Men dette gjelder bare for alle andre - ikke
dem selv. I forrige uke presenterte Dagbladet en oversikt som viser
hva noen av toppene har fått i lønnsøkning siden
1991: Den prosentvise økningen varierer fra 139 til 360, mens
snittet for vanlige lønnstakere er 50 prosent. Og
50 prosent av 200 000 kroner er noe helt annet enn 50 prosent av en
million.
Den som topper oversikten over
lønnsøkning i perioden, er Telenor-sjef Tormod Hermansen
som har en årslønn på 3,1 millioner kroner. Når
han går av til sommeren, vil han beholde lønnen i ett
år - senere må han nøye seg med skarve to
millioner.
Dette er på mange måter ikke noe
nytt, vi har sett den samme utviklingen år etter år siden
oppturen for norsk økonomi begynte å komme i 1993.
Solidaritetsalternativet som LO og Næringslivets
Hovedorganisasjon har snakket så varmt om, har ført til
at forskjellene i Norge har økt dramatisk. Så graverende
er det at den gamle Høyre-høvdingen, Kåre Willoch,
sammenligner det med føydaltiden.
- Vi er i ferd med å utvikle et alvorlig
klasseskille i den vestlige verden som ikke er ulikt
føydalvesenets. Det er på høy tid at noen setter seg
ned for å se på det kapitalistiske systemet. Slik det
fungerer nå, er det de samme lederne som fører skipet
på grunn som stikker av med fortjenesten, sa Willoch til
Dagbladet 26. februar.
Vi er snart i gang med et
lønnsoppgjør hvor mange grupper kommer til å
gjøre sine krav gjeldende - både i privat og offentlig
sektor. Og fortsatt vil vi fra både NHO-ledelsen, fra
sentralbanksjefen og fra ledende politisk hold få beskjed om
at vi må holde igjen. Denne gangen tror vi få vil
høre på dem, de har mistet for mye av troverdigheten.
Norge er ett av de aller rikeste landene i
verden, men likevel er det relativt mange som sliter
økonomisk. Det er med andre ord fordelingen av rikdommen som
er problemet, og dette rammer blant andre mange av dem som arbeider
i offentlig sektor.
Lærerne, lektorene og skolelederne har
hatt en positiv utvikling (delvis selvfinansiert) de siste
årene, men mer gjenstår før lønnsløftet er
gjennomført. For førskolelærerne og styrerne i
barnehagene er det ikke aktuelt å vente lenger: I første
omgang må de få tettet gapet på
50 000 kroner opp til sammenlignbare, mannsdominerte
yrkesgrupper.
Det som opptar oss, i tillegg til
lønnsforskjellene, er det store gapet mellom den private
rikdommen og den offentlige fattigdommen. I denne utgaven av
Utdanning tar vi for oss situasjonen for skolene i noen av de
Høyre-styrte kommunene her i landet. Ikke fordi Høyre
nødvendigvis er noe dårligere til å styre enn andre
partier, men fordi de har vunnet de to siste valgene på grunn
av løfter om skolesatsing.
Resultatet hittil må sies å
være magert, og det som blant annet slår oss, er at det i
stor grad skyldes skrantende kommuneøkonomi. Slik trenger det
ikke være, men det forutsetter at Høyre (og noen andre
partier) prioriterer annerledes. For eksempel ved ikke å
være fullt så opptatt av skattelette som de hittil har
vært.