skrevet gode bøker om.  Men et annet virkemiddel har vært den omfattende digitaliseringa av norsk skole.

Kristin Clemet overtok som utdanning- og forskningsminister etter Giske i 2001. Hennes barn var Kunnskapsløftet der nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Kunnskapsløftet ble iverksatt i 2006, under de «rød-grønne», og administrert og videreført av tre statsråder fra SV: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen.

 

Kunnskapsløftet introduserte digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet på lik linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter.

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I «Program for digital kompetanse 2004–2008″  heter det at «IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen»

Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle var svekka og individualiseringa økte. IKT- satsinga skulle fjerne lærerstillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena) og det statlige Senter for IKT i utdanningen.

Digitaliseringa av skolen førte til at lærerne fikk en mindre sentral rolle i klasserommet. De mista kontroll og tillit, oppsummerte Geir Haugsbakk i sin bok «Digital skole på sviktende grunn» (2010).

 

Han konkluderte:

«Lærerne mister sin rolle som premissleverandør og aktiv tilrettelegger, og de skrives ut av plandokumentene».

Problemets kjerne er det lite avklarende kunnskapssynet i skolen. Det skilles ikke mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Informasjon er noe som er bare et tastetrykk unna på nettet. Uten å ha grunnleggende kunnskap som ramme vil informasjonsstrømmen på nettet bli kaotisk.

Kristin Halvorsen var den av SVs statsråder som klarest uttrykte troen på digitalisering. «Vi må ha en kulerer skole», sa hun til Aftenposten 8/2 – 2011. «Blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook skal inn i ungdomsskolen». Det er blant annet dette som skal øke motivasjonen for fagene og forhindre frafallet i skolen.

 

Videre mente hun at pugging er ikke så viktig lenger, for kunnskapen er alltid der, «kun et tastetrykk unna.» Dette var en merkelig ytring fra en kunnskapsminister.

Mennesker uten reelle grunnleggende kunnskaper er lette å manipulere, de er «endringsvillige» og tilpasser seg lett et samfunn der konsumering er det lykkelige sluttpunktet. Er det dette som egentlig ligger bak hele «Kunnskapsbløffen»?

Introduksjon av IKT i skolen var altså brekkstanga for å bryte ned lærerprofesjonen. Det er denne linja Trond Giske fortsetter på uten å vise vilje til å lytte på lærernes og elevenes blandede erfaringer med bruk av datautstyr. Han vil frata lærerne mulighet til å variere undervisningen med papirbøker. Altså et klart brudd med vedtaket i Stortinget om metodefrihet.

Til og med Trond Giske må innrømme i sin bok «La læreren være lærer» at satsing på data i skolen ikke har gitt synlige læringsresultater (side 165). Men han mener at årsaken er at lærerne ikke har fått nok veiledning til å bruke IKT i skolen.

Han frasier seg ansvaret for sin egen mislykkede politikk med å undergrave lærerautonomien og sløsing med store offentlige ressurser. Det er politikerne og databransjen som har lagt premissene for utviklingen i skolen. Det er derfor det har gått galt. Og det blir ikke bedre med Giske!

 

  • Øyvind Andresen er lektor ved Vågsbygd videregående skole

 

Kilder:

Trond Giske: La læreren være lærer (2015)

Geir Haugsbakk : Digital skole på sviktende grunn (2010)

Magnus Marsdal:  Kunnskapsbløffen ( 2011) 

Bjørn Vassnes: Homo digitales (2015)