Ytringsfrihet og lojalitetsplikt i arbeidsforhold

I henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 10 har enhver ”rett til ytringsfrihet”. Det heter videre at denne retten skal omfatte ”frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser”.

Frihet til å ytre seg gjelder både ytringens innhold og form. Grunnloven § 100 forutsetter en sterk ytringsfrihet for tilsatte, herunder offentlige tilsatte. Det sentrale er å gi borgerne større tilgang til kunnskap om offentlig virksomhet, med det siktemål å legge forholdene til rette for et godt fungerende demokrati.

I en konkret sak har sivilombudsmannen nylig avgitt en uttalelse som gjaldt forholdet mellom den tilsattes ytringsfrihet og den lojalitetsplikt som er hjemlet i arbeidsforholdet.

En lærer tilsatt i en kommune fikk en tjenstlig tilrettevisning fra sin arbeidsgiver etter at hun hadde hatt flere leserinnlegg i lokalavisen der hun skrev kritisk om ulike kommunale instanser. Artiklene omhandlet manglende mulighet for utenbygdsboende til å reservere billetter til en forestilling med ungdommer fra bygda, samt den pris kommunen forlangte for å leie ut utstyr til forestillingen, og egne opplevelser som pasient om servicen ved legekontoret. Hun skrev også en artikkel med tittelen ”Rådlause rådmenn”.

På denne bakgrunn ble hun innkalt til et møte med rådmannen, personalkonsulenten og hovedverneombudet. På møtet ble hun blant annet fortalt at mange tilsatte i kommunen følte seg såret over tonen i avisinnleggene, som ble oppfattet som harselas og gapestokkuthenging.

Læreren klaget til sivilombudsmannen over den reaksjon hennes avisinnlegg hadde medført fra kommunen. Sivilombudsmannen konkluderte i sin uttalelse til kommunen med at verken arbeidsgivers styringsrett eller arbeidstakerens lojalitetsplikt hjemler kommunens reaksjon, som ble oppfattet som en tjenstlig tilrettevisning, i denne saken.

Ombudsmannen uttalte blant annet:
Det rettslige utgangspunkt er at tilsatte i offentlig forvaltning, som andre privatpersoner, har alminnelig ytringsfrihet. Som utgangspunkt gjelder ytringsfriheten også forhold som hører inn under arbeidsområdet og berører forholdet til arbeidsgiveren. Eventuelle begrensninger i den tilsattes ytringsfrihet må ha tungtveiende grunner.

Lojalitetsplikten i arbeidsforhold kan være en slik begrensning. Lojalitetsplikten har sin bakgrunn i arbeidsavtalen og innebærer at den tilsatte lojalt slutter opp om arbeidsgivers legitime interesser og avstår fra utilbørlig tilsidesettelse av disse interessene til fordel for egne eller andres.

Plikten går imidlertid ikke lenger enn det som er nødvendig for arbeidsforholdet. Arbeidsgivers styringsrett gir ingen generell adgang til å regulere tilsattes ytringer, herunder gi etterfølgende tilrettevisninger. Det er bare ytringer som på en illojal måte skader arbeidsgiverens interesser som rammes av lojalitetsplikten.  

En forutsetning for at det skal kunne reageres på en ”frimodig ytring” er at ytringen har medført en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens interesser.
Det er forståelig at kommunen arbeider for et godt arbeidsmiljø, og herunder treffer tiltak for å forsøke å korrigere atferd som oppleves som ødeleggende på arbeidsmiljøet.

Det tiltak kommunen gjorde i denne saken syntes imidlertid å være lite adekvate. Ombudsmannen mente at det var vanskelig å se at arbeidstakeren hadde brutt sin lojalitetsplikt og at kommunen i kraft av sin styringsrett kunne gi en tilrettevisning på grunn av hennes ytring i avisen.

Sivilombudsmannen ba avslutningsvis kommunen merke seg det han hadde uttalt og legge dette til grunn i senere saker der spørsmål om å reagere på tilsattes ytringer oppstår.

(Utdanning nr. 25-2005)