"Voksenopplæringen er utdanningssystemets stebarn, et barn få departementer vil kjennes ved"

Fransk-, akvarell- og gitarkurs, er dette fremdeles aktiviteter de fleste forbinder med voksenopplæring? Feltet har endret seg dramatisk fra 1970-tallet og fram til i dag. Den formelle voksenopplæringen beskjeftiger seg i dag hovedsakelig med norskopplæring for innvandrere. Både innholdet, målgruppene og målsettingen er annerledes enn på 1970-tallet. Men har lovverk og forskrifter hengt med i utviklingen? Mye tyder på at så ikke er tilfelle.

Voksenopplæringen er utdanningssystemets stebarn, et barn få departementer vil kjennes ved. Ansvaret for voksenopplæringen har de siste ti årene blitt flyttet fra tidligere Kirke-, utdannings- og forskningsdepartement/Utdannings- og forskningsdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet, til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og ligger i dag hos Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Skiftningene viser at politikerne har gått fra å se på innvandreropplæringen som skole, til arbeidsrettet tiltak, og nå til å være et virkemiddel i familie- og likestillingspolitikken. Det er et paradoks at en opplæring som har eget lovverk, læreplaner og nasjonale prøver, ikke er ansett som skole, men ses på som et politisk virkemiddel. Det har ført til at voksenopplæringen i enkelte kommuner er organisert som arbeidsmarkedsbedrifter, der lærerne er ansatt som «fagarbeidere». En slik utvikling undergraver lærernes profesjon. Flyktningene tilbys ikke alltid grunnskole eller annen kvalifisering utenfor bedriften. Da svekkes kvaliteten. Tilbudet den enkelte innvandrer får, varierer fra kommune til kommune.

Lovene som regulerer voksenopplæringen, er både knyttet til utlendingsforvaltningen gjennom introduksjonsloven, og utdanningssektoren gjennom opplæringsloven. Forankringen i to lovverk og to departementer skaper forvirring og ansvarsfragmentering. I tillegg er det mange aktører på feltet. Utdanningsdirektoratet har ansvar for grunnskole for voksne. Vox, nasjonalt fagorgan for voksnes læring, har ansvar for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap og de nasjonale prøvene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet eier introduksjonsprogrammet. I skjæringsfeltet mellom disse ligger Nav, som skal samarbeide med kommunene om kvalifisering og sysselsetting av flyktninger, og Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring, som skal ivareta flerkulturell opplæring i alle skoleslag.

Den kommunale voksenopplæringen tilbyr i dag opplæring i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere, og grunnskole med spesialundervisning for voksne. Det store flertallet voksne deltakere finner vi i norskopplæringen for innvandrere, med ca. 38.000 deltakere i 2014. Grunnskole for voksne har ca. 10.000 voksne elever per år. Også her er det stor overvekt av innvandrere, med over 91 prosent av elevmassen. Det er kun på feltet spesialundervisning, med ca. 4000 deltakere, at nordmenn er i flertall. Der formell voksenopplæring startet som et tilbud for dem som ikke hadde fullført grunnskole og/eller med behov for spesialundervisning, er bildet nå helt snudd på hodet. Voksenopplæring er i dag nesten bare for innvandrere.

Voksenopplæringen er en vekstbransje! Det slo Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fast da introduksjonsprogrammet feiret ti år i 2014. Det store antallet nye flyktninger står for økningen. I tillegg kommer familiegjenforente og arbeidsinnvandrere. Fremdeles venter ca. 10.000 flyktninger i asylmottak på å bosettes i kommunene. Til tross for deltakerveksten bygger mange kommuner ned voksenopplæringen. Det skyldes hovedsakelig trang kommuneøkonomi. Flyktninger og innvandrere er ingen sterk pressgruppe. I konkurranse med barn og ungdom taper de voksne. I knappe tider brukes ikke alltid integreringstilskuddet kommunen får til å integrere flyktninger og deres familier, til nettopp dette.

Introduksjonslovens mål er at flyktningene skal bli økonomisk selvhjulpne og/eller fortsette i utdanning etter endt introduksjonsprogram. Målet er det samme for alle, enten du er akademiker eller analfabet. Det er store individuelle variasjoner i utdanning, medbrakt kompetanse og skolelært fremmedspråk i innvandrerbefolkningen. Utfordringene er mange. En fellesnevner er at kvalifiseringen tar lengre tid enn det myndighetene stipulerer. Kommunene får et «per capita- tilskudd» til norskopplæring for tre år, mens deltakerne har rett til gratis opplæring i fem år. Flyktninger i introduksjonsprogram får støtte til livsopphold i to år. Etterpå må de søke studielån eller jobbe, selv om de tar grunnskole. En hovedutfordring er å forsørge seg under utdanning. Kun flyktninger med asylstatus kan få flyktningstipend. Nav og Lånekassa samarbeider ikke. Nav støtter ikke utdanning, da blir ordinært studielån løsningen for mange. Dessverre havner mange innvandrere i gjeldsfella før de har begynt på en yrkesutdanning. Gjelden kan komme opp i 100.000 kroner før de i det hele tatt er ferdige med grunnskolen for voksne. Retten til livslang læring er til sterk, mens ordningene for å sikre livsopphold under studiene er begrensede.

Nav melder om at utgiftene til sosialhjelp øker. Flyktningene står for en stor del av denne økningen. Samtidig trenger helse- og omsorgssektoren mange nye ansatte i årene som kommer. Hvis samfunnet ikke greier å kvalifisere innvandrere til jobber i helsesektoren, vil vi fortsette å importere arbeidskraft, selv om store grupper av befolkningen står utenfor arbeidsmarkedet. Det skaper klasseforskjeller og er dårlig samfunns-økonomi. Likevel må vi erkjenne at de fleste av flyktningene trenger mer enn to år på å lære seg norsk og tilegne seg grunnleggende ferdigheter, slik at de kan fungere i vårt moderne samfunn.

Lovverket på voksenopplæringens område er ikke tilpasset dagens målgruppe og virkelighet. Det er et kunstig skille mellom førstegangsopplæring i norsk og opplæringen på grunnskolens område. Eksamensordningen og -formene er ikke laget for innvandrere. Det er de samme eksamener for nyankomne innvandrere som for nordmenn. I norsk lærer de om språk- og litteraturhistorie, diktanalyse og Ibsen. Det gjelder selv om de kom til landet sent i ungdomsskolen. Da ender de ofte opp med karakteren 1 eller 2 på vitnemålet. Når de i stedet tar en nasjonal norskprøve, greier mange B1. Prøven viser at de har gode norskferdigheter, men gjelder ikke ved inntak til videregående skole, selv om det ikke kan stilles krav om norskferdigheter ved opptak! Forskere mener flyktninger trenger minst fem år på å lære et nytt språk. De fleste flyktninger trenger både norskopplæring og grunnskole. Selv om forskriftene åpner for å kombinere grunnskole med norskopplæring, er det norskferdighetene som er det viktigste redskapet. Da hjelper det ikke om retten til grunnskole er uavhengig av norskkunnskaper.

Hva så med nordmenn? Undersøkelser som Piacc med flere har vist at om lag 400.000 voksne har for dårlige grunnleggende ferdigheter. Mange trenger opplæring i lesing, skriving, IKT og regning. De oppsøker i liten grad voksenopplæringen. Noe av forklaringen er nok at kommunene underkommuniserer de voksnes rett til gratis opplæring. For mens studieforbund og andre aktører kan søke om mer enn 160 millioner kroner til opplæring i grunnleggende ferdigheter på arbeidsplassen, såkalt BKA, er det ingen slike midler for arbeidsløse! De som står utenfor arbeidslivet, og har mest behov, har minst sjanse for å få opplæring.

Fagfolk har lenge pekt på utfordringene. Flere av Norges offentlige utredninger og ekspertutvalg påpeker at voksenopplæringen, og da norskopplæringen spesielt, er overmoden for endringer. Forskningsinstituttet Fafos rapport «Rett til utdanning» viser at det er store forskjeller mellom kommunene med hensyn til innhold og tilbud i voksenopplæringen. Fafo hevder det er kunnskapsmangel, private tolkninger av regelverk og manglende koordinering av tilbud og tjenester som er hovedproblemet.

Voksenopplæringens behov for reformer er presserende. Vi har lovverk som gir voksne rett til både grunnskole, grunnleggende ferdigheter og til å få vurdert sin realkompetanse. De skal ha vedtak og kompetansebevis. Læreplaner og lovverk er ikke samkjørte. De kryssende ordningene står i veien for raskere gjennomstrømming. Vi har klokkertro på lover og rettigheter. Men vi har liten evne til å lage effektive utdanningsløp for voksne.

I 2015 venter vi på stortingsmeldingen om «Livslang læring og utenforskap». Det er knyttet store forventninger til en ny, helhetlig politikk. Tør vi håpe på en omfattende reform for hele voksenopplæringsfeltet? Kravet om økt kvalitet og bedre gjennomstrømming må møtes med et system som muliggjør dette. Innvandrerne fortjener tilbud som er tilpasset deres behov, og grupper utenfor arbeidslivet må tilbys kvalifisering. Voksne har behov for sikring av livsopphold under kvalifiseringen. Vi har ingen tid å miste. Tiden er overmoden for reformer.

• Vibeche Holte er rektor ved Gran og Lunner voksenopplæring